Fattern Betraktninger fra livet til Fatter'n med fire spinnville barn, en Hamster og to Rompetroll i heimen … En arena for humor, finurlige skråblikk og elleville episoder av heseblesende kaliber …

Itte nåken dager med nåkenlunde ok vær, så kom søndagen i all sin prakt og Vestlands-Sumaren va tebake.. Regnet øset ner fra ein trøstesløs himmel og alle planer om videre husmaling e utsatt.. Så nåke positivt har det jo kommen ut av detta begredelige været.. Mini’en som ei ein ukuelig optimist, vimsa rundt i stuå her i pyjamas og sumarhatten sin..

Kidsa sov lenge idag.. Eg trur klokkå va langt over 09:00 før det va full fyr..

Så me stod ikkje opp før langt på dag, sånn for oss å rekna.. Sånn alt i alt, har det jaggu meg vært ei god helg.. Fredagskvelden va me på Reker og Vin hos naboene i rekkehusblokkå vår, som va riktig så koselig.. Det blei høg stemning og masse lått og løye.. Ivertfall når Kånå te det eina paret fant ut de sko ta Fjordline båten te Danmark imårå, og fikk ett lite referat av kossen vår tur heim va..

 

Eg sitte nesten her med litt dårlig samvittighet, øve at eg ikkje klarte å holda kjeft.. Men det går sikkert bra.. Det har ein tendens te det, seie alltid Far min..

 

Lørdagen va jo så som så, men kunne tross alt vært mye verre.. Eg hadde hatt vet nok te å takka pent for meg i 02:00 tiå, kvelden før.. Kånå hadde kasta inn håndkle litt tidligare.. Så hvis eg spelte kortå rett når eg lurte meg inn på soverommet, kunne det jo vær lykken stod meg bi.. Men.. Eg hadde ikkje kommen meg unna dynå eingang, før to velkjente småbarnsføtter sparka meg i magen..

Å flytta fjotten inn på rommet sitt va nyttelaust, for Mini’en kauka te som ein stukken gris, når eg prøvde..

Kånå vakna og freste som ei trua kjetta som forsvarte Flokken sin.. Så eg fant ut det va best å bare legge seg på dei 20-25 cm eg hadde te rådighet.. Mini’en e ikkje store karen, men han gjør seg flid med å kompensera i radius.. Armar og bein går i hytt og pine, så det e stort sett lika godt å holda seg ute på kanten.. Om ikkje man vil våkna med blåveisar både her og der..

 

Eg e blitt ein rein mester på akkurat det, å balansera mitt legemet på kanten av stupet, mens eg sove..

 

Ellers gikk lørdagen te å få litt maling på vårt eminente rekkehus.. Som me itte ett mislykka og ufrivillig opphold som “Eiendoms-Baroner”, har flytta tebake te.. Det må seiast at me faktisk trives godt her i byen igjen, sjøl om det va herligt å ha ett hus på landet med stor tomt, litt bedre plass og fantastisk utsikt øve ein nydelig natur.. Men, når ting blei som det blei, får man bare gjera det besta ut av situasjonen..

Etterpåklokskapen får man aldri diplom får.. Sjøl om man aldri så mye sko ønska det..

Og sakte men sikkert begynne man å komma seg nåkenlunde på rett fote igjen.. Det blei gjort nåken grep her i heimen for å auka trivselen, og om eg sko fått sagt det sjøl så har me lykkast i det.. Til og med denna her blåfargen Kånå ville ha på stueveggen, har vokst på meg.. Eg syns rett og slett den e fin nå.. Kidsa har funnet seg te rette igjen, og oppretta ett omfangsrikt nettverk av venner og venninner..

 

Så sista kronå på verket e å få malt utvendigt detta året.. Og me e jaggu meg kommen godt igang..

 

Igårkveld, så blei eg sittande å tuttla med bloggen, og fikk meg nåken artige overraskelser i løpet av kvelden.. Kristin.Blogg.no kjørte ein liten Facebook live sesjon, og tok føre seg ein liten kommentar eg hadde lagt igjen på ett av innleggene hennas.. Kommentaren min kan du lesa her, på detta innlegget hennas..

Hennas hengivenhet øve min blogg, e lika gjensidig fra mi sia.. Me har hatt nåken grenselause artige kommentarvekslingar innimellom.. Og har vel muligens samme idiotiske sans for humor, rett og slett.. Når det te slutt kulminerte i både ein liten pokal og denna her famøsa Facebook Live sendingå hennas, igår kveld.. Så satt eg te slutt å bare humra litt for meg sjøl..

Kristins debut med Facebook Live va rett og slett ubetalelig..

Det som rett og slett la ein liten dempar, på gårsdagens skrekkelig morosamme bloggkveld..

Det va at Juliafrika, som e ein anna artig litå bloggperla eg har følgt nesten siå eg starta å blogga.. Også kjørte ut ett innlegg om sine 10 personlige bloggfavoritter..

Uten meg på listå i det heila tatt.. !! .. Ikkje ein random sisteplass eingang…

Kan dåkke tenka dåkke.. ?? .. Eg som har prisgitt denna artige, nisjefrie og spinnville bloggen hennas, i ny og ne..

Jaja, man får bare gleda seg øve det man kan, også håpa at Julia te slutt tar te vet.. Og sjølsagt finne ut ka som e Norges beste Familie slash Pappa blogg.. Til og med skreven på dialekt..

Og sprekkfull av sjølironi, humoristiske anekdoter og historiar fra ein massebarnsfamilies reise gjennom småbarnstiden..

 

Men, eg får sei som Tone Damli Aaberge.. Eg likar deg, Julia.. Sjøl om du ikkje fant plass te meg på listå, hadde du jaggu meg tatt med vår eminente felles venn.. Nemlig Kristin.Blogg.no.. Kudos te deg for den..

 

Nei.. Det e vel på tide å begynna å tenka på, ka me ska fylla denna søndagen med.. Sjøl om været ikkje akkurat e med oss.. Kanskje me får ta oss ein liten søndagstur, eller nåke lignande..

 

Me sjåast.. Og ha ein flott søndag, Folkens.. =D

Eg sitte nå her på ein laurdagskveld og glor på denna her boksen, kor nåken galne karer har konsert fra Seljord.. Kånå sko absolutt sjå Vassendgutane konserten på Nrk1 ikveld, men hu har fordufta.. Så då sitte eg her aleina då, med ei kalde ei i glaset og høyre på musikk eg normalt ikkje pleie å høyra på..

Eg helle vel litt meir øve på rock sjangeren, når det gjelde musikk.. Men e forsåvidt alt etande, så lenge det finnes ein slags melodi i komposisjonen..

Så heilt gale e det ikkje med dei her Vassendgutane.. Men det e jo fortærande då, for skifta eg kanal nå, øve te nåke eg kunne funnet på å sjå på ein laurdags kveld.. Cobra på Tv2Zebra f.eks.. Ein gammal klassikar med Stallone.. Så komme hu vel hoppande fram fra ein eller aen krok, og klikka i vinkel fordi eg har skifta kanal..

Jaja.. Nå va visst konserten slutt.. Kånå fikk med seg dei 2 siste sangane.. Kor hu spratt rundt på gulvet her, som ein apekatt.. Då gjekk det plutselig opp for meg, at ikkje alt kan skyldast på meg..

Med dei her aktive Kidsa våras, meina eg..

=D

Ha ein strålande kveld, Folkens..

 

Eg kom i fare for å skriva ett lengtande innlegg, om ferie i syden her ein dag.. Og i den forbindelse nevnte eg ein restaurant.. Hawaii Bar & Restaurant.. Eg meina det va det den hette.. Ein skikkelig koselig perla av ett spisested, kor man som barnafamilie virkelig kunne slappa av..

 

Og ikkje minst så hadde de ein fantastisk meny, beståande av det mesta man kan ønska seg, på ferie i Tyrkia..

 

Og den eine kvelden me satt der, sammen med Tantå te Kånå, mannen hennas og Svigers sjølsagt.. Så valgte eg meg ut ein skikkelig biffmiddag.. Meksikansk biffmiddag.. Med 3-4 sånne hot chili’s merker ved siden av seg.. Det e jo forsåvidt ikkje nåke hemmelighet, at eg har ein liten forkjærlighet for sterk mat..

 

Eg syns det e fantastisk godt med litt krydder i maten, og lika godt at det gjerna sparka litt ifra hos smaksløkane..

 

Så når servitøren kom og sko ta bestillingen, ein servitør som forsåvidt bare kunne 3 ord på norsk.. – Hopp i Havet.. Og som han te Svigerfars store glede, absolutt ikkje holdt inne og gjentok for lite.. Det va ikkje måte på kor mye han sko Hoppa i Havet.. Sympatisk fyr, forsåvidt.. Servitøren altså..

 

Men, joda.. Han sko te og ta bestillingen min, og eg peika og bestilte på stotrande norsk-engelsk.. Så eg fikk vel ett lite forbausa uttrykk i andletet, når servitøren bøyde seg ner.. Kikka meg litt ekstra inn i augene, og liksom saumfarte min indre atmosfære pga matvalget mitt.. Før han spurte..

 

– Are you sure, mister ? ..

– Yes, i am sure.. The Mexican Biff, well done.. Svara eg, igjen..

 

Servitøren kikka merkelig på meg, før han snudde seg mot resten av dei andre servitørane og lirte ut av seg ei leksa på tyrkisk.. Dei andre servitørande virka faktisk litt øverraska, og sendte meg nåken forbløffa blikk..

– Are you really sure, mister.. Its a very spicy dinner.. Spurte han igjen..

Svigerfar slengte seg på og nevnte nåke om at eg gjerna burde tenka meg om, hvis dei så jobba her spør på den måten.. Sa va det gjerna ein årsak te det.. Eg tok te meg Svigerfars ord som ofta komme med velmeinte råd, fra sitt erfarne liv, og svara servitøren..

– Offcourse i am sure, i like it hot..

Kan skjønna eg sko ha den retten når Svigerfar blanda seg inn i saken.. Ka han trudde liksom.. At eg ikkje takla litt sterk mat.. Tjera vena meg, eg sko visa han eg.. Eg sko visa de alle sammen.. At sjøl om eg gjerna ikkje e verdens største fyr, så sko vel eg klara å trø i trynet ein Mexican Biff.. Med 3-4 Chili merker på seg..

Definitivt…

 

Mens man venta på maten og satt der og konverserte, begynte eg muligens å tvila litt på om detta hadde vært ein god plan.. Den eine servitøren hadde liksom begynt å rydda litt tilfeldig i medisin skapet der borte, og han i baren hadde fikla med fast telefonen deiras.. Liksom som om han stod klar te å tilkalla ett eller anna..

 

Men, man ska stola på dei som tvile seie de.. De e som oftast ærlige..

 

Så eg fortsatte å stola på meg sjøl, te tross for tvilen.. Og alle dei andre merkelige forberedelsene dei på restauranten holdt på med.. Alle rundt bordet hadde meir eller mindre fått maten sin nå, så det va bare meg igjen.. Og eg huska eg begynte å bli litt utålmodig..

 

E det liksom bare for å setta meg litt ekstra på pidestallen, liksom.. At de dro det ut litt med min mat..

 

Men så.. Der kom servitøren vår marsjerande ut fra kjøkkenet, med ein majestetisk tallerken som formeligt oste av røyk.. Det va nesten som eg kunne sjå ein rødlig flamme, som smaug seg rundt maten.. Ein slags aura av eksotiske krydder, som omringa biffen og holdt den fast i sin hule hånd..

 

Servitøren satte tallerkenen foran meg med andakt og respekt.. Og eg e sikker på at han korsa seg på brystet, eller nåke lignande når han gikk fra bordet vårt..

 

Resten av servitørande hadde samla seg borte ved baren, og stod liksom å skulte forsiktig mot bordet våras.. Maten sendte ein eim av godlukt opp i neseborene mine, og eg satte kniv og gaffel i biffen.. Det smakte heilt fantastisk, og biffen va så perfekt stekt at den nesten smelta i munnen på meg..

 

Kvart tygg sendte orgasmiske impulser videre, og det va ett fyrverkeri av ein fest hos smaksløkane mine..

 

Ein gaffel blei te to og to gaffler te tre.. Og om eg sko fått sagt det sjøl, så kjentes det absolutt ikkje sterkt ut i det heila tatt.. Sjølsagt va det godt krydra, men ikkje såpassa at eg syntes det va ubehagelig.. Eg kikka opp fra maten som nærma seg halvspist, og møtte blikket te 4-5 forbløffa servitørar som stod måpande og kikka på meg..

 

– Very good.. Sa eg, og nikka med hovudet mot de..

 

De kikka på kvarandre og begynte å mumla sammen, før de kikka mot meg igjen med anerkjennelse i blikket.. Før de løyste seg opp og begynte møysommeligt å gjenoppta pliktene sine, men med ett vaktsomt auga mot meg, når de kunne.. Mens eg satt der i min egen lille verden og storkosa meg med Biffen, og småprata lett over bordet, med dei andre..

 

Så.. Begynte eg å kjenna ei slags prikking i hovudet, ein slags følelse av at nåke krøyp rundt på pannen min..

 

Og plutselig begynte det å dryppa ner i maten min, det va svetteperler som kom fra ingensteds og overalt.. Så blei eg rett og slett bare nåke sinnsykt tørst, så tørst som eg aldri har vært før.. Og eg tok ein svær slurk av glasset mitt.. Det hjalp absolutt ingenting, så eg tok ein te..

 

Svigerfar kikka bekymra på meg, og lurte på om det va begynt å bli sterkt..

 

– Åneida, det e bare så varmt her i kveld..

 

Løy eg så vakkert at eg nesten blei rørt av min egen stemme.. Det begynte ivertfall å renna fra augene mine, meir eller mindre ukontrollerbart.. Eg e sikker på at ansiktsfargen min rant av, som billig sminka på ein kjip dragartist.. Me hadde reist i slutten av Mai så kveldstemperaturen i Tyrkia va absolutt ikkje ueffen.. Og det va ivertfall ikkje varmt den kvelden, ikkje sånn trykkande luftfuktigt som det kan bli i Tyrkia..

 

Meir som ein fin norsk sumarkveld, med ca ett par og tjue grader..

 

Men.. Det kjentes ut som om det va full fyr inni meg.. Og når drikkå mi va tom så prøvde eg febrilsk å få bestilt meir av servitøren, mens eg stramt prøvde å holda maskå.. Ikkje fanken om eg sko krypa te korset og innrømma at detta va i øvekant mye, til og med for meg.. Ånei du, detta sko eg kjempa meg gjennom..

 

Men eg va avslørt.. Heilt klart.. Det va som om kroppen prøvde å kvitta seg med heile sin vannbeholdning, gjennom huden.. Og eg kokte innenfra og ut..

 

Om det va den klissblauta skjortå mi, eller duggbefengte skallen min som solgte meg ut.. Ska eg ikkje sei sikkert.. Men servitøren kom løpande te med vann te meg, istedet for ei ny øl.. Man måtte ikkje drikka øl om man reagerte på sterk mat, det gjorde bare saken verre.. Og itte nåken liter med H²O så kom eg litt te hektene igjen, og klarte å fullføra måltidet..

 

Te frydefull munterhet rundt bordet.. Eg fikk høyra det kan du sei, om den middagen va sterke..

 

Eg hadde nok, sulten som eg va.. Spist littegrann for fort og ikkje akkurat tatt innover meg, det sterka krydderet i maten.. Men når man tok seg god tid med kvar bit, kjente man raskt kor sterk denna retten va..

 

Eg tok ikkje sjangsen på den Mexikanske Biffen fleire ganger, for og sei det sånt..

 

Men eg hadde opparbeida meg ein slags underlig anerkjennelse hos dei så jobba der.. Det blei ivertfall mange humoristiske kommentarer, kvar gang me spiste der ittepå.. De la ikkje imellom for og sei det sånt..

 

Ikkje Svigerfar heller, som humrande lo så heila bordet rista.. Når han oppdaga at eg hadde gått på ein smell..

 

Og bokstavelig talt hadde tatt meg vann over hovudet..

 

Sympatisk kar egentlig… Han der Svigerfar..

 

 

Satt og kikka på nåken gamle bilder ikveld, og kom over mappå i fra Tyrkia 2015.. Når me va i Side for andre gang, på ett fantastisk hotell.. Det ligge litt utenfor sjølva sentrum, og ikkje der alle dei andre typiske charter hotellene ligge.. Og me forelska oss heilt i denna plassen, sikkert litt fordi de hadde nåken rom som passa oss som hånd i hanske..

Rom med ekstra stor balkong..

Førsta året me bestilte denna typen rom, blei me litt skuffa.. For me syns ikkje balkongen va så steikje mye større.. Gjerna litt lengre enn normalt, men ikkje merkbart større.. Så me gikk og la oss den kvelden, fast bestemt på å klaga på rommet om morgenen.. Men neste morgen når me stod opp, fant Eldstemann ut kor den ekstra store balkongen var..

For det va nåken svære gardiner som gikk te gulvet, og bak deiva det ein svær terrasse dør som gikk ut te den denna ekstra store balkongen..

Eg kan ikkje anna enn sei at eg jaggu meg lengta tebake te den plassen.. Ivertfall i detta fantastiska sumar veret her heima i Norge.. E det løye me vestlendingar blir værsjuke da? .. Det svinga jo jaggu meg fra morgens te kveld, fra vår te sumar, så litt høst.. Før sumaren gjerna stakk innom bittelitt igjen..

Nei.. Takka meg te sydens stabilt flotte sumarvær..

Eg trur me får festa vår lit te Lotto’en, så kanskje det blir tur på oss i år og.. Hehe.. Eller 2079.. F.eks.. Eg trur eg snakka for heile familien når eg seie me forelska oss litt i Side.. Førsta året der så va Kånå gravid med Mini’en, og tyrkerane bare telte på ungar, 1-2-3 så kikka de på Kånå.. For så å bare rista på hovudet..

– You crazy man.. Sa det bare, med glimt i auga.. Kim sko vita at de fikk rett.. Sjøl om det va han som kom ut så va Crazy.. Ikkje eg..

 

 

Det va ganske artig når me va der igjen, for andre gang.. Og besøkte ein restaurant me hadde blitt tipsa av svigerfar om.. Nemlig Hawaii Bar & resaurant som lå ein liten spasertur på 10-15 minutt fra hotellet.. I ei litå rolige handlegata, utenfor både sentrum og gamlebyen..

Her fikk man både spisa te normale priser, og handla klær uten et helsikkens mas..

Når me hadde handla ferdig den eine kvelden, så kjørte jaggu meg han på butikken oss heim te hotellet og.. De huska oss igjen fra året før.. Ikkje det at eg syns det e så ufortsåelig da, sånt sett.. På restauranten kjente de oss også igjen.. Og gjorde absolutt sitt for at Kidsa sko storkosa seg, mens man venta på maten..

Herreguuuud… Ka eg lengta te akkurat den plassen.. Beste plassen i Tyrkia.. Men så har me bare vært på Pasha Bay rett før Alanya, og her i Side da.. E gjerna ikkje akkurat nok te å uttala meg sånn.. Men guud ka me kosa oss der ivertfall..

Synd at det har vært så ustabilt i Tyrkia, men det e gjerna ikkje nåke skumlare å reisa der enn andre steder..

Sjøl om ikkje me har hverken planer eller økonomi te nåke syden ferie i år.. Men det e då det e litt kjekt å kikka på gamle bilder.. Se kossen me kosa oss, alt me fant på og lignande.. Nei.. Her e det bare å finna kupongane fram å tippa litt Lotto.. Vil eg tru..

Plutselig så går den inn .. Lotto’en..

=D

 

 

Kånå hadde tatt med seg kidsa ut for å lufta seg litt idag, de sko kjøpa seg ein is og kosa seg litt.. Så eg kom heim te tomt hus.. Og akkurat itte dagens arbedsdag så gjorde det ingenting.. Det å finna seg ein kopp kaffi, varma seg litt middag for så og setta seg i sofaen, og nyta roen og freden..

Det va balsam for ei sliten sjel idag.. Itte å ha snodd seg rundtomkringfallera, på veier som ikkje akkurat e laga for lastebilen..

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Eg hadde ein privatlevering så ikkje akkurat va rett ved siden av hovedvegen idag.. Meir så langt ifra som man kunne komma, hverken meir eller mindre.. Eg har ikkje nåke imot å levera privatleveringar te kunder eg, men av og te så føles det så inni granskauen meiningslaust.. At eg med ein lastebil som e 10 m lang og 2,55 brei, ska kjøra heim ei eska på ein halv kg..

Dei fleste får sort sett varene sine i “My Pack” systemet våras, og hente det sjøl på nærmaste butikk som har ett “Pick up Point” ..

 

Men.. Nåken tviholde på å få det heilt heim, te min store fortvilelse innimellom.. Eg hadde vært hos denna karen ein gang før, med akkurat lika mye, eller lite.. Eg prøvde å få avtalt om eg kunne få levera det på butikken, den gangen og.. Men sjølsagt ville han helst ha den heim.. Han kunne ikkje kjøra dei 8-9 km ut te hovedveien for å treffa meg heller..

Det va visst tomt batteri på bilen hans.. Ein veteranbil..

Eg tenkte at det va jo beleiligt, men sa jo sjølsagt ingenting om det.. Her va det bare å væra smørblid og gjør som kunden forlangte.. Han hadde jo tross alt betalt for å få den heim.. Og jobben min va jo å kjøra den te der han bor.. Så når eg såg at den private eg hadde innover på rutå mi idag, va te samme fyren.. Kan eg vel ikkje akkurat sei at jubelen stod i taket..

 

Han hadde til og med laga ein veibeskrivelse fra ein aen verden, for at eg sko finna fram.. Og ikkje minst presisert at han bare kunne nås på mail.. Då han ikkje hadde telefon akkurat nå..

 

Eg leste på ein måte mellom linjene, at detta betydde karen helst ville ha meg te å kjøra det heilt heim te han, idag og.. Han huska sannsynligvis min nokså falske blidhet sist gang eg leverte.. Eg kan ikkje nåke for det, men når eg får negativ respons på sånne forespørslar.. Så kan eg fort enda opp med å bli litt for blid..

Såpassa blid at det muligens ikkje e så vanskelig å lesa meg som ei åpen bok, når eg lar sarkasmen og ironi få fritt utløp mens eg levere..

• Ka ska man liksom sei når kunden lura på om eg har kjørt den svære bilen, på dei smale veiene ut her te.. Sjølsagt har eg jo det, trudde han at eg slo ut vingene ved hovedvegen og fløy dei 8-9 km ut te han, kanskje.. Eller når han va overraska øve at eg fant fram, og seie han nesten hadde glemt ut heile pakken.. Mens veibeskrivelsen han hadde skrevet, vå nåke av det mest detaljerta eg hadde lest på lenge.. Og det lyste gjennom at han heilt klart hadde forventa å få denna pakken tidligare..

 

Det hadde nærmast vært godt gjort å ikkje funnet fram.. Forresten så hadde eg vært der før.. Eg trur han forstod det.. For eg trengte ikkje vær så blid idag, bare ganske kort..

 

Men det gikk nå greit.. 40 minutt ittepå va eg tebake på hovedveien igjen, ikkje akkurat den eskå eg tjente mest penger på idag, men det e viktig at kunden e fornøyd.. Så får eg bare satsa på at det e ei stund te han trenge nåke meir.. For det e nok av andre som sitte heima i ferien, og bestille varer på nettet.. Det e ikkje måte på ka og kor mye privat som går ut med lastebilen, kvar dag..

Nå e me liksom inne i trampoline sesongen.. Det går unna som bare det for tiden.. Og badebasseng, sånne enorme som sikkert tar ett halvt år og fylla opp..

Her ein dagen leverte eg til og med ett oppblåsbart mobilt boblebad.. Det e det galnaste vettu.. Men sikker ufattelig praktisk.. Då kan man jo ha Yakuzi’en med seg på hyttå, til og med.. Eller om man e lei av å ha det på terrassen, så kan man flytta det ner på plenen f.eks.. Eller ta det med seg på strandå, gjerna.. Heilt ufattelig nesten..

Jaja, det e sikkert kjekke greier.. E vel bare eg som e misunnelig sikkert..

 

Men.. Hverken Kånå eller Kidsa va heima idag, når eg va ferdig på jobb.. Så eg har nytt litt ro og fred for meg sjøl, mens eg satt her å hamra laus på tastaturet.. Dab radioen våras stod og lavmælt fylte stuå med musikk.. Eg kjente virkelig ein slags indre ro, når Miley Cyrus sin Malibu smaug seg gjennom stuå og opp i sofaen.. Og masserte øyregangane mjukt..

Og heilt forferdelig har jo ikkje dagen på jobb vært.. Det va jo ein nydelig tur i fantastisk natur..

Og nå har Kånå kommen heim, hinta opp te fleire ganger om eg ikkje snart ska mala og endelig bestemt seg for ka nattbordlamper hu ska ha.. Tjera vena meg.. Det har nærmast vært ein føljetong på lengde med Glamour.. Fram og tebake, opp og ner.. Men nå e det settla.. Lampene e bestemt..

Så eg får vel bare gå ut og mala eg då.. Ha ein flott torsdag Folkens..

=D

 

Eg fant igjen ein status på Facebook sidå mi, som eg ikkje kan huska har havna på bloggen.. Då syns eg ikkje det e meir enn rett og rimeligt at den og får vær med..

Bittelitt revidert..

Så her e ein liten trudelutt fra ein konfirmasjon me va i.. Når Mini’en ikkje va så gammal og me fortsatt stort sett va enten i siste liten eller rakk akkurat det me sko ut på.. Nemlig konfirmasjonen te ei eg e Onkel te..

Konfirmasjonen..

Vært i konfirmasjon igår.. Igjen..

I ett fantastisk Mai vær samla me Flokken våras, fikk de i bilen og kjørte avgårde.. Ennå lykkelige uvitande om at bunadshuå te Littlajentå lå på kjøkkenøyå, kameraet i gangen og om strykehjernet va slått av..

Me sko i konfirmasjon te Søster mi si datter, altså ei eg e Onkel te..

Me parkerte sjølsagt i god tid, og entra kjerkå akkurat når klokkaren hadde ringt ferdig.. Me rakk akkurat å setta oss ner før konfirmantane marsjerte inn.. Årsaken te at me parkerte i god tid, men ikkje kom oss på plass før klokkaren drog i tampen.. Va ein liten leiteaksjon itte bunadshuå te Littlajentå, som eg fikk skyldå for at va “missing in action” ..

 

Eg va på nippet te å sei nåke lurt men eg kjente allerede Bodluktå i nasen, så eg holdt klokeligt kjeft..

 

Mens me hadde jogga opp bakken te kjerkå, hadde eg høyrt på ein tirade om kossen i all verden denna familien i det heila tatt øvelevde i fra Kånå..  Så kom sigande inn i det eina øyra, tok strake veien rett gjennom og ut det andra øyra..  Av og te har Kånå rett.. Ting går rett igjennom.. Eg seie det jo klokelig aldri te na, men det e vel sant..

Me havna oppe på galleriet lika ved kyrkjeorgelet og ein nåke øve middels god trompetist.. Te Mini’ens store glede..

At det sikkert va 70 grader oppe på galleriet, såg ikkje ut te å plaga organisten nåke særlig.. Der hu leverte den eine salmehiten itte den andre, men ein innlevelse sjøl Jim Carrey hadde slitt med å overgå.. Eg funderte litt på om eg sko dunka i Bror min så han og fikk organisten med seg, men så kom eg på at han av og te ler skrekkelig høgt.. Så eg lot det vær..

Så tenkte eg at eg sko gjør det alikavel, så Kånå kunne få med seg at andre og gjerna går på ein smell.. Men eg kom på bedre tankar, te slutt..

Det e tross alt forskjell på å vær Toskjen og Idiot.. Og eg hadde ikkje tenkt å vær idiot idag.. Kånå e ikkje så Toskjen enn at hu hadde forstått at Bror min ikkje bare plutselig braut ut i latter, heilt av seg sjøl..

 

Itte ei stund så gjekk Mini’en sin beundring for den nåke middels trompetisten over.. Altså,  at eg beskrive Trompetisten som nåke middels har ingenting med kvaliteten på spillet å gjør..  Tjera vena meg.. Om det vært Ole Edvard Antonsen som stod der og spilte eit nydelig stykke musikk, men kun klarte å få Mini “nåke middels” interessert..

Så blir det i mine auger ein nåke middels Trompetist..

Mini’en va trøtt og då blir han som regel heilt hyper, når han ikkje får sova.. Og det hadde ikkje akkurat blitt kjøligare oppe på galleriet, itte at kjerkå hadde blitt fylt te randen, heller tvert imot.. Så eg benytta anledningen, ga tegn te Kånå at e gjekk ner og ut med Mini’en..  Og spurta ner trappene, før Kånå fikk mulighet te å kuppa planen min, og lurt te seg litt frisk luft..

Av og te, så må man bare utnytta dei få sjangsene som byr seg, te egen vinning.. Eg har meir enn ein gang spurt Kånå om nåke smart, men endt opp som “Svarte-Per”.. Fordi Kånå va endå smartare..

Men ikkje denna gangen.. Ånei du..

 

Plassen Søster mi hadde leigd te å avholda selskapet itte kjerkebesøket, va ei nydelige perla.. Ein koselige fjos omgjort te selskapslokale, med ein stor plen som kidsa sprang rundt å leka på.. Eg hadde klart å lura meg ut i et ubevokta øyeblikk, litt ut i matgilde, og stod nå der ute og nøyt livet, mens tankane gjekk i alle retningar.. Mens me spiste hadde ett eller anna eg ikkje kunne setta fingen på, murra oppe i topplokket..

Og mens eg stod her ute i det nydeliga været og myste mot solå, prøvde eg å grava litt i hjernebarken for å gjerna få det fram i lyset.. Sjølsagt lika nyttelaust som alltid, men man har alltids ett håp..

Men så det blei plutselig litt oppstyr lika ovanføre meg, og folk kom strøymande ut fra lokalet og nerøve bakken.. Eg kvakk litt te når Kånå hadde lokalisert meg igjen, og kauka ut at nå fekk eg bare ordna med å tatt nåken bilder av konfirmanten.. Det va fotografering som hadde skremt godtfolket vekk fra maten.. Så eg rusla nerøve mot bilen for å henta kameraet, men midt i bakken løsna tåkå i hjernebarken.. Helsikke altså.. Kameraet.. Det va det eg hadde murra på under maten, for det hadde eg glemt heima i gangen..

Gubbevaremegvel..

Itte fadesen med bunadshuå te Littlajentå, som faktisk ikkje va mi skyld, men som eg alikavel tok på meg, for fredens skyld.. Så innsåg til og med eg, at nå låg eg tynt an.. Bodluktå begymte formelig å gå i sirkulasjon under neseborene..

 

Eg fikk heldigvis alliert meg med ein av Brødrene min.. De e tvillingar..  Mor våras seie de e toegga.. Men det e det ingen som trur på.. Sjøl einegga tvillingar e ikkje så like på kvarandre, eingang.. Men han sko nå sjølsagt brenna ein cd med nåken bilder på te oss.. Kånå slo seg nåke mismodig te lags med detta, men eg såg på blikket hennas at det muligens ikkje va øve ennå, denna øvehengande faren for å havna i Bodå..

Te slutt så va dagen over, ungane utslitt og leggetid nærma seg med stormskritt.. Så me pakka saken sammen, fekk Flokken i bilen og durte heimover..

Mens me kjørte hadde eg fortsatt denna følelsen av nåke ugjort murrande i hovudet.. Som om det va nåke anna me (les eg) hadde glemt.. Den følelsen hadde ikkje forsvunnen heilt, sjøl om kameraet hadde blitt lokalisert, heima i gangen.. Forsøket på å grava siste rest av grums ut av hjernebarkens uransaklige stier, gjekk lika dårlig som tidligare.. Så eg slo det fra meg og konsentrerte meg om kjøringå, og ikkje minst om å vær obs på at autopiloten fanga opp viktige ting, mens Kånå gneldra om ett eller aent i passasjersetet..

 

Men, når eg rygga inn i carporten heima, og slukka maskineriet, så slo det inn for full styrke..

STRYKEJERNET..

Herreminguud og heile hans hærskare..

Eg spratt ut av bilen som ein ungkar, låste opp dørå i ein fei og føyk opp trappene raskare enn på lenge.. Runda hjørnet på kjøkkenet og fekk hjertestopp i 5 sekund..

Gudhjølpe meg..  Aldri har eg vore meir glad øve at eg tok feil, i nåke eg va sikker på eg hadde rett i..

Kånå og Flokken kom luskande opp og lurte på ka i all verden eg styrte på med.. For flaks i uflaksen, som alikavel va flaks.. Så hadde eg bare spunnet ut av bilen uten å sagt så mye som ett kvekk om ka eg hadde frykta.. Så eg sa ikkje nåke då heller, om det eg hadde trudd men som ikkje hadde skjedd.. Det såg rett og slett ut som om eg va på trygg grunn, hberken meir eller mindre.. Sånn med tanke på Bodå..

 

At eg då, i ett øyeblikk av rein og skjer glede seinare på kvelden, ikkje heilt klarte å skjula min øvebegeistrelse for budeiene i Polen sitt reale håndverks arbeid, under opptredenen deiras..

Og gjerna ga fra meg ein liten kommentar om fordelane som skvulpa i alle retningar, og nesten ut av utringningå på budeiebekledningen

Så endte eg med å nåke muntert bedrøveøig rusla ner i bodå, med øiggeunderlag og soveposen under armane..  Men, det va gjerna heilt greit, sånn egentlig..

Der får eg ivertfall sova heila nattå.. Om edderkoppane holde seg nåkenlunde i ro, og lar ein stakkars Fatter’n få vær i fred..

=D

 

Idag e det 4 år siden denna pjokken kom te verden og forandra livet våras så te de grader.. Ein allerede stor familie blei endå større.. Flokken vår på 3 barn, blei 4.. Og Fatter’n blei sendt lukst te Danmark bare timar itte han blei født..

Me foreldre hadde bestillt feriehus i Danmark, og Mini’en va så utålmodig for han og ville vær med..

Så han bante seg vei og kom 2 månader for tidlig.. Ett skår i gleden for denna villbassen, blei jo at han røyk rett på nyfødtpost istedet for bilen som gikk te Danmark.. Sammen med mor si måtte han vær heima..

 

Det gikk forsåvidt greit.. Fatter’n hyrte inn Eldstemann fra Før som “stand in” for Kånå, og tok avgårde.. Men.. I årene så har gått har pjokken fått vær med på ferie.. Både te Danmark, syden og her i Norge..

Mini’en har øst ut med sine utallige spillopper, sitt ufattelig goda humør og vært ein inspirasjon te både det eina og det andra..

Han e nok sjølvaste hovedinspirasjonen te at det i det heila tatt blei ein blogg.. Itte at Fatter’n måtte ta Facebook i bruk, for å få ut litt damp i ein hverdag som gikk fra normalt travel.. Te SuperSonisk travelt.. Han har vært ein aktiv liten krabat, fra den dagen han fant ut at han kunne vær mobil..

Alle våre andre 3 sjarmtroll kunne me legga fint unna uroen på gulvet, og stola på at der va de.. Mini’en måtte me spera inne i ett fengsel av ett lekestativ..

For han rulla seg rundt på gulvet i ein iver man sjeldent ser..

 

Derifra og ut, va detta ein gut man ikkje kunne slippa augene av i så mye som ett sekund eingang.. Alle sjangser te å finna på nåke ekstraordinært blei godt brukt.. Og me foreldre blei tøyd te grenså, på alle områder.. Ordet travelt fikk ein heilt ny betydning..

Eg nok kunne lagt ut i det vida å det breia..

Istedet så velge eg å legga ut ein link, te ett innlegg skreven så fortreffeligt om dagen for 4 år siden..

 

Dagen då livet blei snudd opp ner…

 

Ellers, kan dåkke skriva inn “Mini” eller “Mini’en” i søkefeltet på bloggen.. Det e ikkje få innlegg som e tilegna den karen der.. Mildt sagt..

Så idag feire me Mini’en.. Sjølve “Kilden” te at Jeg Gikk Bare i Boden en Tur, blei ein realitet..

Hipp Hipp Hurra…. ???

 

 

Itte at tutten blei pensjonert og øyrene te Fatter’n og resten av familien, har blitt grundigt testa.. Va me så på glid med slutting av ting at me kjørte på med bleieslutt og.. Nåke så på generell basis må seiast at har gått rimelig greit..

Pjokken har ivertfall slutta å gå med bleier på dagen..

Og eg har gleda meg som ein hund te begge av dei her begivenhetane.. Endelig, itte 12 år som bleieskiftarbeidar, sko eg få legga mine eminente og erfarne bleieskiftkunnskaper på hyllå.. Og Mini’en sko trø inn i dei litt større barns rekker..

Du hendelse kor herligt detta sko bli..

 

Den første dagen gjekk som ein fryd, det va beint fram nesten ikkje ett einaste uhell.. Dag nr 2 likaså.. Så kom dag nr 3 og hukommelsen te Fjotten hadde begynt å virka.. Han stod foran Kånå med ett smil så forplanta seg øve heila andletet og som te slutt enda i tærnå..

– Ed sko få premie ed, når slutta med bleia.. Sant mamma.. Jaa.. Premie ja..

I sedvanlig stil nett som Kånå, så svara han på spørsmålet sitt sjøl.. Eller nesten som Kånå da, hu bare spør spørsmål hu vett svaret på.. Og lar det vær opp te meg om svaret e rett.. Usannsynlig utspekulert men sannsynligvis medfødt kvinnelist, vil eg tru..

Så lenge man har blitt klar over det, går det stort sett greit.. Det va verre dei 14 årå før man fant det ut..

 

Sjølsagt hadde gutalarven vært så rutinert at han tok detta opp med mor si, når de va og hndla på Amanda Senteret.. Han e ikkje født bak mål den guten der, litt har jo trollet itte mor si.. Sjøl om til og med eg gjerna må innrømma, at nærmare ein kloning av meg, det komme man ikkje..

Så sjølsagt kom guten løpande heim med premien som lovt..

Men.. Det e andre små ting han har plukka opp fra Kånå og, på ein måte.. Kommandering f.eks.. Den har på ein slags merkelig måte kommen snikande i det sista.. Snikkommandering.. På ett lika utspekulert vis som si mor.. Om eg ska få tørra å sei det.. For itte denna så beleilige bleieslutten, e ikkje guten så flinke med å beregna avstand og tid te toalettet eller pottå, kan man sei..

Det oppleves nåke urutinert på ein måte, eller kaldt beregnet.. Alt itte auga som ser..

 

For dei gangene han komme løpande inn fra lekeplassen, med ett vilt blikk om andletet og kauka..

– Ed må tissa, ed må tissa.. !!

Kor han ittepå nærmast spinne rundt sin egen akse, med eina håndå i været og den andra har ett godt grep rundt “avløpsrøyret”.. Og stadigt ser meir og meir fortvila ut..

Istedet for å bare løpa rett på rammå og sleppet trykket laust..

Dei ska eg la gå på kontoen for rein forglemmelse pga av aktiv lek ute.. Me kan til og med tåla ett lite uhell og då..

Men.. Når han sitte i sofaen og glor på Paw Patrol for hundrendeogfemtiende gang.. Mildt avslappa, med beinå på bordet og armana bak hovudet og nyte livet.. Men, plutselig utbryte at han må på do..

Det e i dei gangene eg meina han har ett eller anna, itte Kånå..

 

Der kor eg gjerna svara at han får gå på pottå, men får te svar at den ligge jo nere på toalettet..

– Gå og hent den då.. Seie Fatter’n..

– Nei.. Du henta den.. Svara trollet..

– Tjera vena.. Ska du på do, går du på do.. Vil du ha pottå opp, får du henta den sjøl.. Svara gjerna Fatter’n.. Mildt irritert..

Då.. Slår alle kreative evner inn hos Mini’en.. Og han begynne å vri seg som om han har ei fullblods maurtua i bukså.. Den meget avslappa posituren han for ikkje mindre enn 26 sekund siden, satt i sofaen med.. E forbytta med ett forpint andletet, håndå har funnet “røyret” igjen og han kauka ut at nå klara han snart ikkje å holda seg meir..

Gudhjølpe meg, altså.. Dramaqueen..

 

Kånå har fått med seg siste halvdel, av det sista halva minuttet og kikka irritert på meg.. Før hu gir klar beskjed..

– Spring nå å hent den forbaska pottå då, før guten tissa i sofaen..

– Jammen.. han…. .. Begynne eg..

– Bapp bapp.. Ikkje nåke jammen nå.. Sånn e det med ungar så nettopp har slutta med bleia.. Avbryte Kånå meg strengt..

Eg reise meg resignert fra sofaen og begynne å luska mot trappå.. Mildt sagt nåke fortørna øve både Kånå og den der fjotten så har slutta med bleia.. Og akkurat når eg komme te trappå, så kjenne eg det..

Eg fornemma ett blikk i nakken.. DET blikket som e så kjent, men ikkje hadde trudd sko komma fra den kanten..

 

For når eg snur meg og kikka mot sofaen igjen.. E Kånå igjen djupt fordypa i Iphonen sin.. Sikkert med ett eller aent kjøp og salg greier, på Facebook..

Men Mini’en har igjen funnet tebake te posituren han hadde før han blei tissetrengt..

Han kikka ikkja på Tv’en og Paw Patrol meir.. For han kikka rett på meg..

Med ett triumferande blikk.. Og ett flir..

 

Jack Nicholson fliret .. .. ..

 

 

Ein gang innimellom så blir man overraska, og får ein mye vennligare morgen enn man gjerna hadde forventa.. Idag va ein sånn dag.. Istedet for ein sånn småskummel morgen som nærmast klora ut augene på deg.. Før man har fått de opp om morgenen..

Så vinka ein behagelig og skremmande rolig morgen te meg idag, og tok meg høflig inn i dagen..

Kånå stod opp med Kidsa, som av ein eller anna grunn ikkje hadde holdt haraball klokkå alt for tidlig.. Så eg fikk 1 time og 2 aleina i loppekasså.. Eg kunne altså ha sovet litt frampå idag.. Men eg gjorde ikkje det, for eg fant fram ei bok som eg har begynt å lesa på..

 

Kånå kom til og med ner med frokost te meg.. 2 rista skiver med brunost, ett glass melk og ein kopp kaffi.. Så eg kunne lesa og spisa ifred..

 

Eg forstår meg aldri heilt på Kånå, eller sikkert kvinner generelt, på ein måte.. Man ana jo aldri kor man har de.. Eller ka humør de e i.. Det e som å spilla russisk rulett med resten av dagen, når man velge sine første ord om morgenen..

Altså.. Eg har opparbeida meg ett bredt spekter av både faresignal, generell Kånekompetanse og erfaring med å håndtera dei fleste situasjoner som oppstår.. Trur eg sjøl..

Men.. Alikavel slutta man aldri med å bli forbløffa øve kossen ein samtale, eller hendelse kunne ta dei vendingane det gjerna tok.. Man trur man e 110 % på sikker grunn og har utført alle sine plikter og forventningar så det holde, i løpet av ein dag..

For så å gå på ein smell av dimensjonar.. Fordi man svarte ein liten tone for høgt, eller lavt.. For grovt eller for mildt.. Eller ikkje svarte i det heila tatt..

Fortærande vett du…

 

Når de e gravide går det som oftast greit.. For då e man gjerna klar øve dei bunnløse endringane i humør, fra minutt te minutt.. Når de kan går fra uovervinnelige heltinner, te skjelvande vrak på bare nåken nanosekund.. Ofta uten nåke som helst forvarsel..

Så, te alle mannfolk som har havna ut i “uføret” og ikkje e klar øve at sånt nåke forekomme, stålsett dåkke..

Og te alle førstegangs nygravide kvinner som lese detta, vær så snill og advar den kjære mannen dåkke har valgt å spisa bakepulver sammen med.. Mange unødvendige nervervrak av arbeidande mannfolk, kunne vært unngått om kvinner hadde gjort det.. Gitt de ett lite vink om at sannsynligvis e uskyldige..

 

Eg har vært der sjøl og.. Totalt utspilt og komplett uforståande te koffor man fikk ein foss av ett raserianfall midt i andletet.. Ein Niagara foss av ett raserianfall..

 

Bare fordi både under og rett før den berømta ukå.. Den ukå som før man fikk ungar ikkje tenkte så mye over, eller gjerna ikkje la nåke særlig merke te.. Ganske sikkert fordi våre utkåra gudinner, ikkje ville visa oss sin egentlige ham.. Før de va sikre på at me mannfolk va fortapt..

Før de sakte og møysommeligt hadde trædd sine blekksprutaktige fangarmer, omkring oss mannfolks liv.. Våre bekymringsfrie liv..

Men, så har man glemt.. Itte ein skokk med ungar har sett dagens lys, og går på smell itte smell.. Fordi man i hverdagens ubarmhjertiga sentrifuga, blir kasta rundt som ein vaskeball.. At nå e tidå man bør tenke litt ekstra på ka man seie og gjør.. I forhold te ellers..

Så går det litt over 3 uker.. Og man kan ta fanden på at me mannfolk allerede har glemt forrige periode sin lunefulle hverdag, og går rett i fellå igjen..

 

All bekymringsfrihet me mannfolk hadde, forsvinne i takt med erfaringane man får.. Me tumle oss gjennom livet i ein stadig aukande frykt, for å tråkka i salaten.. Heilt te me å skråsikre på at nå e det gjort.. At man har kommen seg i sikker havn.. Og alle skrekkinngytande salater e forbigått..

Men då har gjerna Kånemor hatt ein dårlig dag på jobb, eller nåke lignande.. Og stille undertrykt sine meiningar, for å ikkje tapa ansikt der og då..

Så komme de heim som tidsinnstilte atombomber, te ein intetanende mann som mot all formodning har gjort alt han sko, og gjerna meir te.. Men ende opp med ein kjernefysisk smell midt i fleisen, fordi man gjerna ga inntrykk øve akkurat det..

 

Lite ante man at Kånå meir eller mindre gjerna va sjølantennelig den dagen..

 

Det e jaggu meg ikkje lett av og te, å vita at unna ett smilande flott ytre.. Kan det skjula seg ein infernalsk stim av “piraya’er”, som e klar te å fortæra ka enn som står i deiras vei.. Og kan bli utløyst av så lite som 1 gram sjøltilfredshet.. Det e ikkje lett i det heila tatt..

Men ein klok man innen fotball sa ein gang, at det farligste når ett lag hadde medgang.. Det va akkurat sjøltilfredshet..

Slapp man foten av gassen, og trudde resultatene kom av seg sjøl.. Gikk man fort på ein smell.. Det samma kan overførast te samlivet i ein familie og.. Tar man for gitt at siden ting går på skinner akkurat nå.. Bør man ta ein runde med seg sjøl å sjekka ka man kan gjør endå bedre..

Så sånn sett, har man egentlig bare seg sjøl å takka..

 

Så når Kånå så flott kom vimsande ner med frokost idag morgens.. Itte me hadde ein litt oppheta idiotisk diskusjon kvelden før.. Fordi man ikkje alltid klara å kommunisera på ein enkel måte, som den andre lett kunne forstå..

Og egentlig va lika idiot som den andre part, man følte ikkje forstod akkurat det man prøvde å forklara..

Så endte det ikkje opp med anna, enn at eg ikkje klarte å lesa eit einaste ord te av den fordømta bokå.. Men bare låg å grubla på om det nå va rett før det kom ett bombenedslag, eller om stridsøksene rett og slett va begravd.. Og ka i all verden eg kunne gjør, for å forhindra det nedslaget, i tilfellet..

 

Så eg har tumla meg gjennom dagen, med ein snikande følelse og frykt.. Men har ikkje hatt anelse om ka vei hverken følelsen, eller frykten kom te å gå..

 

Ein heilt normal Søndag, egentlig…

Tumlande gjennom livet, som ei småforvirra garabikkja uten retningssans..

Men stort sett så har det ein tendens te å gå bra.. Det e ein øvegang…

=D

Me har vært i selskap hos Mor mi idag.. Hu hadde bursdag her i vekå, så me blei invitert på middag, kaffi og kaker.. Og på ein merkelig måte har selskap begynt å gå seg te for oss.. Det har ikkje vært dei svære bruduljene som det va, for bare ei litå stund..

For all del.. Det e ikkje fritt for spillopper nå heller, men me har som regel kontroll.. Og me har blitt flinkare te å sjå våre egne begrensningar..

Me diskutere ikkje lengre om me snart ska gå heim, når Eldstemann og Mini’en for n’te gang fyke i tottane på kvarandre.. Litlajentå har begynt på ei maseria uten sidestykke og Mini’en nettopp gjekk amok siå han e øvetrøtt, oppjagd og e på toppen av ett suckerkick lika høgt som Mount Everest..

 

Neida.. Då har me ganske sikkert kjørt heim for lenge siå..  Istedet for å prøva å ri stormen av, som me gjorde før..

 

Kjøreturen te selskapet derimot… Der har me fortsatt milavis å gå, før me komme i mål.. Få Flokken i bilen har eg vært innom før, men kunne sikkert skrevet 14 innlegg om det, alikavel.. Det e aldri det samma som e problemet.. Men når me sitte i sjølve bilen, så e det ein del ting som går igjen..

F.eks så e det meir eller mindre komplett umulig å spilla rett sang eller musikk i bilen, som alle i Flokken e fornøyd med..

Litlajentå vil garantert høyra Markus å Martinus, Han i Midten Kygo eller The Weeknd.. Og sjølsagt ska Eldstemann heller høyra Alan Walker.. Mini’en høyre egentlig på alt, men siå han sitte på samme rad som Eldstemann så går det stort sett i det samma som han..

Uansett ka me gjør så blir det ett reinspikka kaos uten like..

 

Prøva uten musikk e ikkje det spor bedre.. Eldstemann sitte gjerna å fyre opp Mini’en, Litlajentå gjør alt hu har i sitt register for å irritera Han i Midten.. Som ignorera na heilt te han ikkje gjør det meir.. Og eksplodere i ett inferno uten like, kaoset e komplett.. Og man sitte te slutt i forsetet og lure på ka i all verden man tenkte på, når man satte alle deia trollene te verden..

Gudhjølpe meg.. Og litt te..

Bilkjøring må vær ein av småbarnsfamilier største Nemesis.. Sjølsagt finnes der manualer, strålande velmeinte tips og alskens hjelpemidler man kan ta i bruk.. Men med 4 steingalne små i bilen, klara man aldri å tilfredstilla 100 % av Flokken.. Det e komplett umulig..

Før me kjørte heim itte selskapet idag..

 

Og av ein eller anna grunn, når eg kobla telefonen opp mot bilstereoen med Bluetooth.. Og satte på Spotify.. Så kom D.D.E med “Rompa mi” øve etaren med ein gang.. Og Kidsa i bilen blei satt heilt ut, og lurte på ka i all verden detta va.. Så durte ut av høytalerane nå..

Eg fikk ikkje skifta med ein gang, siå eg kjørte og Kånå kan jo ikkje med Spotify..

Så når eg endelig fikk kjørt inn i ei buslomma, for å ordna opp i blunderen og skifta musikk.. Blei det full hylekonsert når D.D.E blei bytta ut mot nåke meir Pop liknande greier.. Eg kikka øverraska på Kånå, som kikka lika forbløffa tebake på meg.. Før eg såg ner på mobilen igjen og svitsja kjapt tebake te Namsos 6 store heltar..

 

Som igjen muligens va vår kur te ro i bilen.. Gjerna ikkje ein varig kur.. Men alt som kan gi nåken turar med ro og fred, tas imot med åpne armar..

 

Kidsa satte tydligvis pris på Trøndersk rølperock, og satt og sang med som fullkomne D.D.E fans.. Eg bare glisa te meg sjøl, når eg kikka i sladrespeilet og mot baksetet.. Der Kidsa i full harmoni sang og vugga seg te takten..  Mens Kånå fungerte som forsangar..

Eg fikk litt panikk når det plutselig skifta fra D.D.E te Åsmund Åmli Band..

Men heilt ubegrunna.. Kidsa digga musikk på kav telemarks dialekt (Red. Setesdaldialekt, fra Valle i Aust-Agder og ikkje Telemark… Kilde : Tore Kvinlaug ??) og.. Det va jo mye av samme greia begge bandene holdt på med.. Gla rock sungen på dialekt.. Som gikk rett heim hos Flokken.. Den hellige gral te harmoniske bilturar e muligens funnen..

 

Me har ivertfall 2 band som ska dyrkast inn i ei spillelista på Spotify, lenge før neste biltur med Flokken..

 

Så får heller me voksne kjøpa inn øyreproppar om det sko bli for gale..

Men, eg lyge vel ikkje om eg seie 100% av bilens passasjerar, sang med på E6 når den kom..

Kanskje øyreproppar ikkje trengs.. ??

 

God Lørdags natt ivertfall, Folkens..

=D