På mandag, så pynta me pepperkakehuset som Rampenissen va så generøs å gjør ferdig, for Kånå.. Hu ga opp, som mange gjerna har fått med seg, itte ein intens, kraftfull men kort kamp, på søndagskvelden.. Men, i nattens mulm så tok Rampenissen ansvar, og ferdigstilla detta prosjektet ,som Kånå meir eller mindre hadde kondemnert.. Apropos denna her Rampenissen, så hadde eg ærlig talt ikkje tenkt å dra han inn, her på bloggen.. Det går liksom litt for mange “føljetonger” om denna her krabaten, rundtomkring på diverse blogger, Facebook sider og lignande.. Det va bare nåke me styrte med for Flokken si skyld ifjor, og som liksom bare sko vær for oss..
Det e godt å ha nåke, som ikkje alle andre vett eller har lest om, inne på denna her famøse bloggen min.. Me trenge litt som bare e våras, på ein måte..
Men, så skreiv eg nå detta innlegget om pepperkakehuset, og så tok det eina, det andra.. Og plutselig, så tok detta litt av.. Spesielt idag, itte eg la ut ett bilde på instagram, som eg og delte på Facebook sidå te bloggen.. Og vipps, så tikka langt over 200 likes inn, og ein haug med kommentarer.. Kun fordi Rampenissen hadde snudd kjøkkenstolane te Kånå, som hu e så glad i, på hovudet og samla de i ein haug.. Jaja, det hadde gjerna litt med den lille snutten eg skreiv te bildet også, om Kånå sin reaksjon på fantaskapet.. Så kanskje ende man gjerna opp med ein liten føljetong, her på bloggen.. Med Rampenissen sine små (og store) fantastreker, her i heimen..
” Men, ikkje forvent at han dukka opp kvar dag, plutselig så tar han seg gjerna ein fridag og to.. Det e travle dagar for ein stakkars Rampenisse og, nå når det nærma seg jul..
Ellers, så e det jaggu meg travle dager hos familien Vandrende Kaos og, med førjuls forberedelser, jobb og avslutninger på alle kanter.. Når ein massebarnsfamilie stunder mot jul.. Julegave ønsker ska hanskes inn, før de behandles og går te innkjøpsavdelingen.. Gaver må pakkest inn, julekort må bestilles for så å sendes videre og masse andre ting, som høyre med te denna tidå.. Det e ett reinspikka haraball uten like, for å sei det mildt.. Men, me begynne jo å bli litt vant med det, på ein merksnodig måte.. Når man leve med kaos lenge nok, så kjenne man liksom ikkje te nåke anna.. Då e det harmonisk familie idyll, som på ein måte blir atypisk..
Man kan plutselig sitta med ein kriblande følelse, heima i sofaen, av at ett eller anna e fullstendig galt.. Nakkahårå reisa seg, alle alarmer i hjernebarken går av og man kikka litt fryktsomt omkring seg..
Men, så e det bare kidsa som plutselig leka sammen, eller aleina, på sine respektive rom.. Ingen gutar som leke full krig, oppe på loftet.. Mini’en har gjerna funnet nåken leker, som han ikkje har sett på ei stund.. Og Litlajentå sitte kanskje på rommet sitt, å tegna eller farga litt, i ei eller anna tegneblokk.. Det e då, når man gjerna har lista seg ner trappene, for å sjekka koffår heimen e omfavna, av ein mystisk stillhet.. At man innser den taktiske katastrofen, man nettopp har gjort.. For, ikkje før man har stukket hovudet inn dørå, på Mini’en sitt rom, så blir man sjølsagt oppdaga.. Man hoppa gjerna ett godt skritt bakover, når man innser at poden bare leke med bilane sine..
” Før man liste seg musestille mot trappå igjen, og håpa inderlig at man klarte å gli ubemerka ut av synet igjen.. Men, neida..
Mini’en komme løpande ut fra rommet, Litlajentå løfta hovudet opp fra tegneblokkå mens man forbanne seg sjøl, øve at man ikkje klare å nyta ett sekund eller to, med fullstendig ro i heimen.. Uten å tru at et eller anna, e spikk spenna galt.. Plutselig, så har man ein kakafoni av bråk, nere i gangen, fordi Mini’en vil at Fatter’n ska leka med han.. Mens, Litlajentå blir sur og klaga seg huden full, fordi Fatter’n ikkje ville hjelpa hu med å fargelegga.. Fordi han sa ja te å leka med Mini’en, først.. Ett høylydt sukk komme rungande nerover trappeoppgangen, og man vett at Kånå har oppdaga tabben, som man nettopp har gjort..
Ei småsliten Kånå, som nettopp hadde blunda litt på augene, under ett teppe på sofaen.. Hu har fått litt etterlengta kvalitets kviletid avbrutt, fordi Fatter’n ikkje takla ro og fred..
Så, man kan ikkje gå opp i stuå igjen på ei stund, uten å få passet påskrevet.. Det e ihvertfall heilt sikkert.. Småfolket har begynt å krangla om kim som spurte itte Fatter’n først, så uansett kim man velge der, så blir det garantert “urettferdig”.. Det som frista mest det e jo bare å låsa seg inn på badet, kor man stappe dasspapir i øyrene, mens man setter seg på dasslokket og fundere øve koffår man gikk ner, i det heila tatt.. Men, lykken e som regel kortvarig når man gjør det og, sjøl med dasspapir tytande ut av øyra.. Man vett ein tsunami av eder og galle e på i vente, når det høyres ut som ein flokk flodhester e på vei ner trappene, før badedørå rista som om den va besatt..
” Nåke den på ein merkelig måte e, når man tenke på den demonisk irriterta Kånå, som står på andra siå.. Og kauka itte Fatter’n, som ødela ett potensielt himmelsk kvardags øyeblikk..
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. Nei, vett du ka.. Livet som ein småbarns Fatter’n, det e ikkje alltids lika lett.. Men, man kan ikkje anna enn å gjør så godt man kan, sjøl med ei lett demonisk firebarnsmor, hamrande på badedørå.. Som forsåvidt blei rimelig kjapt desarmert når man låste opp dørå, og man hadde glemt å ta ut dasspapiret fra øyrene..
Klara man bare å sjå passe komisk ut, e det morosamt kor fort ei småhissig Kåna, kan tippa øve på rett sida igjen..
Der hu fikk knekken i knærnå, og falt sammen i krampelatter, nere i gangen.. Jaja, man får bjuda på seg sjøl, meina nå eg.. Om det så e litt ufrivillig.. Men tross alt, så fikk me nå pynta detta pepperkakehuset ferdig, på mandag.. Litt kvardags idyll gikk i vasken på tirsdag og Rampenissen fikk virkelig fart i dåkke følgerar, på onsdagen..
Julå rykka stadig nærmare, dagane blir fortsatt kortere og både eg og Kånå holde fortsatt koken.. Sånn nåkenlunde.. Ikkje minst, så blir det spennande å sjå, om denna mobiliseringå mot Vixen, bære frukter..
Men, eg har min tvil om akkurat den saken.. Eg e jo liksom ikkje ein typisk blogger, med store fordeler, som dukka opp i tide eller utide.. Ikkje anmelde eg julekalenderar episoder, som går på tv.. Tjera vena meg, me har ikkje sett Julekongen ein einaste gang i år, hverken me voksne eller kidsa..
At man skriva på dialekt om kvardagslige ting, har ett sjeldent stort engasjement og absolutt ikkje e hverdens beste fotograf, tippa vel heller ikkje rett vei..
Men, akkurat det med dialekten, meina nå eg ikkje burde holdast imot meg.. Ska man liksom utelukka youtubere, som ikkje snakka østlandsk og då.. Fordi bokmål liksom ska vær den einaste rette måten å skriva på..!!?? .. Eller snakka på.. Jøje meg.. Jaja, me får nå bare venta og sjå ka som skjer.. Uansett, så må eg bare få takka så ufattelig mye, for det fantastiska engasjementet dåkke leserar varta opp med..
Det tok jo heilt av.. Nesten 70 ganger, blei det innlegget delt.. Så.. Tusen hjertelig takk, Folkens.. Det varmast godt i ett hjarta, her på vestlandet, av det stora engasjementet dåkkas..
Heilt klart… Dåkke e fantastiske, Folkens…
