Karma e ein lunefull mekanisme…

3784928624

Endelig…!!!

Itte år med dårlige forklaringar på koffår eg ska få sova bitte litt te, istede for Kånå i helgå… Så klara eg å hosta opp ett eller aent se hu beit på…

Fleire år med tapte diskusjonar, dårlige argument og ett par spark i ryggen … Bare for å få den little halvtimen ekstra…

 

For før resten av bøtteballetten har funne ut at nåken i huset e oppe, så starta småbarns fabrikken opp med ett par sørlands snekke poff, koseligt og roligt i starten..

Men så, itte ett kvarter e motoren gått varm… Då høyrest det meir ut se ett par lavtflyvande Hercules fly i heimen, og det e nærmast umuligt å få blunda nåke lengre….

Men ka skjer idag når eg endelig klare, på ein uforståelig måte å få Kånå te å stå opp, nærmast uten diskusjon…

Jooda, mens eg ligge der i loppekassen å småfeire min fysste seier på år og dag, kjenne eg at halsen har slått seg vrang, nasen e tett som ett 30 år gammalt dieselfilter og hovudet kjennes ut som om det e 10 nr for lite og kvart puls slag e som tortur….

 

Umuligt å sova ett sekund meir, her må man ut på badet for å medisinera seg, og då e det gjort…

Endelig, når eg sko få halvtimen min, så går det rett i dass..

På toppen av det heila så klare eg å få strekk i rævå når eg jumpa ut av sengå, skalle hove i skapdørå på badet når eg leita itte paracet og knuse tånå i dørkarmen på vei ut igjen ……

Ain’t karma a bitch???

Vinner av KlompeLOMPE genser’en..

//Innlegg i samarbeid med Strikkekroken – Eurosko Aksdal..

//Sponset premie

13263895_1022106077885415_2041716277212183005_n 2

Då va vinnaren av garn te den flotte hettegenseren og hefte, fra KlompeLOMPE klar… Eg sko jo sjølsagt hatt det klart kl. 1200 idag… Men Kånå fekk det for seg at me måtte lufta oss litt, så då gjekk det litt skeis me planen min…

Øhh… Forsåvidt blir det feil å skylda alt på hu… For eg hadde god tid, når me kom heim..

Men eg slokna se ein stein sammen med Mini’en, når eg la han… Så Kånå vekka meg nettopp…

Men vinnaren av denna flotte KlompeLOMPE genseren og hefte det blei….   Heidi Falkeid…. se ønsket seg blå, til gutt 3 år… 

Gratulera så masse te deg… Send mail på [email protected] om genseren må sendes, hvis ikkje kan den hentes fra mandag av, på Strikkekroken – Eurosko Aksdal… 

headersmall

//Sponset premie…

Perler på en snor…

20160709_115409

Litlajentå har fått dillå på perling… Hu storkosa seg mens hu konsentrere seg djupt.. Te Eldstemanns store fortvilelse går ein Markus og Martinius sang på repeat…

Jaja, å sei ein sang, va gjerna å ta litt i..

Det e bare 3 linjer se går igjen, ellår se hu kan… Men guuud , kor hu kan de…

Ohh oooohhh oohhh.. når jeg tenker på deg… ohhohh ohoohho..

Det e litt meir og, men eg får ikkje heilt med meg, ka hu synge… Har holdt på i litt øve ein halv time nå..

Herligt…

Men perlingå går unna, og hjølpe meg for ett talent..

20160709_115415

Mini’en e og i form idag.. Og fyke rundtomkringfallera som ein virvelvind…

Han ville perla litt han og..

Sjølsagt fenga jo detta han og.. Men å sei at han e nåke naturtalent, e vel gjerna å dra det litt langt… Men, kan jo ikkje bare visa Litlajentå sine vakre kreasjoner…

Så her e bilde fra Mini’en sin produksjon…

20160709_115442

 

E han ikkje flink?? ????????????

 

Ha ein strålande Lørdag, folkens..

 

Ps.. resultat av trekningen av Strikkeavdelingens konkurranse, komme litt seinare idag…

Kånå ville ut på vift… (say no more) ..

 

Fjols te Fjells – Eg, Kånå og Flokken Del 2.

  1. Det va jo Del 2 og te denna…


Eg begynne denna me å minna nye leserar på, at detta e ett Del 2 innlegg, Del 1 kom ut i går og kan lesast her.

Fjols te Fjells – Eg, Kånå og Flokken del 1.


Det slutta altså igår, med at me våkna te strålande sol og vindstille ver her oppi fjellheimen.

Perfekte forhold for ein tur på ski.

Ungane satt og lekte ute i stuå, og det va alarmerande roligt, alt låg te rette for ein nydelige familiekos dag på fjellet. Det va nesten for godt te å vara sant. Og e det nåke eg har lært med årenes løp, så e det at det mesta se e for godt te å vara sant, som regel e det og.

Eg frykta i stillhet, at det bare va stille før stormen. Men, man leve jo alltid i håpet.

 

Det e ein evne du utvikle som småbarnsforeldre, evnen te å ofta sjå katastrofane komma imot deg, og handla der itte. Men her såg nå alt forsåvidt roligt ut, frokosten blei fortært ilag i ein surrealistisk idyll med kjøkkenbordet. Ka dei to eldste gutane hadde funne på, det vett ikkje eg, men de va bestevenner, plutselig.

Eg begynte å sjå lyst på resten av denna turen. Kunne me vara med ett vendepunkt??

Og akkurat når eg gjør sånt, begynne å sjå føre meg ei heile helg med komplett familie idyll, så har ting ein tendens te å snu seg den andre veien, alikavel.

Kånå sko finna fram skiskonå te Litlajentå…. Ikkje før hu har funne den eine, så stoppa hu heilt opp og sende meg ett panisk blikk og dukke ner i sekken med sko igjen. Den andre skiskoen har ikkje blitt med på fjelltur, men ein aen, nesten lik har fått blitt med istede. Men den e størrelse 31 og den andre va 28

– Åhh, det e så typiskt oss… 

Bryte hu ut, og sukka motlaust, se bare hu kan….

Litlajentå ser ikkje problemet, og komme med løysningen se e lika enkel se an e smart.

– Jammen, eg kan jo bare ha ein ekstra sokk på den eine foten…

[metaslider id=2777]

Så va det problemet løyst. At Litlajentå gjekk på ski, se Marit Bjørgen med ein sko str. 28 den andre str 31, det va ikkje langt fra sannheten. Men meir om det litt seinare.

Med hadde kommen oss ut på trappå, itte å ha hatt OL i påkledning av ungar, hjølpe meg, man kan jo bli utslitt av mindre vettu. Eg holdt på å ta bæremeisen med Mini’en opp i, på ryggen. Så høyrte eg ett sviiiitsj se slutta med ett smell …  Eg snur meg…

 

Der ligge Kånå, i ett samsuriun av armar, ski og bein i alle retningar, Gudhjølpe meg…

Hu hadde blitt litt “baktunge” på grunn av “ryggsekken” og med framglatte ski, på speilblanke is, så hadde skiene sett sitt snitt te å ta av, før Kånå va klar, kan man jo sei. Hu jammra av smerte, og fleire scenarioer seilte nå øve netthinnå mi. Ska me enda opp på sjukehus og nå?

Det hadde jo vært typiskt oss.

 

Itte ein tirade av ord, eg ikkje visste hu kunne ein gang. Så priste eg meg lykkelige øve at Litlajentå og Minien hadde tjukke luer. Hu har jo tross alt fødd 4 ungar før, så eg trudde eg høyrt det mesta, men her hadde funne opp nåken nye, tydligvis.

Luå te Minien, hadde tydligvis ikkje vært tjukk nok, for han satt og kauka på det sista hu hadde sagt, bak i bæremeisen. Kånå kikka strengt på han, og han stoppa på sekundet, han har lært at du ikkje ska kødda me ei skadeskutt Kåna, han og…

Tøffe se hu e, kom Kånå seg på beinå, og me fekk starta på turen.

Men, nå komme det eina itte det andre.

 

Itte det omvendta svalestupet te Kånå, har Litlajentå blitt i øvekant skeptisk te ski, og vil ikkje, hu har blitt “FrøkenVill ikkeMer” igjen. Ikkje tal om at hu ska gå på detta her, e jo livsfarligt, meina hu. Men litt godsnakking og godt med bestikkelsar gjør underverker.

Men då har Han i Midten fordufta, han hadde fått beskjed om å ikkje ta av seg skiene, for det va ett helsikke å få de på han… Men nå stod skinå så fint igjen her, aleina uten nåke Han i Midten oppå.

Tjera vena meg…  Pilå på Kånå sin dampmålar nærma seg det rauda området, så eg finne det lurast å senda di avgårde. Mens eg tar oppgaven med å søka itte Han i Midten. 40 sek ittepå, dukka han opp fra i ei snøhula likaved. Eg får på han skiene og me sette itte dei andre.

 

Planen vår va og dela dei to eldste, ein foran og ein bak meg, åsså sko di bytta plass på veien heim. Ein god plan i teorien, se burde vær lett å gjennomføra i praksis og.

Me hadde ennå den intense kampen om å vær først, heila tiå, i fra sist gang me va her oppe, friskt i minnet. Så ein vanntett plan va høgst nødvendig, og den gjekk jo sjølsagt…… Rett i dass.

Me gjekk i fint tempo innover fjellheimen, med Eldstemann i tet, eg, Litlajentå og Kånå bak der igjen. Men kor va Han i Midten, se sko gå bak meg igjen.

 

Joda…. Han går på så snøspruten står bak han i sporet på siå av. Han fyke forbi i ein fart, Eldstemann klikka, og sette itte, detta e jo nødt te å gå gale.

 

Men eg lar de bare fyka avgårde, klok av skade fra sist gang. Detta nya “vennskapet” fra kjøkkenbordet, har forsvunnet fortare enn minibank kortet te Kånå blir varmt…

– Hjelpemeia… Komme det ifra Mini’en i bæremeisen, og eg e heilt enige.

Itte ett par hundre meter, e det full fyr der framme. Det ende med at Han i Midten tar skiene av seg, og styrte te skogs. Eldstemann står igjen, og har sjølsagt ikkje sagt eller gjort nåkenting, men det e “snømannen” fra skauen ikkje enige i.

 

Han komme vassande tebake, kvit fra topp til tå og blånekte å gå meir på ski. Me nekte å bera skiene hans, så det må an gjør sjøl. Sur se ei sitron, går han midt i løypå å stura.

Hjelpemeia altså… Komme det ifra Mini’en, igjen

Galen, gutar i halen.. Legge an te…

 

Og igjen, e eg enige. Sjøl om eg vil tru det va  “gutane va galen i halen” han meinte. Men me meina ka me forstår, eg og han.. Stort sett.

Me har kommen te det punktet med nådde sist gang, men i år går me litt lengre. Me tar opp te høyre, rundt nåken svingar, ner ein bakke og opp ein bakke, ein sving te og så opp igjen. Før me finne ein flotte plass å ha oss ein matbit og ein liten pause.

Kånå nappa fram kakao, pølser og pølsebrød. Og her finne me ut ka se redda Kånå fra akutten. For posen med pølsebrød e pressa flat se ei pannekaka og har tydligvis tatt den verste støyten. Jaja, me rulla de rundt pølsene, dei se virka, og får nå mat i oss, på ett vis.

Mini’en heia på alle se går forbi, nåke se blir satt stor pris på.

Foruten ein kar, litt oppi årå se går på, som om fanden va i rævå på han, opp øve bakken. Itte ett halvt minutt kjeme ei dama i godt driv, ikkje heilt nye hu hellår, sikkert Kånå hans. Så eg hadde jo rett på ein måte, i at han gjekk se fanden va itte han.

Når me har pakka i sammen, og e klar for returen. Nekte Han i Midten å ta skiene på seg igjen, men itte litt godsnakking og fleire bestikkelsar, så får me de på han.

Litlajentå har allerede begynnt å gå.

Eg nevne for Kånå, om hu har fått med seg at Litlajentå har gått på heile veien, uten å klaga seg ein einaste gang.

Det har hu..

Jaja, godt hu har nåke itte far sin og sa eg, og sette avgårde. Eg kjente det varmte i nakken, og visste ka det va, men det va ett stykke å gå tebake, så eg rekna med at blikket hadde kjølna, te me kom te hyttå.

Det går skrekkelig mye bedre på tebake veien, Eldstemann går fyst av alle, litt for seg sjøl. Så komme eg, Mini’en og Litlajentå før Kånå og Han i Midten danna baktroppen. Me e jo nesten ett heilt skiløp, bare oss nesten. Vas(a)loppet…

I den eine bakken, får Kånå god fart, litt for god. For hu suse forbi se ett prosjektil der me sko ta av te venstre mens hu hyle av fryd, eller frykt, alt itte auga se ser…


Me sko inn te venstre, Kånå endte rett fram, langt utpå vannet, svinga i fart va ikkje hennas styrke..

Litlajentå, hu imponere stort og har skikkelig funne teknikken, der hu går med sko i forskjellige størrelsar. Hu har nåken knall og fall, men reise seg opp igjen uten hjelp..

Ska klara det sjøl, seie hu når eg prøve å hjelpa na.

Og jaggu meg går hu heile veien tebake te hyttå og, uten ett einaste klagande ord. Rett og slett imponerande.


Når me kom på hyttå tok eg og Mini’en oss ein velfortjent kvil. Før det blei litt aking og lek i snøen, utforbi hyttå. Så va det Barne-tv tid og hjemmalagd pizza fra Kånå stod på timeplanen.

Og om eg ska få sei det sjøl, så har det tross litt småknuffing i mellom dei to eldste, vært ein strålande fjelltur te nå.

Har eg nåke øveskudd, når me komme hjem. Så ska me ikkje sjå vekk ifra ein liten snutt med del 3.

Me har jo tross alt ein heil søndag igjen.

(red.. Det ble aldri noe del 3.. )


#fjelltur #helg #familie #tur #ski #litlajentå #kånå

Fjols te fjells… Eg, Kånå og Flokken…

Hytteturen fra i vinter… Skikkelig kjekt ja.. ????

 


Me e på fjellet, på hyttå te søster mi. Den eg skreiv om her tidligare ein gang, kor eg gleda meg te litt hvilepuls i hverdagen og oppladning av slunkne batterier. Men kom hjem på randen te sammenbrudd, både fysisk og psykisk itte kun ei helg med vinterlige strabaser i fjellheimen.

Jaja, det va gjerna å setta det litt på spissen, me hadde det jo fantastisk, her oppe. Men eg fekk nåken utfordringar eg ikkje hadde sett heilt komma, for og sei det mildt.

Men nå e me her igjen, Eg, Kånå og Flokken på tokt igjen. Det e ganske artigt og vettu, når du komme opp å trør inn i leiligheten, for så å kjenna litt på følelsen, at til og med hyttå krympa seg litt og sikkert tenke

ÅNEI, ikkje dei igjen… Eg se hadde gleda meg te å slappa litt av, i helgå… ooooffff…  

Eg kan jo lett forstå, at det ikkje så lett å gløyma oss, og nå e me ein te i flokken siå sist og. Han se va te hevings sist gang me va her, sjølvaste Mini’en, The Prince of “Fantaskap” …

Eg hadde jaggu meg krympa meg litt eg og, hadde eg kjent ryktet te den sneipen. Egentlig e eg litt øverraska av at me får lov te å låna denna herlighetsplassen av søster mi. Men for all del, det kan jo vær hu har ein baktanke med det.

Eg rekna nå ivertfall med at hu e godt forsikra, både inni og utforbi, denna her hyttå, ellår leiligheten då, se det egentlig e.

Me for ivertfall tidligt heimante ifra, på fredag, så me slapp den verste trafikken på vei opp. Parkerte utforbi i 4 tiå og fekk lasta inn all bagasje, ungar og mat. Eg hadde jo lest innlegget mitt fra sist gang me va her, mange ganger, så eg hadde forberedt meg betrakteligt mye bedre og følte meg litt meir erfaren, denna gangen.

Så mens Kånå rydda te alt det praktiska inne, tok eg med meg ungane ut, for å kosa oss litt i snøen. Dei to eldste gutane ville gå og aka i den “famøse” bakken fra sist gang, klok av skade lot eg de bare få ta seg ut. Med den godt planlagte og strålande unnskyldningen om å ta meg av dei andre småtassane. Ikkje om det smalt i himmelen hadde eg tenkt å slita meg opp den bakken igjen.



Eg og dei to minste trollå, lagde snøhula og rant på rumpeakebrett, rett utforbi hyttå. Men, itte ei god stund ute begynte det å bli kjøligt, så me tuttla oss inn. Eg har ikkje meir enn fått av meg uteklernå, før Eldstemann komme ilande te, med ei alt for sannsynlig historia, te at hu kunne vara sann.

Det e løye det, kossen du utvikla sånne vibber mot altfor godt forklarte hendelsesforløp, fordi nåke gale har skjedd. Når ungane komme og fortelle “ka” se har skjedd og legge ut litt for mye om det se har skjedd. Og du merka at di allerede har begynt å gi deg unnskyldningen sin, bare godt forkledd…

Lura litt på om mor mi og utvikla sånt nåke… ? 😉

For nå kunne ikkje Han i Midten komma seg opp bakken lenger, for han hadde “ramla” ner ett godt stykke, itte det Eldstemann hadde og fortella. Han hadde til og med “prøvd” å hjelpa han, men då hadde Han i Midten visstnok blitt sint, og slått itte han. Så Eldstemann fant ut det va best å henta hjelp.

Eg, se for 2 minutt siå, nettopp hadde avslutta avklednings prosedyren, her oppe i fjellheimen. Blei nødt te å setta igang med påklednings prosedyren, men droppa skibukså. Rekna med at han kom seg opp for egen hånd, at litt “pappamotivering” sko holda for å få røyskatten opp igjen.

Men, som forventa fekk eg heilt motsatt versjon av historiå, fra der nere i bunnen av den bratte bakken, han hadde sjølsagt blitt “skubba” ner og Eldstemann “ville ikkje” hjelpa han opp. Og nåke motivering virka ivertfall ikkje, om muligt blei han bare endå meir bestemt på at han ikkje klarte å komma seg opp igjen, av seg sjøl.

Tjera vena meg.

Eg hadde ikkje lyst te å traska ner i bara dongeribukså med snø te livet, for å få denna fjotten se hadde gått i lås der nere, opp. Men eg vett og, at når han e gått i lås, kan det ta ei stund før me finne kombinasjonen se løysa han opp, igjen. Så itte litt meir nyttelaus motivering, se kan ha gått øve te litt “lett” kommandering, endte eg opp med å stupa ner bakken, alikavel.

Sjølsagt heilt bokstaveligt, ja, gjerna i øvekant av bokstavligt og.

Og når guten kom sutrande inn te Kånå, sto eg utforbi, fullstappa med snø i alle åpningar klernå kunne ta imot, og litt te. Og rista meg i ei støvsky av snø, som ei våryre gardabikkja se akkurat hadde hatt årets fyste bad.

Kåna hadde fått detta latter greiene i knernå igjen, og sleit med å stå oppreist, der hu sto og hiksta. Men hadde heldigvis fått fyr i ovnen. Så itte eg fikk skifta te tørre kler og varma meg litt foran ovnen, begynte eg å ana konturane av kossen denna helgå kom te bli. På ein måte.

Eg gjekk og la meg om kvelden, med vissheten om sist gangs begivenheter friskt i minne, men tenkte nå litt på at oddsen for nåke sånt kunne skje igjen, va nødt te å vær mikroskopiske.

Og jaggu meg, så våkna me te strålande ver, ja nærmast påskestemning va det her oppe. Ikkje ett vindpust, plussgrader(såvidt) og sol fra blå himmel. Ungane va til og med i ett strålande humør, og lekte parvis inne i stuå på harmonisk vis, som om de aldri hadde gjort aent.

Om, det rett og slett va starten på ei perfekt fjellhelg, ellår det motsatta…?

Det får dåkke lesa om i neste episode, av Fjols te Fjells – Eg, Kånå og flokken del 2.

 


#helg #vågslid #tur #vinter #fjellet #hyttå #familie #blogg #hverdag

Når man får rusk i Topplokket….

skrivesperre2b

Av og te så e det bare heilt tomt… Eg begynne på det eina innlegget itte det andra.. Men komme ikkje lengre enn 2-3 linjer, og får full skrivesperra… Ikkje ett ord dukka opp, ivertfall ikkje dei rette ordå… Det e nesten som om den kreative delen av operativsystemet har tatt ferie..

For det står ikkje på inspirasjonen, den springe rundt øve alt her i huset…

Kanskje det rett og slett e i øvekant for mye inspirasjon… At det ikkje e skrivesperra ellår ferie i topplokket… Men øvebelastning fra omgivelsane…

 

For Mini’en e skikkelig i seget med ordforrådet sitt, og øverraske stadigt med nye gullkorn… Litlajentå har tatt trassalderen te høyder me ikkje trudde fantes… Og dei to eldste e fortsatt som hund og katt…

Og nå f.eks… Så tenkte eg å legga litt ut om nåken av gullkornå te Mini’en… Men sjølsagt huska eg ikkje ett einaste ett… Ikkje så mye som ett fnugg eingang…

Så då tenkte eg å ta føre meg Litlajentå, og hennas feider med både Kånå, Fatter’n og resten av flokken.. Men eg får det ikkje ut… Det sitte ytterst på tungespissen, men eg får det ikkje ut.. Det e bom stopp…

 

Men sånn e det vel…

Av og te må man bare innsjå, at man har ein liten utfordring… Og gjerna bare la det få gå sin gang… Plutselig, så dukka ordene opp igjen… Av seg sjøl..

Sjølsagt kunne eg funne fram nåken gamle dagbøker, og terrorisert dåkke leserar med all slags drama fra ungdoms tiå, i ei veka … Men eg hadde ikkje tid te å skriva dagbok, for me spillte fotball om sumaren, håndball om vinteren og sprang itte jentene, heila tiå… Med vekslande hell… Mildt sagt..

Og det e jo grenser for kor mangen av dei gamle innleggene fra den gamle bloggen, eg kan reposta her og… Det blir på ein måte gammalt nytt, sjøl om det gjerna e 1000 nye likerar på Facebook siå, se aldri har lest di…

 

Så sånn e det..

Men nå blei det nå nåken linjer, alikavel…

 

Men nå e det rett og slett leggetid ..

God kveld, god natt og over og ut, fra Boden for ikveld…

1019755490Takk-for-i-dag-god-natt-latterkula.no

Mini’en, Sparkesykkelen og to Luringar…

2016_03_23_16-1975755-12-1458825408721


Me gjekk ein liten tur te lekeplassen igår, i finveret som fordufta, te idag.. Eg hadde vært i “Bodå” og henta sparkesyklane te kidsa, ellår kanskje gjorde Kånå det og, eg huska ikkje heilt.. Då e det best å ta med at det gjerna va hu som henta sparkesyklane, så slippe eg å få kjeft fordi eg har tatt æren for nåke hu hadde gjort..

Gud hjølpe meg..

Akkurat som denna her bloggen basere seg på, at eg har tatt æren for nåke hu har gjort. Hadde eg gjort det, hadde eg ikkje hatt tid te nåke aent enn å skriva blogg. Det e nå ihvertfall heilt sikkert. Eg blir jo andpusten bare av å tenka på alt det hu gjør, om eg ikkje sko tatt æren for det og..

 

” Eg skrive jo stort sett om alt det eg forsåvidt ikkje gjør, på ein måte.. Ellår det eg gjør feil.. Ihvertfall..

 

Men, nok om det.. Me va nå i ferd me å rusla avgårde, Litlajentå og Mini’en stod klar i innkjørselen våras med kvar sin sparkesykkel.. Han i Midten ville og vær med, men itte å ha inspisert kles koden hans, blei han sendt inn for å kle seg litt bedre.. Ikkje det at det eg brydde meg, men eg vil jo tru naboane muligens hadde begynt å lura, når han kom sparkande i pyjamas buksa, ein alt for liten jakkegenser og ei Darth Vader kappe oppå.. Som forventa, va viljen te å gjør som me foreldre ga beskjed om, omtrent lik null.

Men itte litt upedagogisk kjøpslåeing, kor guten har utvikla fryktinngytande gode forhandlings egenskaper, så blei me enige. Me får bare håpa at kravene me hadde gått med på, blei glemt i nærmaste framtid.

Endelig va me klar, og sette avgårde mot lekeplassen.. Me bor midt i ein sving med oppøve bakke eine veien, og logisk nok nerøve bakke den andre veien.. Og snaraste veien te lekeplassen va nerøve.. Det hadde tydligvis Mini’en og tenkt.. For, før både eg og Kånå har tenkt oss om, så sleppe han seg avgårde nerøve bakken.

 

Kan han med denna her sparkesykkelen i nerøve bakke ?? .. spør eg Kånå..

Eg vett ikkje.. svara hu, mens hu kikka litt bekymra på meg..

– Svarte, salte bananer.. Utbrøyt eg… og sette i firsprang, itte fartsfantomet som va på vei nerøve bakken i full fart..

 

Mini’en, som e i pur ekstase suse som ett prosjektil nerøve på sparkesykkelen, har ivertfall ingen bekymringar om han kan detta, ellår ikkje.. Han leve itte mottoet “Alt må prøvast, Går det bra, så går det bra.. Nåke hemningar eller sperrer som forsåvidt Litlajentå har, dei har ikkje den guten lært seg ennå.. Og i mitt stille sinn e eg redd for om han noengang vil gjør det..

Han hyle av fryd der han akselerere nerøve, og som eg sa så e jo detta i ein sving.. Men det virka ikkje som om Mini’en ensa det, han har strake veien mot veikanten..

 

– Breeeeems..!! Kauka eg itte han, litt småfortvila..

Fjotten snur seg spørrande.. Hæææ…?? .. Svara han..

-Sjå framøve, for helsikke.. Ropa eg nåke meir fortvila..

 

Nå begynne rattet på sparkesykkelen å vingla litt, og Mini’en har oppdaga veikanten.. Det e ikkje vanskeligt å sjå der eg komme halsande i hælene på an, at nå e ikkje Mini’en heilt sikker på ka an ska gjera.

Men, så legge an bare elegant venstre foten i asfalten, som ei brems…. Legge ein liten sving på rattet te venstre, og skjeine så fint inn te full stopp..

Før han kikka tebake på meg som komme galloperande, nåke mindre elegant og grasiøst, itte an.. Sette opp ett tindrande stolt smil, med ett frydefullt blikk i augene.. Ett blikk som bare ein på 2 snart 3 år, kan få te.. Før han  seie.. – Kuuuult.. Sempe kuuuuult, pappa.. Mens eg bare pusta letta ut, og sige i sammen som ein tomsekk av lettelse på siå av an.. Før Kånå og Litlajentå komme spankulerande forbi..

 

– Gjekk jo bra det.. Seie Kånå, med ei lattermild grimasa om andletet..

– Ja, han gjør jo det heila tiå nesten.. Legge Litlajentå te..

 

Det går nåken sekundar før det går opp for meg, at her har jaggu meg Kånå kjørt ein liten spøk.. Og har med fullt overlegg latt meg tru at detta kom te å gå te skogs.. Ellår te sjø’s, siå han hadde strake veien mot tjernet, som ligge nerforbi veien.. Eg holdt på å slenga ein kommentar men tok meg i det..

Av alle ting, så e det eg som har vært mest “hønemor” opp gjennom årå..

Når me har vært ute på tur med ungane, og de begynne å klatra både her og der.. Kånå såg jo ikkje farene rundtomkring fallera, og va jo stort sett heilt avslappa.. F.eks så kunna de jo tross alt detta ner fra den 40cm høge steingarden, og slå seg i graset.. Så det va vel ikkje meir enn ka som va fortjent.. Akkurat den.. Egentlig, så va det ganske morosamt..

Sett sånt i ittetid.. 

;D

 

Han ska uuuut… !! – Mini’en 3 år idag…

 

2016-01-10 15.46.49-1

Mini’en e 3 år idag…

3 år…. Fy flate ka tiå går…. Eg huska det nesten se det va igår, den kvelden før an kom te verden…

Kånå hadde vært innlagt i nesten 2 uker, siå vannet hadde gått… De ville jo sjølsagt ha an lengst mulig inni der, i mors trygge havn… Men te slutt va tålmodigheten slutt for det lokala “havnavesenet”… Me hadde passert denna grenså legene hadde satt, og sjøl om de helst ville ha an der litt te. Så toppa det seg på ein legevisitt i elleve tiå på kvelden, den 4 Juli – 2013…

Eg satt i stolen inne på rommet te Kånå, hu hadde fått seg ett enerom.. Legen kom inn og begynte å legga ut om kor viktigt det va for både det eina og det andra, at han va der inne litt te…

Eg forstod kjapt at han snakka te døyve øyrer…

Kånå sitt blikk mørkna i takt med kor ivrige legen va i sin prat, om å drøya det litt te… An kikka på meg innimellom, heilt sikkert i ett forsøk på å få litt gehør i fra den vordende far… Eg høyrte ka han sa, eg kunne nesten vært tebøyelige te å vær enige i argumentene hans og …

Men eg sko ikkje dela resten av livet med han eg, så eg holdt klokeligt kjeft. Han fekk absolutt null ifra meg, ikkje så mye se ett “hemmeligt” nikk eingang… Han hadde tydligvis ikkje Kåna og ein skokk med ungar heima, sånn se han babbla i vei…

Eg skvatt litt te i stolen, når han i slutten av ein lang tirade om helsemessige fordeler la te …

 

Hva er nå noen dager ekstra i det store og det hele da … ?

 

Kånå sprakk, mildt sagt… Sjukepleiaren se va med hadde lukta luntå lenge, og trukket seg fornuftigt litt i bakgrunnen… Eg gjorde som eg ikkje hadde høyrt nåke…

Ett par dagar ekstra !!?? …. Den guten ska ut, om eg så må kidnappa ei jordmor, kapra ei fødestua og fiksa resten sjøl… Han ska uuuut… !!

Svara Kånå, ikkje så høgt… Men heller ikkje lavt… Men om man hadde sett det lynande blikket, høyrt det iskalda tonefallet og kjent dei elektriske lada vibbene i luftå … Hadde man forstått at det va akkurat lavt nok, te å bli såpassa høgt at legen forstod alvoret, te slutt …

Og ca klokkå 03:10 den 5 Juli, for 3 år siden… Fekk Kånå viljen sin og Mini’en trakk sine fyste åndedrag…

Og nå e han 3 år…

3 år fullstappa med spinnville hendelsar, halsbrekkande rampestreker og andre krumspring man aldri hadde trudd man sko få oppleva…

Som når han satt fast mellom sofa’en og veggen, opp ner… Og mens eg dro ut sofaen, nappa Kånå an opp itte beinå mens han hylte av fryd…

Ellår når han sette utfor bakken her heima på sparkesykkelen i ein hylande fart, og skrensa lekkert te siå i enden av bakken.. Mens eg sprang itte for å “redda” han, før han for i tjernet, nedenfor veien… (Her blei eg forsåvidt lurt av både Kånå og Litlajentå) …

For ikkje å gløyma når han hadde ein periode som “matkatapult”, alt han fekk av mat kom som skutt ut av ein rakett, i retur… Som oftast rett i fanget på den se mata monsteret…

 

Eg kunne holdt på i evigheter…

Han har liksom vært ein håndfull, and then some…

Anthony Hopkins hadde ein fin sitat i ein film, forsåvidt om nåke heilt annet, men som glatt kan brukast te å beskriva rampetrollet… F.eks for å forklara mengden av rampestrekene han finne på…

Now, multiply it by infinity, and take it to the depths of forever, and you will still have barely a glimpse of what I’m talking about.

Men, gud kor mye latter og glede denna krabaten har gitt oss… Og heilt sikkert mye meir , vil det komma i framtiden…

Så Hipp Hipp Hurra… For Mini’en se blir 3 år idag…

Eg e sinte på deg, Pappa… Sempe sinte

Søndag

Det e søndags morgen… Det e sumar, regn og pjuskete ver… Mot normalt her på vestlandet, egentlig… Det regelrett pøse ner utforbi, så då e det full gass her inne i heimen. Mini’en stod opp i 8 tiå, meir eller mindre fullt opplada. Kom inn te oss, lå fint og kosa i 2 minutt før an sette igang med sitt sedvanliga morgen rituale.

For all del, klokkå 8 e øve all forventning det, men tatt i betraktning at han og Litlajentå holdt det gåande te klokkå 10 igår kveld, så kunne an glatt sove litt te…

Litlajentå og Mini’en hadde lagt inn ønske om å få sova ilag, på rommet te Litlajentå igår kveld… Og det gjekk jo som det måtte gå… Full baluba og 70 lovnader om at nå sko de sova, og vær stille. Bare for å høyra to par barnaføtter se lista seg rundt, kvar gang itte lovnaden blei gitt … Før det auka i volum te det va full crescendo av latter, lek og alt se følge med når 2 smårollingar høge på lørdagsgodteri, øvetrøtteri og oppfyring av kvarandre får slå sine hoser i sammen …

 

Kvar gang me sko lura oss opp og roa de, høyrte de knirken i trappå og lå se nåken lys mens de kneip augene i sammen. Så når me runda hjørna og kikka inn på rommet te de, såg det jo liksom ut se de sov… Kunne nesten trudd på det og, hadde det ikkje vært for Mini’en, se sjølsagt ikkje klara å holda seg…

Han kava sånn med å knipa augene igjen, at det såg jo alt aent enn naturligt ut… Og hvis man stod i 15-20 sekund, åpna han forsiktigt det eina auga for å sjekka om kysten va klar… Og gjekk på ein smell…

Litlajentå va ikkje håret bedre hu, der hu låg så søtt og liksom sov… Med det størsta fliret om kjeften man finne sør for Stadt..

Jack Nicholson fliret…

 

Man kunne jo ikkje aent enn le av de heller, men te slutt va det nok… Me voksne kunne forsåvidt tenkt oss litt voksen tid, me og…

Så de blei splitta opp, te store protester, ein flom av krokodille tårer og ett par beskyldningar om “verdens verste foreldre”….. Igjen… Men 4 minutt ittepå, sov begge to som nåken steinar, på kvar sitt rom…

 

Jaja, klokkå 8 e uansettt sinnsykt mye bedre enn 6 – 6:30 se e mot normalt … Og akkurat nå, i skrivande stund, gjekk Mini’en amok med hoppetauet te Litlajentå i stuå, hoppetauet blei konfiskert og Mini’en durte opp trappå mens han høgt proklamerte…

 

Eg e sinte på deg, Pappa… Sempe sinte…

 

Og sendte meg det “morska” blikket … Med augene knipt nesten igjen, underlippå halveis øve nasen og hakå ner på brystet… Herligt…

 

Ein aen “herlige” ting… Det e att nå har jaggu meg Facebook siå våras, passert 2000 likerar…. 2000…. !!!  … Det e jo heilt sprøtt… Og det fortsette bare å auka på i ein forrykande fart, nett se ein skogbrann ute av kontroll…

For det føles litt sånn…

Eg starta opp med blogging, og tenkte nok at detta sikkert ikkje e så skummelt.. At det gjerna va litt fleire enn dei 40-50 se trykka liker på mine anekdoter av sjølterapiisk art, eg la ut på Facebook veggen min, før bloggingå starta … Og forsåvidt va det ett prosjekt for å samla alle dei her “historiane” på ein plass…

Se nå har kulminert i ei stadig stigande Facebook sia, knytta mot Bloggen, ein flokk av herlige samarbeidspartnere og endt opp se den største familiebloggen på Haugalandet, ivertfall på Facebook…  😉

 

Det e nesten se det har blitt litt meir enn eg e komfortabel med.. Og så ufattelig mye meir enn eg hadde trudd.. Kor ska detta her enda, på ein måte…

Men hjølpe meg så kjekt det e… Dåkke skrive så herlige tebakemeldingar på innleggene, dåkke dela og likar øve ein lav sko og sist men ikkje minst så lese dåkke jo det eg skrive og… Se gjenspeile seg i lesar tallene…

Eg kan ikkje aent enn takka dåkke…

Dåkke leserar se komme tebake, igjen og igjen,,,  Dåkke se seie at det e den einaste Bloggen dåkke finne verdt å lesa, at dåkke kjenne dåkke igjen i all hverdags galskapen i heimen og så ufattelige mange fleire flotte ting, se dåkke kommentere…

1000 millionar takk…

 

Det gir virkelig motivasjon, te å fortsetta detta prosjektet… Fortsetta med denna Bloggen, se eg vil ska vær ein arena for humor, ett sted for litt hverdagsgalskap og ett sted alle kan få lov te kjenna seg litt igjen…

Og sitta igjen med følelsen av at det e lov å vær litt uperfekt… Man må ikkje ha alt på stell, te einkvar tid…

Man trenge ikkje higra seg te, for å vær den mest perfekte forelderen man trur man ska vær… Fordi man får trødd i fjeset av Media, flotte Forelder Manualer ellår allslags Ekspertar på området, kossen man blir den mest perfekte forelder…

Eg har skrevet ett innlegg om det, du kan lesa her  ” Hva er det mest utfordrende med å være forelder i dag ?? ” ..

Og eg trur og meina, akkurat se eg skrive, at den største utfordringen te nåtidens foreldre… Det e å ha truå på at det man gjør e godt nok… Godt nok i massavis..

 

Så igjen….

 

Tusen hjertelig takk, te alle dåkke Leserar…. Fra meg, Han i Bodå, Kånå og resten av Flokken   =D =D =D

 

 

Ps… Nå har jaggu meg solå dukka opp og … Jippi…

Og ikkje glem Konkurransen kor du kan vinne ei knall tøffe Dressjakka/Blazer fra [button text=”Herrmannbutikkene …” url=”http://www.jeggikkbareibodenentur.no/2016/06/29/2629/” background_color=”#368ac7″ text_color=”#ffffff” style=”lt_circular lt_flat” size=”default” icon=”” open_new_window=”true” rounded=”true”] Trykk på knappen, og meld deg på..

 

 

Hva er det mest utfordrende med å være forelder i dag ??

Detta e ein tekst eg skreiv te ein “konkurranse”, men sjølsagt glemte å senda inn, før fristen va gått ut.

Det va ein utfordring om å skriva ein tekst, om ka man syntes va det mest utfordrande med å vær foreldre nå til dags. Nå vinne eg garantert ingenting, men syns nå alikavel at teksten va såpassa ok, at eg kan dela an med dåkke leserar… =D


Hva er det mest utfordrende med å være forelder i dag ??

Animated family playing tug of war
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


 

Det er nærmest som å spørre ett barn om hvem som er best av foreldrene. Nærmest umulig å svare på og ufattelig ustabilt.

Det kan være alt fra å stå opp om morgenen til å få barna i seng, eller det og få økonomi, samliv og være en god forelder til og fungere i ett harmonisk samspill. Eller bare det å få kabalen mellom jobb og familieliv til å gå opp, uten alt for mange knuter på tråden.

Men, jeg tenker at det og være foreldre, uten og hele tiden strebe mot å leve opp til alle forventningene fra omgivelsene rundt oss. Det er en av de største utfordringene, vår tids foreldre møter.

Det å være pedagogisk korrekt, som jeg tenker er ett uoppnåelig luftslott i himmelen, en illusjon av en perfekt virkelighet som ikke finnes.

Man kan nesten ikke åpne en nettavis, uten en artikkel om hvordan man skal opptre som de «perfekte» foreldre. Slik at våre barn får en best mulig barndom. Man får det inn med teskje på foreldremøter i barnehagen, etter at personalet har vært på kurs, eller lignende. Og alle tidsskrifter med respekt for seg selv, har alltid en story på hva vi nåtidens foreldre gjør feil. Eller hvordan vi skal gjøre det, for og mestre det riktig.

Med støtte fra en eller annen «ekspert» på området. En «ekspert» med ett hav av utdannelse innen foreldre og barn, men som ikke har barn selv. Det fikk man ikke tid til, for man studerte jo.

Jeg tror en av våre største utfordringer som nåtidens foreldre, det er å stole på at du gjør rett. At den måten du har valgt å oppdra dine barn på, er god nok. Ja, gjerne mer enn god nok, selv om man ikke gjør alt slik andre mener man skal gjøre. Slik naboene oppdrar sine barn, som fungerer aldeles utmerket for de, men som er helt utenkelig for deg.

Slik svigermor mener man skal oppdra barn, som man vet at gjerne kunne fungert strålende. Men som man likevel aldri kommer til å etterkomme, kun på trass.

Man finner sine egne metoder for å få barna til og fungere i ett harmonisk samspill, som generelt sett fungerer. Men som noen ganger likevel er fånyttes, så må man improvisere og bruke andre metoder. Kanskje til og med kombinere flere metoder man har lært av egen erfaring, for å håndtere en situasjon.

Det mener jeg er en skikkelig forelder utfordring nå til dags, å finne sine egne metoder som fungerer, og stå for dem. Tro på at man gjør det riktig.

Det er ingen fasit på hvordan man skal oppdra sine barn, det er gjerne en mal man kan jobbe ut i fra. Men som forelder må man kunne lese hver enkelt barn i «flokken» som ett enkelt individ og handle deretter. Ingen barn er like, det er ikke noe som heter A4-Barn. Vi har alle vært barn, og fått utdelt forskjellige doser med vilje, selvtillit og forståelse. Jeg tror ikke man kan gå ut ifra at en enkelt metode virker på alle barn.

Vi har 4 små i heimen på 2,4,8 og 10, og kan absolutt skrive under på at det ikke er en bestemt mal som fungerer på alle. Alt handler om å lese omgivelsene rundt deg, humøret til barnet ditt og handle etter forholdene. Bruke omgivelsene rundt deg til din fordel som forelder, men som også tar hensyn til barnets situasjon. Ta lærdom av de feilene man gjør, for feil det gjør man som foreldre. Aksepterer man ganske tidlig, at det er greit og gjøre feil, da er man kommet langt. Spesielt hvis man også klarer og lære av de.

Vi har funnet vår måte som fungerer for oss, vår greie som ikke er basert på normer, rammer og definisjoner som omverdenen rundt oss trykker på oss. Men heller egen erfaring av hva vi har gjort feil, og hva som har fungert.

Å være forelder i nå til dags, det er en utfordring på så altfor mange områder. Men det mest utfordrende synes jeg, er å ha troen på seg selv som foreldre. At man kan ta sine egne valg som man mener er best for sine egne barn, uavhengig av alle andre påvirknings krefter som finnes rundt en. Klare og skape gode relasjoner mellom hverandre som foreldre, og barna. Å ønske det beste for hverandre, samarbeide om den oppgaven man har som forelder og ta gode beslutninger etter det.

Det mest utfordrende med og være forelder i dag, det er rett og slett bare og være forelder, så godt som man vet man kan. Uten og begynne å tvile pga. all påvirkning fra omgivelsene rundt oss. Og innse at det er lov og gjøre feil, så lenge man lærer av dem.

Det er jaggu meg en utfordring det.

 


 #foreldre #perfekt #utfordring #familie #blogg #hverdag #kaos #pappa #mamma