Dagen då livet blei snudd opp ner….

 2015-06-10 18.51.41


 

Det va den 5 juli, for litt øve 2 år siå…

At Storken bomma med timingå og leverte Mini’en 6 uker for tidlig.

Dagen då livet blei snudd på hode.

 

For det e ikkje te å komma ifra, at den guten hadde det travelt. Eg å Kånå blei nåke betenkte, når me fant ut at 4 mann va på vei.

Men me blei enige te slutt, at 4 ikkje kunne vær så mye verre enn 3………

 

Nåken ganger i livet, så tar man feil. Man vett det gjedna ikkje med ein gang, men sånn litt itte litt så sige det inn, at meir feil, det har man aldri tatt i heila sitt liv.

For all del, det e jo ikkje sånn at me angra på at me tok feil. For gudhjølpe meg, det e ikkje grenser for kor mye glede, latter og tårer denna karen har gitt oss…. Men av og te, så sko man ønskt, at de kom med sånn Power knapp… Dei her små trollå..

Ein sånn knapp, du bare trykka på når du itte 14 nye rampastrekår på rad, ikkje vett kor du ska gjør av deg meir…. Du e så sleten, at du hadde gladeligt solgt sjelå di, for 1 time uten nåken nye fantastrekår…

 

Nåken forvarsel i spedbarnstiå, det fekk me jo. For der Litlajentå og forsåvidt Han i Midten, blei skrekkslagne for den minste ting. Så hylte Mini’en av fryd, når Litlajentå i ett ubevokta øyeblikk kom øve an, sittande i vippestolen. Og ga an såpassa med fart, at det va rett før an spratt utav heile stolen…

Ellår når me la an fint på mattå, unna uroen, men 2 minutt ittepå fant an igjen borti ett hjørna av stuå. Gjedna nåke småirritert fordi han ikkje kom lengre…

Tjera vena meg, kor feil me hadde tatt…

 

Men, hjølpe meg kor kjekkt me har hatt det og… Somme kveldar, itte at alle ungane har lagt seg, kor eg å Kånå endelig har fått parkert i sofaen. Så har me bare sett på kvarandre, tenkt det samma og brøte ut i krampelatter…

Gjedna bare pga. ett bleieskift, men heilt sikkert ett bleiskift fra ein aen verden… Fjotten låg jo aldri i ro..

Ellår når an klatra oppi sofaen, og klarte å ramla ner, mellom veggen og sofaen, og satt bom fast… Kånå måtte holda an i beinå, mens eg drog sofaen litt ut. Mens detta MiniMonsteret, hylte av skrekkblanda fryd, når Kånå dro an opp igjen….

Og då an hadde ein periode, kor all mat kom i retur, på dei løgnaste måtar. Gjedna så brukte an skeiå me graut, som ein katapult og lagde ei flott rosa me babygraut, midt i pannen på Pappen. Og satt med ett lurt flir å venta på at Pappa sko le, ett Jack Nicholsen flir…. Gjekk jo ikkje an å prøva å vær alvorlige, eingang….

 

Eg kunne holdt på te imårå, med å fortella om all rampen han har funne på, og det blir stadigt nye, lagt te i rampebokå hans…

Men uten den little Emil klonen, så hadde det gjedna ikkje blitt noen blogg..

 

E jo heilt gale og, skriva blogg, eg liksom… Kim gidda å lesa det da. ?? … Eg huska eg logga meg inn på Blogg.no, og oppretta denna siå, registrerte meg og trykka enter…. For så å sleppa ut et skrik, nett se han Kristian Valen, når han parodiere Åndenes Makt…

“iiiiiik”…

Så kleiste eg Pc’en igjen, og turte ikkje å logga meg inn på 3 uker… For så å setta meg ner, itte dei 3 ukene, og begynte å overføra ein god del fra Facebook, inn i blogg’en….

Trykka “Lagre og Publiser” og håpte på 50-60 leserar…..

 

Nå e det stort sett mellom 2- 300 innom…. Kvar dag…  Ein gong hadde eg 611 stykk, på ein dag..

Det e jo heilt sprøtt….

 

Men tusen takk….. Te alle se kikka innom, og syns det e kjekkt å lesa om oss…

Ein små spretten familie, med 4 små i hus….. på 2,4,7 og 10….

 

Tusen hjertelig takk…… ;-D

 


#tirsdag #blogg #familie #pappa #mamma #hverdag #storken #minien #barn

Sykkelturen – Bare ein Liten ein…

 

Eg høyrte på radioen idag, at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie, ein historie litt utenom det vanliga. Eg har sykla masse eg, så akkurat der tenkte eg at detta blir lett, problemet va å prøva å huska ein utenom det vanliga. Så eg slo det i fra meg.

 

Så kom eg hjem og såg Kånå, då tenkte eg på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur, eingang. Jaja, tur og tur. Tortur, e vel gjerna retta ordet …

 

Men eg satt ivertfall heima, og ante fred, ro og ingen fare her for nåken år siå. Før Svoger min ringte og spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur, eg tenkte at det må vel gå fint, så eg takka høflig ja. Eg gjekk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko, men hu trudde meg ikkje.

 

– Ska du sykla med bror min ?  Spurte hu, nærmast himmelfallen.

Før hu flirande bare la te ett lattermildt   – Jaja …

 

Eg blei nesten litt fornærma, minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form, at eg ikkje klara ein liten sykkeltur, med bror hennas og nå … Hjølpe meg, sko jaggu meg visa hu kim som va i form eg.

 

Eg skifta te treningskler og fant fram sykkelen, den va på felgen. Såpassa ja, tydeligvis ei stund siå den hadde sett frisk luft.. Men, eg fant nå ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene, før Svoger min rulla inn på tunet. Han hadde jo tross alt sykla ett ritt og han, ett sånn “på skikkelig” ritt.

 

Ikkje nåke lekeritt heller, men ett ganske så tøft ett, så eg forstod jo Kånå litt og, sånn egentlig. Å det va jo ikkje å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt gjekk det ikkje an å innrømma ellår visa det utad. Nei, e du rektige. Ingen sko sjå på fasaden, at skipet holdt på å gå ner, på ein måte.

 

Jaja, me kom oss avgårde. Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg, det e ein “liten” tur på sykkel det. Ikkje halve kommunen rundtomkringfallera, med ei liten avstikker innom nabo kommunen og..

 

Tjera vena meg …

 

I starten, visste eg jo ikkje kor han hadde tenkt seg, så eg fulgte nå bare tett på. Det gjekk lett opp og ner i starten, før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet. Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt sko det ikkje visast. Eg klarte heldigvis å trø det av meg, når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.

 

Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen), for dei som e lokalkjente. Og nå kunne me ta to veier. Te venstre, som va det versta og lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen. Sjølsagt tok svoger min te venstre, og suste mot Tuastad.

 

Eg hadde fortsatt litt å gi, men å tru at det kom te å holda heilt heim, det va ein aen sak. Eg huska i den verste motbakkane før me kom te Aksnes, at eg kava på i det lavaste giret. Svetten rant, pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast utanpå kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått 50m unna, så hadde du sett hjarta som banka.

Beinå va akkurat som gele, det kjentes rett og slett ut som om de snart bare glei av …

 

Gudhjølpe meg …

 

Øvelevde eg detta, så øveleve eg alt, huska eg at eg tenkte for meg sjøl. Mens svogeren min va såpass usportslige, at han sykla først opp bakken, for så og komma ner igjen te meg, for å spør om det gjekk bra. Ikkje bare ein gang, neida, men to ganger …

 

Makan te frekkhet …   ( sjøl om man sleva litt, betyr ikkje det automatisk, at man holde på å daua!! )

 

Men me kom te topps og rulla mot Kolnes i godt driv og god medvind. Eg hadde fått litt pust igjen og takka vår skapar for vinden i ryggen. Beinå hadde kommen seg itte litt nerøvebakker. Og det gjekk sånn noenlunde bra akkurat nå, før me traff motbakkane på Skre igjen …

 

Eg holdt på å gå rett i asfalten. Igjen, så hadde min kjære svoger gjentatte ganger kjørt det samma stuntet, med å komma tebake for å sjekka om eg va i livet. Og nå begynte eg jaggu meg å bli engstelige for om me snart trengte litt “ekspert-hjelp” for at eg sko komma meg heim, i livet.

 

Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen for og gå litt, men det va jo akkurat som å gå av ein båt itte 3 uker på cruise i Karibien, kor man går liksom å vogga litt, før man stabilisere seg. Eg trur eg svaia meir enn ett 30m høgt grantre i full storm ville gjort, og tenkte, at hadde folk sett meg nå, ville de trudd eg va godt på druen, mildt sagt.

Det e ihvertfall heilt sikkert.. Svogeren min, som tydeligvis va topptrent, i forhold te meg, kom med nåken trøstande gloser.

 

Men eg kom meg nå opp, fikk rulla forbi Toskatjønnet, og parkert i carporten heima. Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på 180-190, minst og beinå va heilt ferige. Va såvidt eg kunne stå.

 

Takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen i “Bodå” igjen, mens eg forbannte meg sjøl øve denna røykingå mi, men blei absolutt nødt te å ta ein pinne, for å henta meg inn … Gjekk på badet for å tørka vekk den verste svetten, før eg rusla opp te Kånå …

 

– Gjekk det fint ?? Kauka hu, oppante og ner.

– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur  ??   Svara eg, og håpte hu ikkje høyrte den løgnaktige tonen i svaret mitt …

 

Eg rusla opp trappå, og holdt på og få hjerteinnfarkt halveis, det føltes ihvertfall sånn ut. Men eg runda hjørna, fant meg ein plass i sofa’en og kava litt for og få pulsen noenlunde ner. Mens eg beroliga Kånå med at detta går heilt fint det, siden hu såg nåke øvgidde ut …

Når hu igjen spurte kossen det hadde gått. Svara eg bare at det hadde gått heilt greit, hjølpe meg, såg absolutt ingen grunn te å bekymra na nåke meir. Sjøl om Skrebakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte ikkje hu vita det.

 

At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang. Svarte salte bananer, kor vondt det der gjorde i baken. Så at det frista for gjentakelse, det kan eg ikkje sei.

 

Aldri før har eg vore meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur …

 

Men hjølpe meg, det va ein flotte rundtur, for dei som va i form te å sjå på utsikten. Eg for min del, kunne nok gitt ein utfyllande rapport, te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje.

 

Uten tvil i mi sjel … 

 

Hytteturen..

 

 

Me hadde fått låna mi kjære søsters hytta på fjellet, så bilen blei stua full og me satte kursen te fjells fredags ittemiddag. Guuuuud, ka me gleda oss te å komma litt vekk fra hverdagens tjas og mas og bare skifta stua, om så bare for ei litå helg..

Det e morosamt med det, men det ska ikkje mye te innimellom, for å få litt ekstra øveskudd i ein travel hverdag. Og ungane gleda seg i hjel te å få stå litt på ski og leka i snøen.

 

Ja, me va i ett særdeles godt humør heile gjengen…

 

Me kom oss velberga fram te Vågslid, kor hyttå befant seg og fikk lossa Flokken, varer og bagasje inn.. Det va ein nydelig kveld med ca 12 minus grader, stjerneklart og ikkje ett vindkast va å kjenna..

Jøje meg.. Detta komme te å bli ei fantastisk helg, minnast eg at tenkte for meg sjøl.

Me hadde tatt ein liten Ingrid Espelid Hovig å juksa litt me middagen, Kånå hadde lagd pizzafyll hjemma og hadde me ein ferdig pizza bunn.. Jaja, ein liten funfact om Fru Hovig, som eg høyrte i ett portrettprogram eingang, om denna stauta damå, det va at hu aldri hadde sagt at hu juksa.. Den kommentaren va det Trond Kirkevåg som va opphavet te.. Sånn kan det gå, når parodien blir større enn originalen..

Så maten kom på bordet i ein fei.. Flokken satt fint rundt bordet og spiste fint før de la seg.. Kvelden va perfekt.. Og som blei avslutta lika perfekt med tv-kos, Kånå i armkroken og fyr i peisen..

 

 

Neste morgen, så våkna me te full storm på fjellet, det va ivertfall ikkje langt ifra.. Jaja, frokosten kom på bordet og me kosa nå oss inne alikavel.. Her va det varmt og godt.. Itte ett par timar hadde vinden stillna litt, så eg tok guttane med ut for å renna litt på akebrett og leka i snøen..

Me fant oss ein bakke å sette i gang, og når det e sagt, så sjøl om eg forsåvidt har fått nåken år på baken, sånn aldersmessig.. Så har eg nå alltid følt meg i god form, hverken meir eller mindre.. Eg har ihvertfall stort sett kommen meg greit gjennom hverdagens strabaser..

Men, somme ganger har man rett, andre ganger tar man feil.. Detta va heil klart ett av dei tilfellene kor man tar feil..

For, itte å me hadde aka ner bakken ein gang og to og va på vei opp igjen.. Kjente eg at melkesyrå begynte å siva ut i musklene, eller ut av, eg vett ikkje heilt.. Guttane føyk sikkert opp og ner 3 ganger, før eg nådde toppen igjen.. Meir eller mindre kav utslitt..

 

Tjera vena meg.. Kossen ska detta enda huska eg at eg tenkte.. Eg sendte nåken misunneliga tankar te Kånå, som satt inne i peiskosen med Litlajentå.. Men fant ut at her va det bare å manna seg opp, å gi gass..

 

Neste tur opp holdt på å ta knekken på meg.. Pusten gjekk som ein kval midt i ei hyrdestund.. Rødsprengt i andletet bikka eg toppen å la meg rett ner i snøen.. Kvite prikkar raste øve netthinnå, brystet skreik som ei gammal dør og beinå kjentes ut se betong.. Guttane ilte te å lurte på ka det va..

 

– Neei, pappa må bare ha ein pust i bakken.. klarte eg såvidt å gispa ut.

 

Lettare forskrekka fortsatte de leken i snøen.. Fløy opp å ned som to røyskattar i snøen, mens eg lå som ein hvalross på toppen.. Og ønskte meg tebake i toppform..

Vel tebake på hyttå, og såvidt i livet såg Kånå bekymra på meg, før hu fortsatte med sine huslige sysler.. Guttane sette seg foran tv`en med Litlajentå og koste seg med ein film. Mens eg slokna på sofaen raskare enn Usain Bolt springe 100 meteren.. Når eg våkna igjen, ville guttane ut på ski for nå va det angivelig blitt heilt vindstille, kauka kånå.. Alle bekymra blikk mot far i heimen, va forsvunnet som dugg i plettfritt solskinn..

Kånå hadde spist bakepulver og endt med ei bolla i ovnen, så det va sjølsagt min jobb å ta de med ut på ski.. Hu va jo te hevings og måtte vær forsiktig..

Gubbevaremegvel..

Øveleve eg denna helgå så e det ett under, huska eg at sa stille te meg sjøl, mens eg rusla slukøra ut i gangen.. Men, men.. På an igjen..

 

Me sette avgårde, og detta gjekk mye bedre enn akebakken.. Guttane suste som nåken lyn bortøve løypå og eg fant nå ein fin rytme sjøl og.. Det blei litt knall å fall, men eg må sei me kosa oss.. Itte ei god stund hadde me kommen ett godt stykke innover fjellheimen, og tok oss ein liten pause, før me snudde og sette nesen hjemover mot hyttå igjen.

 

Då merka eg koffår me gjerna hadde hatt så god flyt innover i fjellheimen, for ut av den igjen, hadde me ein stiv motvind..

 

Gud hjølpe meg.. Det va som å gå i sirup og når me sko gjennom ett lite dalsøkke, kor vinden fekk litt ekstra tak va det hakket før Han i Midten nesten letta fra sporet å tok av som ein fullblods drage.. Uansett kor mye han staka å strevde, så kom han nærmast ikkje av flekken..

Eldstemann sleit og, men kom nå litt meir fremover enn bakøve.

Enden på viså blei at eg igjen måtte ner i kjellaren og henta kreftår.. Han i Midten hengande på ryggen mens Eldstemann holdt fast i skistaven min der eg kava meg framøve..

Eg ramla inn i hyttå te slutt med guttane på slep.. Kånå tok Kidsa mens eg lå på golvet i gangen, og såg livet gå øve netthinnå i reprise, som ein god film med ein muntert bedrøvelig slutt..

 

– Kor e den eine skistaven te Eldstemann ?..  Seie Kånå..

 

Filmen på netthinnå forsvant og eg va tebake i hyttå, Eldstemann meinte at han gjerna hadda mista den, der i dalsøkket..

Fri og bevare meg vel.. Ut på tur igjen.

Nå va det definitivt ikkje vindstille og eg føyk innøve som ett prosjektil.. Runda svingen før dalsøkket å finne jaggu meg staven med ein gang, liggande ved siden av sporet.. Eg snur og stålsette meg te returen.. Setter opp ett tempo som føltes temmelig vra..  Om kroppen va sleten itte akingå, så har det absolutt ikkje blitt bedre nå..

Men, itte ett par hundre meter har eg kommen inn i ein god flyt og føle meg litt som Oddvar Brå.. Der eg går klassisk som ein gud ut av fjellheimen..

Så, ut av ingenting, dukka det ein kar opp ved siå av meg i godt driv..

“NEI” tenkje eg.. Ikkje svarten om du ska ta gullet fra meg, eg auka farten og fyren forsvant bak meg igjen.. Lykken va stor, men kortvarig.. Plutselig e han der igjen, skøytande som om ein olympisk gullvinnar.. Han passere og drar ifra, først 5meter, så gjerna 10 før han forsvinne i snøfokket..

– Jækla juksepave.. Kauka eg itte han.. – Det e jo klassisk.. Heldigvis høyrte han meg ikkje gjennom den ulande vinden og snødrivet som hadde omringa meg.. Eg kjempa meg videre, og tenkte at om Roald Amundsen klarte å nå Sydpolen må vel eg klara å nå hyttå, før kulden å snøfokket tar meg.. Det ville vært flaut å måtta gi opp nå, midt ute på vannet her..

Dei siste meterane mot hyttedørå føltes nesten som ett år, beinå va tømt for krefter, luå hadde frøset fast i håret og resten av kroppen skalv av påkjenningen.. Eg ramla inn hyttedørå med skiene på, både Kånå og kidsa kom forskrekka ilande te og hjalp meg av med både ski og klær.. Før eg blei satt te defrosting foran ovnen, med ein varm kopp kakao..

 

Om Kånå hadde vært mildt bekymra itte aketuren, trur eg det va meir medfølelse å spora nå.. Der hu pakka et varmt teppe øve meg og ga meg nåken oppmuntrande ord.. – Kanskje du må begynna å trena litt, Frode.. !!?

 

Resten av lørdagen forsvant i sofaen, liggande med beinå høgt, mens kroppen kjentes ut som om den va i fullt opprør.. Før eg ein gang i løpet av kvelde slokna totalt utslitt på sofaen.. Søndagen kom, ett nyyyyydeligt ver. Sol fra blå himmel, ikkje ett vindsus å høyra og 3 pluss grader..

Kakao blir kokt, pølser varma og me sette innover igjen, heile gjengen.. Kånå har til og med spent ski på seg.. Eg har Litlajentå i bæremeis på ryggen, og kjenne at det gjør ingenting.. Hadde eg ikkje hatt hu bak der, trur eg at eg gjerna hadde tippa fremover itte kraftprøven dagen før.. Me gjekk i roligt tempo innover og kosa oss glugg i hjel..

Eg har ikkje vært så sleten siden eg sprang 3000m i milliteret, med ett ilter befal piskande i ryggen på meg.. Men lar nå ikkje Deja Vu følelsen ødelegga idyllen.. Nei, tjera vena meg..

Kånå som kom stakande nåken meter bak meg, ser endelig ein fin plass, og spør om ikkje me ska ta ein pause der.

– Joda, går fint for meg.. Svara eg, å puste letta ut..

 

 

Me satte oss ner og fant fram nistå. Kånå hadde laga pølser på termos, ingen dum tanke, men hvis noen gjør det samma, fest noen små trådbetar i kvar pølsa, så får du gjerna pølsen ut av igjen og.

Herreminhatt, ka eg strevde med det, men itte ett kvarters kamp, 3 sultne ungar og litt kjeft fra kånemor, så klarte eg å lirka di ut.

På tebake turen mot hyttå har guttane funne ut at de ska gå om kapp.. Gudhjølpe meg.. uansett kim av de som vant, så blei det ein som hylte av sinne.

Tap å vinn med samme sinn, det e tydeligvis ikkje nåke me har klart å læra gutane ennå, og kanskje ska me ikkje det heller.. “Vinnarinstinkt”  det e jo ein god egenskap det, tenkte eg for meg sjøl.. Og minnast alle dei “koselige” Monopol spill kveldane, med mine søsken, i barndommen..

 

Tebake på hyttå e det på tide å tenka på heim turen. Hyttå blir rydda og vaska av Kånå, mens eg leka litt lett ute i snøen med Kidsa..

Klok av skade lar eg akebretter vær i fred.. Når Kånå e ferdig med vaskingen, eg har lasta bilen og ungane har blitt plassert i setene så suse me mot byen igjen.. Så, når me parkere heima, ungane blir geleida rett i seng og bilen blir tømt for bagasje.. Så ranla eg TOTALT utslitt om i sofaen..

Detta øveskuddet eg prata om i starten, har endt som ett dualigt underskudd, sånn energimessig..

Men minnebanken e fyllt opp, med nye opplevelsar og erfaringar. Og tross alt, hadde me det jo fantastiskt, der oppe i fjellheimen.. Summa summarum..

 

Og som ein liten Grand Finalė ..

Fikk Kånå Eldstemann te å ringa heim te Svigermor og Besse..  For å gi de den lykkelige beskjeden om at de sko bli besteforeldre igjen.. For Kånå hadde ikkje turt å sei at fjerdemann va på vei, og lurte guten te å røpa denna fantastiske nyheten..

Ei “nydelig” helg va over, og aldri før har eg vel gjerna både grudd og gleda meg på ein gang, te å gå på jobb om mandagen..

Ja, eg grugleda meg te å få litt ro og fred, med ein kropp som sikkert ville knirka og knaka i alle ledd, minst heilt te onsdag.. Om ikkje lengre..

=D