Han i Midten, filosofere litt øve det med Kjæreste og Jobb

 

Han i Midten har vært på fotball trening. Me tenkte at siden han ikkje ville gå på trampett meir, så ville fotball vær nåke som kunne tømma batteriene litt før leggetid….. Det e ikkje bare Mini’en som har ett uttømmelig batteri, Han i Midten kan også vær litt meir enn ein håndfull innimellom.

 

I flokken våras, e han og den som kan filosofera og spør om alt slags mulige ting…

Som idag f.eks , når me sko kjøra heim fra fotball trening….

Då hadde me ein høyst interessant samtale om litt sånn forskjellig…

 

” Du pappa, eg trur eg må få meg ein kjereste…!”  komme det plutseligt, fra passasjersete

” Javel, seie du det….” svara eg litt øverraska

” Ja, for ellårs kan eg ikkje få ungar , og så må eg jo ha penger….”

” Det e jo sant det, men ….”

” Jaa, eg må jo ha pengår, for ellers kan eg jo ikkje kjøpa meg ein jobb…” seie han, ganske så bestemt..

” Jo, men det e nå egentlig litt omvendt…” Seie eg, og tenke at det e best å sei det som det e …

“Ka meina du…??? ” spør an kjappt….

 

” Fysst, må man få seg ein jobb, for då tjene man penger… Akkurat som du må gjør ting for og få litt ukepengår..”

” Må eg det  ?? ”  seie han, me ett spørrande fjes…

” Ja, akkurat som pappa, så går på jobb, og itte ein månad, så får pappa lønn av jobben sin..”

” Herreeeeguuuud, må eg gå me bosset kvar dag…..heile dagen…. i ein månad ???? , eg har jo ikkje tid te kjereste eg då..??.”

 

Akkurat her, så må eg snu meg å kikka ut vinduet, mens eg prøve og ikkje le….

 

” Nja, du må jo ikkje gå med bosset da, du kan jo bli advokat, tannlege ellår doktor f.eks..”  … seie eg, itte å ha samla meg litt…

” Tannlege…. ?? Seriøst pappa, det e jo ingen som lika tannlegar, og då får eg jo ihvertfall ikkje kjereste, hvis ingen like meg… !!  ”

” Øhh….”  ….   Godt poeng, tenkte eg og va litt i villrede for ka eg sko sei…

” Åsså doktor da, dei og jobba jo heila tiå, det va jo såvidt de hadde ti te å sjekka armen min jo, når eg låg på sjukehuset….Det sa mamma, når me va der…”

” Men……”

” Og advokat, ka e det for nåke da ?? ”

” Advokat ja….. Ehh… det e sånne som…. øhhh… ”

….

” Men du kan jo bli lerar da  ??  ”

” Lerar ?? Trur du eg vil bli ein som sende ungar te rektor ellår, ka du trur ???”

 

 

” …… Har du vært hos rektor idag  ?? ”

” …. ehhh….. Pappa, sååååå du det målet eg scora idag ellår???  ” ….

 

 

Ja… di e herlige dei her ungane…. ;-D

 

Litlajentå – Unna Radaren….


 

Lykken va stor når me va på ultralyd og fekk beskjeden fra jordmor, om at det høyst sannsynlig dreide seg om ein liten jentebaby, spesielt Kånå… Og det e jo ganske så forståelig, når hu hadde delt hus med bare guttar te og med då. 

Hu fekk jordmorå te å dobbelt sjekka, trippelt sjekka osv. osv. … Heilt te me blei kasta ut, fordi neste mann, ellår forsåvidt kvinna, sko inn… Men Kånå va ivertfall nærmast sikker i sin sak, endelig sko det komma ett hokjønn te i hus… 

 

Heile denna bloggen har egentlig bært litt preg av Mini’en, han har nok stjelt mye av spalteplassen itte oppstarten ifjor. Og det e gjerna ikkje så merkelig, då det va ein kar med mye sjarm, karisma og spilopper se kom te verden. 

Men se overskriftå fortelle, hu har ikkje akkurat vært uskyldigheten sjøl, vår herliga Litlajentå heller, men hu har vitterlig meg gått litt unna radaren, på ein måte… Det har ofta vært litt bak i kulissene det har foregått, når denna tuttå har hatt nåke muffens på gang.

 

Som den gangen når hu blei butikktjuv i 2 års alderen. Og stjal med seg ett par rosa Disney prinsesse sko, uten att hverken eg ellår Kånå fekk det med oss. Men når me kom hjem og hu såg nåke merkelige ut, og tviholdt på posen sin. Kor me trudde hu bare hadde ein genser hu hadde fått kjøpt seg, men jaggu meg hadde hu lurt dei her Disney skoene oppi og… 

Ellår når Mini’en va 3-4 månader, og satt i vippestolen. Og både eg og Kånå va litt opptatt på andre arenaer, men når me høyre ein Mini se hyle av fryd. Og snur oss på kjøkken og kikka inn i stuå, så sitte detta trollet bak vippestolen. Og drar an ner og slippe, så Mini’en nærmast fyke ut av… Gudhjølpe meg… 

 

Me fant fort ut at når stillheten omfavna oss, og du ikkje hadde ei vite begjærlige jenta rundt deg. Va hu sannsynligvis igang med nåke fantaskap, ein eller aen plass. Bak om kjøkken øyå f.eks. , kor me fant na med ein full pose med risnøtter dandert utover golvet. Fordi hu ville ha snø…

Ellår når hu tegna på golvet med yoghurt, fordi hu ikkje fekk lov og ha tegnesaker uten at me va med na. Fordi hu hadde malt sine fine kunstverk, på veggane rundt om i huset.

 

Og ittekvart se hu har vokst opp, må eg jo få sei at hu har vært kraftigt influert av si mor. Det e gjerna ikkje å overdriva å kalla hu ei real “mammajenta”. Alt sko gjerast ilag med mammen te einkvar tid. Mamma sko legga na, mamma sko ta na ut av sengå om morgenen, prøvde eg meg så la hu seg ner igjen. Mamma sko skifta bleia (Heilt genialt vettu ;D)… Mamma ditt og mamma datt… Og Kånå, hu trur eg nøyt det… Heilt te Mini’en kom… ;D

Men hu har utvikla seg te å bli ein liten klone av Kånå, der hu veslevoksent sette meg på plass, når hu meina eg har behov for det. 

Hu e ikkje redd for å sei ifra her i heimen, for og sei det mildt. Men hu e nåke meir beskjeden ute blant folk, heldigvis… 

 

Men fortsatt, har hu detta med å finna på ramp, unna radaren. Men itte gårsdagens innlegg, kor Kånå forsåvidt oppdaga ei litt ny sida av Litlajentå. Hu e blitt ein liten “hjernen bak” rampestrekene te Mini’en, den lille “stemmen i øyra” se inspirere og motivere han te å ta oppfinnsomheten te nye høyder… 

Hjølpe meg, ka me gleda oss te tiå framøve nå… ;-D 

 

Eg sette meg ner å kikka litt gjennom “gamle” bilder idag, og fekk meg ein god latter. For det har jaggu meg vært nåken påfunn med detta jentetrollet opp gjennom og…. =D 

Så her komme litt BildeBonanza te slutt… ;D


Spisa Yoghurt, alt ska ner… ;D


Det va jo bare nødt te å bli herligt… !!  =D


Bestille hu sko???  Allerede då … ;-D


Klar for 17 Mai… Lika å pynta seg… 😀


Selfie, på Kafe… Begynne tidligt ja… 


Rett og slett, bare heilt fornøyd.. 


Kos med Han i Midten … 


#litlajentå #ramp #hverdag #familie #blogg #mamma #pappa #kånå

Jeg Gikk Bare i Boden en Tur – The Story


 

Me satt på Bømlo i hyttå te Svigerinnå og Bror te Kånå i påsken, og hadde oss litt godt i glasset og koste oss skikkelig. Og itte litt høytlesning fra bloggen så nevne Svigerinnå at det ikkje va ett sånt “Om oss” innlegg, ellår presentasjon på bloggen.. Ikkje ein skikkelig ivertfall..

Så, itte over ett halvt år med blogging, e det gjerna på tide med eit lite innlegg “Om oss”…

The Story, på ein måte.

Det starta egentlig på fødestuen, den 5 Juli for snart 3 år siden. Kånå hadde blitt lagt inn ca 1 uka i forveien, siå vannet va begynt å gå. Storken hadde feilberegna kraftigt, og Mini’en dukka opp nesten 2 månader for tidlig… Eg og Kånå hadde allerede 3 småtroll fra før, Litlajentå på 4 snart 5 år, Han i Midten på 8 og Eldstemann se snart e 11 år…

På toppen av heile denna fadesen med Storken, hadde me bestillt feriehus i Danmark fra den 6 Juli… Så eg og Kånå hadde blitt enige om at eg bare sko reisa med dei andre 3, om ikkje Mini’en va kommen te verden før. For sikkerhets skyld hadde eg tatt med meg han eg har fra før på 21, som stand in for Kånå… Det e som eg har sagt før, forskjell på og vær “toskjen” og “idiot”, og eg va ikkje såpassa idiot at eg reiste på tur me 3 galne småtroll, heilt aleina..

 

Heldigvis, spant an ut i 3 tiå, midt på nattå, eg rakk å holda an litt, gratulera Kånå og sova ca 3-4 timar, før ferden te Danmark starta… Og det e liksom litt symptomatisk for livet etter fjerdemann, Mini’en …

Stikkordet må vær “hektiskt”..

 

 

Der dei andre 3 hadde kvar sine forskjellige egenskaper, i sine fyste leveår. Hadde Mini’en alle sammen, på eingang. Han va ett fyrverkeri, and then some… Hverdagen gikk fra å væra mildt travel, te usannsynlig hektiskt. Og når an va halvannen månad, skjedde det som egentlig e forløparen te at det i det heila tatt e blitt ein blogg av det…

Kånå va heima med flokken, mens eg va på “SildaJazz” med Svigers og bror min. I ett ubevokta øyeblikk, kor eg va ein tur på “Litlahuset” og tømte tanken. Såg Bror min og hans utkårede kjekke kjæreste, sjangsen te å ha det litt morsomt på min bekostning..

De la inn ett par famøse statusoppdateringar på min Facebook vegg. Om eg ikkje huska feil, så va den eine “Dritings.com” .

Det va den Kånå fikk med seg og, for hu va kjapt ute med å kommentera, og indirekte med på å gi bloggen sitt navn…

Svaret va som følger…  “Flottings, nøklane te Bodå står i ” …

Og det gjorde de og … Men itte litt godsnakking, fekk eg komma inn, men det såg svart ut ei stund der…

“Orginal” Boden

Den påfølgande søndagen, kor eg mildt sagt va ute av drift og Kånå ikkje ville vekka meg. Så klarte hu å trø gjennom ei hylla og vrikka foten kraftigt.. Mandagen kom, og eg for på jobb, litt utpå dagen va det nåken se klaga seg litt på Facebook, øve at de hadde det så travelt.

Sikringane i hjernebarken gjekk, lyset kom på og min fyste historie på Facebook va ett faktum..

Den kan du lesa her – You Missed a spot..

Eg se ikkje hadde meir enn 8-10 likes, når eg la nåke ut på Facebook hadde plutseligt 52… Ei spira va sådd… Eg følgte opp med fleire anekdoter fra hverdags galskapen i heimen. “Bodå” blei ein gjengangar, ein plass for litt selvransakelse og arena for bot og forbedring…

Treffresponsen va vekslande, men eg va igang.. Eg hadde funne ein måte å få ut litt damp i hverdagen.. Ein slags sjølterapi…

Så, litt utpå seinsumaren 2015, og itte å ha terrorisert mine Facebook venner, med mine historiar i ett par år.

Logga eg meg inn på Blogg.no, itte fleire anmodninger om at eg burde starta ein blogg… Eg lagde ein profil, og trykka enter…

Jeg Gikk Bare i Boden en Tur . Blogg.no..

 

For så å få fullstendig angst, og logga meg ikkje inn igjen før itte 3 uker…

La inn ein del av historiene fra Facebook, for så å venta på responsen… Og den kom, fyst 50 leserar, så 150 … 200… Før eg fekk ein toppnotering, se blei behørlig feira i detta innlegget her – Bading, varmtvann og Tantå te Kånå..

1. plass på kommune listå i Haugesund… Og rett inn på Topplisten på Blogg.no…

Tjera vena meg…

Og der i fra, har det bare tatt av… Det e ikkje ein glansbilde blogg øve kor flott me har det, men heller rett fra levra kossen hverdagen e, med små barn i hus.. Ein arena for humor, hverdags galskap og finurlige skråblikk fra ein massebarns pappa …

Eg trur det e det som gjør at så mange komme igjen og lese, det at det e så folkeligt og gjennkjennbart. Det e rett og slett sånn gjerna dei fleste av oss har det i heimen..

Så, “Bodå” e nok kommen for og bli… Så lenge dåkke leserar stikke innom.. =D

Og detta får bli våras “Om oss”…

Jeg Gikk Bare i Boden en Tur – The Story..

Les, lik og del øve ein lav sko, anbefal te venner og familie om du lika oss…


#Boden #familie #kånå #hverdag #galskap #humor #historien #bak #bloggen #pappa #barn

Dagen då livet blei snudd opp ner….

 2015-06-10 18.51.41


 

Det va den 5 juli, for litt øve 2 år siå…

At Storken bomma med timingå og leverte Mini’en 6 uker for tidlig.

Dagen då livet blei snudd på hode.

 

For det e ikkje te å komma ifra, at den guten hadde det travelt. Eg å Kånå blei nåke betenkte, når me fant ut at 4 mann va på vei.

Men me blei enige te slutt, at 4 ikkje kunne vær så mye verre enn 3………

 

Nåken ganger i livet, så tar man feil. Man vett det gjedna ikkje med ein gang, men sånn litt itte litt så sige det inn, at meir feil, det har man aldri tatt i heila sitt liv.

For all del, det e jo ikkje sånn at me angra på at me tok feil. For gudhjølpe meg, det e ikkje grenser for kor mye glede, latter og tårer denna karen har gitt oss…. Men av og te, så sko man ønskt, at de kom med sånn Power knapp… Dei her små trollå..

Ein sånn knapp, du bare trykka på når du itte 14 nye rampastrekår på rad, ikkje vett kor du ska gjør av deg meir…. Du e så sleten, at du hadde gladeligt solgt sjelå di, for 1 time uten nåken nye fantastrekår…

 

Nåken forvarsel i spedbarnstiå, det fekk me jo. For der Litlajentå og forsåvidt Han i Midten, blei skrekkslagne for den minste ting. Så hylte Mini’en av fryd, når Litlajentå i ett ubevokta øyeblikk kom øve an, sittande i vippestolen. Og ga an såpassa med fart, at det va rett før an spratt utav heile stolen…

Ellår når me la an fint på mattå, unna uroen, men 2 minutt ittepå fant an igjen borti ett hjørna av stuå. Gjedna nåke småirritert fordi han ikkje kom lengre…

Tjera vena meg, kor feil me hadde tatt…

 

Men, hjølpe meg kor kjekkt me har hatt det og… Somme kveldar, itte at alle ungane har lagt seg, kor eg å Kånå endelig har fått parkert i sofaen. Så har me bare sett på kvarandre, tenkt det samma og brøte ut i krampelatter…

Gjedna bare pga. ett bleieskift, men heilt sikkert ett bleiskift fra ein aen verden… Fjotten låg jo aldri i ro..

Ellår når an klatra oppi sofaen, og klarte å ramla ner, mellom veggen og sofaen, og satt bom fast… Kånå måtte holda an i beinå, mens eg drog sofaen litt ut. Mens detta MiniMonsteret, hylte av skrekkblanda fryd, når Kånå dro an opp igjen….

Og då an hadde ein periode, kor all mat kom i retur, på dei løgnaste måtar. Gjedna så brukte an skeiå me graut, som ein katapult og lagde ei flott rosa me babygraut, midt i pannen på Pappen. Og satt med ett lurt flir å venta på at Pappa sko le, ett Jack Nicholsen flir…. Gjekk jo ikkje an å prøva å vær alvorlige, eingang….

 

Eg kunne holdt på te imårå, med å fortella om all rampen han har funne på, og det blir stadigt nye, lagt te i rampebokå hans…

Men uten den little Emil klonen, så hadde det gjedna ikkje blitt noen blogg..

 

E jo heilt gale og, skriva blogg, eg liksom… Kim gidda å lesa det da. ?? … Eg huska eg logga meg inn på Blogg.no, og oppretta denna siå, registrerte meg og trykka enter…. For så å sleppa ut et skrik, nett se han Kristian Valen, når han parodiere Åndenes Makt…

“iiiiiik”…

Så kleiste eg Pc’en igjen, og turte ikkje å logga meg inn på 3 uker… For så å setta meg ner, itte dei 3 ukene, og begynte å overføra ein god del fra Facebook, inn i blogg’en….

Trykka “Lagre og Publiser” og håpte på 50-60 leserar…..

 

Nå e det stort sett mellom 2- 300 innom…. Kvar dag…  Ein gong hadde eg 611 stykk, på ein dag..

Det e jo heilt sprøtt….

 

Men tusen takk….. Te alle se kikka innom, og syns det e kjekkt å lesa om oss…

Ein små spretten familie, med 4 små i hus….. på 2,4,7 og 10….

 

Tusen hjertelig takk…… ;-D

 


#tirsdag #blogg #familie #pappa #mamma #hverdag #storken #minien #barn

Sykkelturen – Bare ein Liten ein…

 

Old bicycle leaning against grungy barn
Licensed from: Sandralise / yayimages.com

 

Eg høyrte på radioen idag, at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie, ein historie litt utenom det vanliga. Eg har sykla masse eg, så akkurat der tenkte eg at detta blir lett, problemet va å prøva å huska ein utenom det vanliga. Så eg slo det i fra meg.

 

Så kom eg hjem og såg Kånå, då tenkte eg på bror hennas.. For eg og han va på sykkeltur, eingang.. Jaja, tur og tur.. Tortur, e vel gjerna retta ordet..

 

Men eg satt ivertfall heima, og ante fred, ro og ingen fare her for nåken år siå. Før Svoger min ringte og spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur, eg tenkte at det må vel gå fint, så eg takka høflig ja.. Eg gjekk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko, men hu trudde meg ikkje..

 

– Ska du sykla med bror min ?  Spurte hu, nærmast himmelfallen..

Før hu flirande bare la te ett lattermildt   – Jaja… 

 

Eg blei nesten litt fornærma, minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form, at eg ikkje klara ein liten sykkeltur, med bror hennas og nå… Hjølpe meg, sko jaggu meg visa hu kim som va i form eg..

 

Eg skifta te treningskler og fant fram sykkelen, den va på felgen.. Såpassa ja, tydeligvis ei stund siå den hadde sett frisk luft.. Men, eg fant nå ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene, før Svoger min rulla inn på tunet.. Han hadde jo tross alt sykla ett ritt og han, ett sånn “på skikkelig” ritt..

 

Ikkje nåke lekeritt heller, men ett ganske så tøft ett, så eg forstod jo Kånå litt og, sånn egentlig.. Å det va jo ikkje å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt gjekk det ikkje an å innrømma ellår visa det utad.. Nei, e du rektige.. Ingen sko sjå på fasaden, at skipet holdt på å gå ner, på ein måte..

 

Jaja, me kom oss avgårde.. Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg, det e ein “liten” tur på sykkel det.. Ikkje halve kommunen rundtomkringfallera, med ei liten avstikker innom nabo kommunen og..

 

Tjera vena meg…

 

I starten, visste eg jo ikkje kor han hadde tenkt seg, så eg fulgte nå bare tett på.. Det gjekk lett opp og ner i starten, før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet.. Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt sko det ikkje visast.. Eg klarte heldigvis å trø det av meg, når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss..

 

Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen), for dei som e lokalkjente.. Og nå kunne me ta to veier. Te venstre, som va det versta og lengsta alternativet ellår te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen.. Sjølsagt tok svoger min te venstre, og suste mot Tuastad..

 

Eg hadde fortsatt litt å gi, men å tru at det kom te å holda heilt heim, det va ein aen sak.. Eg huska i den verste motbakkane før me kom te Aksnes, at eg kava på i det lavaste giret.. Svetten rant, pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast utanpå kroppen.. Eg e sikker på om du hadde stått 50m unna, så hadde du sett hjarta som banka.. Beinå va akkurat som gele, det kjentes rett og slett ut som om de snart bare glei av..

 

Gudhjølpe meg..

 

Øvelevde eg detta, så øveleve eg alt, huska eg at eg tenkte for meg sjøl.. Mens svogeren min va såpass usportslige, at han sykla først opp bakken, for så og komma ner igjen te meg, for å spør om det gjekk bra.. Ikkje bare ein gang, neida, men to ganger..

 

Makan te frekkhet.. ?  ( sjøl om man sleva litt, betyr ikkje det automatisk, at man holde på å daua!! )

 

Men me kom te topps og rulla mot Kolnes i godt driv og god medvind.. Eg hadde fått litt pust igjen og takka vår skapar for vinden i ryggen.. Beinå hadde kommen seg itte litt nerøvebakker.. Og det gjekk sånn noenlunde bra akkurat nå, før me traff motbakkane på Skre igjen..

 

Eg holdt på å gå rett i asfalten.. Igjen, så hadde min kjære svoger gjentatte ganger kjørt det samma stuntet, med å komma tebake for å sjekka om eg va i livet.. Og nå begynte eg jaggu meg å bli engstelige for om me snart trengte litt “ekspert-hjelp” for at eg sko komma meg heim, i livet..

 

Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen for og gå litt, men det va jo akkurat som å gå av ein båt itte 3 uker på cruise i Karibien, kor man går liksom å vogga litt, før man stabilisere seg.. Eg trur eg svaia meir enn ett 30m høgt grantre i full storm ville gjort, og tenkte, at hadde folk sett meg nå, ville de trudd eg va godt på druen, mildt sagt.. Det e ihvertfall heilt sikkert.. Svogeren min, som tydeligvis va topptrent, i forhold te meg, kom med nåken trøstande gloser..

 

Men eg kom meg nå opp, fikk rulla forbi Toskatjønnet, og parkert i carporten heima.. Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på 180-190, minst og beinå va heilt ferige. Va såvidt eg kunne stå..

 

Takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen i “Bodå” igjen, mens eg forbannte meg sjøl øve denna røykingå mi, men blei absolutt nødt te å ta ein pinne, for å henta meg inn… Gjekk på badet for å tørka vekk den verste svetten, før eg rusla opp te Kånå..

 

– Gjekk det fint ?? Kauka hu, oppante og ner..

Sjølsagt gjekk det bra.. Ka du trur  ??   Svara eg, og håpte hu ikkje høyrte den løgnaktige tonen i svaret mitt..

 

Eg rusla opp trappå, og holdt på og få hjerteinnfarkt halveis, det føltes ihvertfall sånn ut.. Men eg runda hjørna, fant meg ein plass i sofa’en og kava litt for og få pulsen noenlunde ner.. Mens eg beroliga Kånå med at detta går heilt fint det, siden hu såg nåke øvgidde ut..

 

Når hu igjen spurte kossen det hadde gått.. Svara eg bare at det hadde gått heilt greit, hjølpe meg, såg absolutt ingen grunn te å bekymra na nåke meir.. Sjøl om Skrebakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte ikkje hu vita det..

 

At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå.. Det e ikkje tull ein gang.. Svarte salte bananer, kor vondt det der gjorde i baken.. Så at det frista for gjentakelse, det kan eg ikkje sei.

 

Aldri før har eg vore meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur..

 

Men hjølpe meg, det va ein flotte rundtur, for dei som va i form te å sjå på utsikten.. Eg for min del, kunne nok gitt ein utfyllande rapport, te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje..

 

Uten tvil i mi sjel.. 

 

Hytteturen..

 

 

Me hadde fått låna mi kjære søsters hytta på fjellet, så bilen blei stua full og me satte kursen te fjells fredags ittemiddag. Guuuuud, ka me gleda oss te å komma litt vekk fra hverdagens tjas og mas og bare skifta stua, om så bare for ei litå helg..

Det e morosamt med det, men det ska ikkje mye te innimellom, for å få litt ekstra øveskudd i ein travel hverdag. Og ungane gleda seg i hjel te å få stå litt på ski og leka i snøen.

 

Ja, me va i ett særdeles godt humør heile gjengen…

 

Me kom oss velberga fram te Vågslid, kor hyttå befant seg og fikk lossa Flokken, varer og bagasje inn.. Det va ein nydelig kveld med ca 12 minus grader, stjerneklart og ikkje ett vindkast va å kjenna..

Jøje meg.. Detta komme te å bli ei fantastisk helg, minnast eg at tenkte for meg sjøl.

Me hadde tatt ein liten Ingrid Espelid Hovig å juksa litt me middagen, Kånå hadde lagd pizzafyll hjemma og hadde me ein ferdig pizza bunn.. Jaja, ein liten funfact om Fru Hovig, som eg høyrte i ett portrettprogram eingang, om denna stauta damå, det va at hu aldri hadde sagt at hu juksa.. Den kommentaren va det Trond Kirkevåg som va opphavet te.. Sånn kan det gå, når parodien blir større enn originalen..

Så maten kom på bordet i ein fei.. Flokken satt fint rundt bordet og spiste fint før de la seg.. Kvelden va perfekt.. Og som blei avslutta lika perfekt med tv-kos, Kånå i armkroken og fyr i peisen..

 

 

Neste morgen, så våkna me te full storm på fjellet, det va ivertfall ikkje langt ifra.. Jaja, frokosten kom på bordet og me kosa nå oss inne alikavel.. Her va det varmt og godt.. Itte ett par timar hadde vinden stillna litt, så eg tok guttane med ut for å renna litt på akebrett og leka i snøen..

Me fant oss ein bakke å sette i gang, og når det e sagt, så sjøl om eg forsåvidt har fått nåken år på baken, sånn aldersmessig.. Så har eg nå alltid følt meg i god form, hverken meir eller mindre.. Eg har ihvertfall stort sett kommen meg greit gjennom hverdagens strabaser..

Men, somme ganger har man rett, andre ganger tar man feil.. Detta va heil klart ett av dei tilfellene kor man tar feil..

For, itte å me hadde aka ner bakken ein gang og to og va på vei opp igjen.. Kjente eg at melkesyrå begynte å siva ut i musklene, eller ut av, eg vett ikkje heilt.. Guttane føyk sikkert opp og ner 3 ganger, før eg nådde toppen igjen.. Meir eller mindre kav utslitt..

 

Tjera vena meg.. Kossen ska detta enda huska eg at eg tenkte.. Eg sendte nåken misunneliga tankar te Kånå, som satt inne i peiskosen med Litlajentå.. Men fant ut at her va det bare å manna seg opp, å gi gass..

 

Neste tur opp holdt på å ta knekken på meg.. Pusten gjekk som ein kval midt i ei hyrdestund.. Rødsprengt i andletet bikka eg toppen å la meg rett ner i snøen.. Kvite prikkar raste øve netthinnå, brystet skreik som ei gammal dør og beinå kjentes ut se betong.. Guttane ilte te å lurte på ka det va..

 

– Neei, pappa må bare ha ein pust i bakken.. klarte eg såvidt å gispa ut.

 

Lettare forskrekka fortsatte de leken i snøen.. Føyk opp å ner som to røyskattar i snøen, mens eg lå som ein hvalross på toppen.. Og ønskte meg tebake i toppform..

Vel tebake i hyttå, og såvidt i live såg Kånå bekymra på meg, før hu fortsatte med sine huslige sysler.. Guttane sette seg foran tv`en med Litlajentå og koste seg med ein film. Mens eg slokna på sofaen raskare enn Usain Bolt springe 100 meteren.. Når eg våkna igjen, ville guttane ut på ski for nå va det angivelig blitt heilt vindstille, kauka kånå.. Alle bekymra blikk mot far i heimen, va forsvunnet som dugg i plettfritt solskinn..

Kånå hadde spist bakepulver og endt med ei bolla i ovnen, så det va sjølsagt min jobb å ta de med ut på ski.. Hu va jo te hevings og måtte vær forsiktig..

Gubbevaremegvel..

Øveleve eg denna helgå så e det ett under, huska eg at sa stille te meg sjøl, mens eg rusla slukøra ut i gangen.. Men, men.. På an igjen..

 

Me sette i av gårde og detta gjekk mye bedre enn akebakken.. Guttane suste som nåken lyn bortøve løypå og eg fant nå ein fin rytme sjøl og.. Det blei litt knall å fall, men eg må sei me kosa oss.. Itte ei god stund hadde me kommen ett godt stykke innover fjellheimen, og tok oss ein liten pause, før me snudde og sette nesen hjemover mot hyttå igjen.

 

Då merka eg koffår me gjerna hadde hatt så god flyt innover i fjellheimen, for ut av igjen, hadde me ein stiv motvind..

 

Gud hjølpe meg.. Det va som å gå i sirup og når me sko gjennom ett lite dalsøkke, kor vinden fekk litt ekstra tak, va det hakket før Han i Midten nesten letta fra sporet å tok av som ein fullblods drage.. Uansett kor mye han staka å strevde, så kom han nærmast ikkje av flekken..

Eldstemann sleit og, men kom nå litt meir fremover enn bakøve.

Enden på viså blei at eg igjen måtte ner i kjellaren og henta kreftår.. Han i Midten hengande på ryggen og Eldstemann holdt fast i skistaven min, mens eg kava meg framøve..

Eg ramla inn i hyttå te slutt, med guttane på slep.. Kånå tok Kidsa mens eg lå på golvet i gangen, og såg livet gå øve netthinnå i reprise, som ein god film, med ein muntert bedrøvelig slutt..

 

– Kor e den eine skistaven te Eldstemann ?..  Seie Kånå..

 

Filmen på netthinnå forsvant, og eg va tebake i hyttå, Eldstemann meinte at han gjerna hadda mista den, der i dalsøkket..

Fri og bevare meg vel.. Ut på tur igjen.

Nå va det definitivt ikkje vindstille og eg føyk innøve som ett prosjektil.. Runda svingen før dalsøkket å finne jaggu meg staven, med ein gang liggande ved siden av sporet.. Eg snur og stålsette meg te returen.. Eg sette opp ett tempo som føltes temmeligen godt.. . Om kroppen va sleten itte akingå, så har det absolutt ikkje blitt bedre nå..

Men, itte ett par hundre meter har eg kommen inn i ein god flyt og føle meg litt som Oddvar Brå.. Der eg går klassisk som ein gud ut av fjellheimen..

Så, ut av ingenting, dukka det ein kar opp ved siå av meg i godt driv..

“NEI” tenkje eg.. Ikkje svarten om du ska ta gullet fra meg, eg auka farten og fyren forsvant bak meg igjen.. Lykken va stor, men kortvarig.. Plutselig e han der igjen, skøytande som om ein olympisk gullvinnar.. Han passere og drar ifra, først 5meter, så gjerna 10 før han forsvinne i snøfokket..

– Jækla juksepave.. Kauka eg itte han.. – Det e jo klassisk.. Heldigvis høyrte han meg ikkje gjennom den ulande vinden og snødrivet som hadde omringa meg.. Eg kjempa meg videre, og tenkte at om Roald Amundsen klarte å nå Sydpolen, må vel eg klara å nå hyttå, før kulden å snøfokket tar meg.. Det ville vært flaut å måtta gi opp nå, midt ute på vannet her..

Dei siste meterane mot hyttedørå føltes nesten som ett år, beinå va tømt for krefter, luå hadde frøset fast i håret og resten av kroppen skalv av påkjenningen.. Eg ramla inn hyttedørå med skiene på, både Kånå og kidsa kom forskrekka ilande te, og hjalp meg av med både ski og klær.. Før eg blei satt te defrosting foran ovnen, med ein varm kopp kakao..

 

Om Kånå hadde vært mildt bekymra itte aketuren, trur eg det va meir medfølelse å spora nå.. Der hu pakka et varmt teppe øve meg og ga meg nåken oppmuntrande ord.. – Kanskje du må begynna å trena litt, Frode.. !!?

 

Resten av lørdagen forsvant i sofaen, liggande med beinå høgt, mens kroppen kjentes ut som om den va i fullt opprør.. Før eg ein gang i løpet av kvelde slokna totalt utslitt på sofaen.. Søndagen kom, ett nyyyyydeligt ver. Sol fra blå himmel, ikkje ett vindsus å høyra og 3 pluss grader..

Kakao blir kokt, pølser varma og me sette innover igjen, heile gjengen.. Kånå har til og med spent ski på seg.. Eg har Litlajentå i bæremeis på ryggen, og kjenne at det gjør ingenting.. Hadde eg ikkje hatt hu bak der, trur eg at eg gjerna hadde tippa fremover itte kraftprøven dagen før.. Me gjekk i roligt tempo innover og kosa oss glugg i hjel..

Eg har ikkje vært så sleten siden eg sprang 3000m i milliteret, med ett ilter befal piskande i ryggen på meg.. Men lar nå ikkje Deja Vu følelsen ødelegga idyllen.. Nei, tjera vena meg..

Kånå som kom stakande nåken meter bak meg, ser endelig ein fin plass, og spør om ikkje me ska ta ein pause der.

– Joda, går fint for meg.. Svara eg, å puste letta ut..

 

 

Me satte oss ner og fant fram nistå. Kånå hadde laga pølser på termos, ingen dum tanke, men hvis noen gjør det samma, fest noen små trådbetar i kvar pølsa, så får du gjerna pølsen ut av igjen og.

Herreminhatt, ka eg strevde med det, men itte ett kvarters kamp, 3 sultne ungar og litt kjeft fra kånemor, så klarte eg å lirka di ut.

På tebake turen mot hyttå har guttane funne ut at de ska gå om kapp.. Gudhjølpe meg.. uansett kim av de som vant, så blei det ein som hylte av sinne.

Tap å vinn med samme sinn, det e tydeligvis ikkje nåke me har klart å læra gutane ennå, og kanskje ska me ikkje det heller.. “Vinnarinstikt”  det e jo ein god egenskap det, tenkte eg for meg sjøl.. Og minnast alle dei “koselige” Monopol spill kveldane, med mine søsken, i barndommen..

 

Tebake på hyttå e det på tide å tenka på heim turen. Hyttå blir rydda og vaska av Kånå, mens eg leka litt lett ute i snøen med Kidsa.. Klok av skade lar eg akebretter vær i fred.. Når Kånå e ferdig med vaskingen, eg har lasta bilen og ungane har blitt plassert i setene så suse me mot byen igjen.. Så, når me parkere heima, ungane blir geleida rett i seng og bilen blir tømt for bagasje.. Så ranla eg TOTALT utslitt om i sofaen..

Detta øveskuddet eg prata om i starten, har endt som ett dualigt underskudd, sånn energimessig..

Men minnebanken e fyllt opp, med nye opplevelsar og erfaringar. Og tross alt, hadde me det jo fantastiskt, der oppe i fjellheimen.. Summa summarum..

 

Og som ein liten Grand Finalė ..

Fikk Kånå Eldstemann te å ringa heim te Svigermor og Besse..  For å gi de den lykkelige beskjeden om at de sko bli besteforeldre igjen.. For Kånå hadde ikkje turt å sei at fjerdemann va på vei, og lurte guten te å røpa denna fantastiske nyheten..

Ei “nydelig” helg va over, og aldri før har eg vel gjerna både grudd og gleda meg på ein gang, te å gå på jobb om mandagen..

Ja, eg grugleda meg te å få litt ro og fred, med ein kropp som sikkert ville knirka og knaka i alle ledd, minst heilt te onsdag.. Om ikkje lengre..

=D