Fattern Betraktninger fra livet til Fatter'n med fire spinnville barn, en Hamster og to Rompetroll i heimen … En arena for humor, finurlige skråblikk og elleville episoder av heseblesende kaliber …

Når eg kom heim fra jobb igår så hadde Kånå og Flokken allerede begynt å spisa og nærma seg vel heller å vær ferdig.. Me satte vel meir eller mindre ny rekord igår, med tanke på kor mange stopp me kjørte ut.. Og eg hadde flesteparten av de, sjøl om Kånå jaggu meg hadde fått ein god slump med seg hu og.. Men siden eg forsåvidt hadde flest stopp og lengst å kjøra, kom hu heim lenge før meg.. Hu må jo henta Litlajentå på skolen klokkå 1 også..

Eg va vel ikkje heima før i halv 5 tiå, og sette meg med bordet med Kånå.. Mens kidsa forlot bordet ein itte ein for å gå ut å leka seg litt..

Igjen, så satt eg og Kånå å snakka om dagens begivenhetar, i ett meir eller mindre muntert humør.. Temaet gjekk øve ett vidt spekter men handla nå egentlig mest om jobb.. Kånå la ut om morosame episodar som hadde oppstått i løpet av dagen, mens eg satt å humra og lo.. Før gjerna eg drog ein klassikar fra gamle dagar, så me endte i latterkrampe der ved kjøkkenbordet..

 

” Det va jaggu meg i øvekant god stemning rundt bordet.. Me hadde jo nåke å snakka om, så ikkje innbefatta Flokken eller nåke lignande..

 

Itte ei litå stund stakk Kånå ut med Litlajentå litt, mens eg satte meg i sofaen for å la maten siga og pusta litt ut, itte ein travel dag.. Eg laga meg ein kopp kaffi og surfa gjennom nett avisene, og leste litt blogger fra andre bloggere..

Men.. Gudhjølpe meg og herrens hærskare..

Det e ivertfall lett å sjå at det ikkje e mangen av dei her såkalte toppbloggerne, som har utført nåke særlig med håndtverksarbeid før, ivertfall.. Der de sprada rundt med boobisane i fri luft, og liksom la gulv eller ka i all verden de holdt på med..

Ikkje vett eg, men uansett ka man holde på med i heimen av oppussingsarbeid.. Så e det nå ufattelig upraktisk med boobisar som henge og slenge i veien.. Det kan forsåvidt fort enda opp i småflaue arbeidsulykker, som gjerna ikkje e så kjekke å møta opp på legevakten med..

Det e jo derfor man gjerna har arbeidsklær, som man tar på seg når man ska jobba heima.. Så man ikkje i vanvare får litt Tec-7 mellom salighetane, så man plutselig ikkje får de i fra kvarandre igjen..

 

” For all del, det kan jo vær nåken syns det e praktisk med konstant kløft.. Men det passa seg gjerna ikkje i alle sammenhengar.. På ein måte..

 

At nåken gjerna laga ein liten parodi av orginalen, det forstod jo til og med eg.. Tjera vena meg.. Eg vett ikkje eg.. For meg så blir det for dumt.. Uansett kor mye man vil fremma “Likestilling” eller laga ein liten parodi.. Så va akkurat det der virkemiddelet meir eller mindre upassande.. Ivertfall for min del.. Å laga parodier av orginalen og gi ei som tydligvis gjør alt for litt ekstra klikk, endå meir ved på bålet.. Det syns eg også blir toskje..

Det e forskjell på å vær toskjen og idiot.. Men i detta tilfellet vil eg strekka meg te å sei at forskjellen ikkje e større, en avstanden mellom Odd-Bjørn Hjelmeset og Jens Arne Svartedal sine skotuppar.. På målfotoet fra 20km fellestart i Val Di Femme, 2008..

Gudhjølpe meg.. Vil man slå ett slag for likestilling, så kunne hu jo bare tatt å skifta dekk på bilen, snekra opp forskaling te ein mur eller lignande.. Mens den mannlige delen av husstanden gjerna tok husvasken, tørka litt støv og laga middag.. For så å laga ett godt skreven innlegg omkring det..

Men det hadde vel gjerna ikkje generert nok klikk.. Som 2 boobisar som duva øve gulvet..

 

Jaja.. Hver sine lyster, trur eg bare eg seie om den saken.. Rett og slett.. Det e mange måtar å fremma at ting gjerna ikkje e lika akseptert om de blir gjort av kvinner, som å pussa opp med boobisane i fritt fall.. Man trenge vel ikkje vær rakettforskar for å forstå motivet bak den løysningen som blei brukt.. Ikkje syns eg det va så morosamt heller.. Hverken orginalen eller parodiene..

Eg f.eks.. Eg vett at eg har et enormt potensial te å bli flinkare med huslige ting.. Setta inn i oppvaskmaskin, legga sammen klær og lignande..

Så, når eg hadde lest meg ferdig på diverse idiotiske blogginnlegg, og gjekk for å finna meg ein ny kopp kaffe.. Passerte eg ett kjøkkenbord bedekt av tacorester, grønnsaker og salatrester som lå som ett vulkanutbrudd utover bordet.. Det såg ikkje ut.. Normalt, så hadde eg bare gått forbi og funnet meg ein kaffikopp, men så slo det meg at Kånå jaggu meg hadde stått på idag.. Og virkelig leverte varene på jobb, bokstavlig talt.. I ett mannsdominert yrke..

 

” At eg då tok mot te meg og fant fram vaskefilla, rydda og vaska av bordet.. Det va vel gjerna ikkje meir enn rett og rimeligt..

 

Eg skylla til og med av fatene, før eg satte de inn i maskinen.. Før eg vaska av resten av bordet.. La dåkke merke te ka glass Mini’en og Litlajentå hadde brukt forresten..? .. Hvis dåkke kikka på bildet øverst, så e det gjerna ikkje så vanskelig å se..

Så slo me gjerna ett slag for likestilling eg og Kånå og.. Eller..?

Nei.. Tjera vena meg.. Å hjelpa kvarandre i hverdagen og lignande, har vel jaggu meg lite med likestilling å gjør.. Akkurat lika lite som å flasha boobisane mens man liksom pusse litt opp, har det samma.. Det finnes egne miljø man kan oppsøka, om man har behov for sånne krumspring..

Det må meir te enn litt puppeflash og nåken flåsete kommentarer på videoer i ittetid.. For at sånne stunt ska bli tatt alvorlig.. Meina nå eg..

Men tjera vena meg.. Når man e langt der oppe i toppen, så må man gjerna gjør sånt nåke.. For å holda plassen sin på listå.. Når topplokket gjerna e tomt for interessante ting å fortella om..

 

Ka sei dåkke leserar som komme innom hos meg om detta da?

E det greit å bruka sånne virkemiddel, bare for å få klikk..

 

” For det e vel bare det, e det ikkje.. Clickbait Boobies.. ?

 

Eg huska at eg skreiv ett innlegg om når me laga sandslott på lekeplassen, eg og Mini’en.. Det e ei god stund siå.. Men, eg kom på det igjen idag når eg endelig fant bildene av ett anna sandslott.. Det sandslottet eg nevnte enten i innlegget, eller muligens kommentarfeltet.. Den gangen me va i Palmanova på Mallorca.. Ein fantastisk plass forresten..

Spesielt når me va der tidlig i September, og dei fleste partyløvene som kosa seg i Magaluf hadde reist heim..

Ett lite paradis for barnafamilier med sine langgrunne strender, og mange aktiviteter for kidsa i gatene.. Og ikkje minst vår eminente favoritt restaurant El Mecca, kor Flokken storkosa seg.. Den gangen ein flokk på 3, med Litlajentå som minstemann.. Fantastisk mat, service på øverste hylla og strålande Live musikk på kveldstid.. Nå høyrest sikkert detta nesten ut som den reinaste reklame, men det får så vær.. Eg har ikkje nevnt kim me reiste med alikavel..

Eg huska bare den turen som ein av høyderane, av alle våras sydenturar.. Det e sjelden eg har fått slappa sånn av, som eg gjorde på akkurat den turen der..

 

Men, det va detta sandslottet då.. Som dei to eldste masa om eg ikkje kunne laga.. Eg hadde laga ett dagen før også, men litt lite research om grunnforhold og tidevann gjorde forsåvidt kort prosess med det slottet.. Te Flokken sin store glede, som jubla begeistra når tårnet på slottet raste sammen.. Fordi tidevannet flomma innover og drukna mitt imponerande byggverk.. Fatter’n satt vel på ett syden håndkle og stirra bedrøva på 2-3 timars arbeid, som rant ut i middelhavet igjen..

Kånå bare rista på hovudet, ga meg nåken euro og sendte meg i strandbaren.. Så eg kunne drukna sorgene i ei kalde ei.. Hjølpe meg, eg huska det nesten som om det va igår..

Herreguuud.. Folk miste heimane sine i orkaner og ekstremvær.. Så satt eg der på ein spansk strandbar og dreiv grøftagraving i sjelå, fordi strandslottet mitt blei drukna av ei tidevanns bølga.. Man burde nesten skjemmast vettdu, av å ikkje tenka litt større enn sine egne små sorger.. Men.. E man på ferie så e det vel lov å tenka mest på seg sjøl.. Så kan man bedriva litt ransakelse i sjelå si når man komme heim..

Neste dag sko eg jaggu meg ta hensyn te tidevann og avstand te sjøen, det va ivertfall heilt sikkert..

 

Så sjølsagt sko eg laga ett nytt sandslott te Flokken, einkvar Fatter’n med respekt for seg sjøl stille jo opp for kidsa sine.. Hjølpe meg, det sko nå bare mangla.. Mine egne ambisjoner om å overgå sandslottet som blei tatt av flodbølgå, før det blei fotografert av Kånå.. Det hadde sjølsagt ingenting med saken å gjør.. Det e jo derfor man e på ferie, for å kosa og leka seg sammen med sine egne barn.. Litt kvalitets tid på stranda, mens man bygge strandslott..

Så me starta jo ein god del lengre opp på strandå, enn dagen før.. Og gravde opp ei god haug med sand som me begynte å forma som ett slags slott..

Og det va vel her det begynte å skjera seg, når gutane bare ville ha ett høgast mulig tårn.. Så hadde Fatter’n meir tanke på estetikk og heilhet.. Kånå hadde vel begynt å ha ett auga på oss, mens det andra passa på Litlajentå som satt å kosa seg med ein spade og ett spann.. Til og med Litlajentå som bare va rett over året, forstod vel at her va det best å skygga litt banen.. Mens Fatter’n kjørte på med argument for å få viljen sin..

Ei stund, itte eg nærmast forviste Han i Midten ut av gropå, fordi han gjorde feil.. Så turte eg ikkje snu meg.. Det va garantert ikkje solå som steikte i nakken på meg, det va ivertfall heilt sikkert..

Når man fornemme “Blikket” te Kånå i nakken, bør man vær ytterst forsiktig..

 

Men når Eldstemann raste det eina tårnet, fordi han ikkje så seg for når han sko tømma ei bøtta sand ut av gropå.. Då kom smellen.. Eg heiv de ut av, Kånå klikka i vinkel og Flokken stod og grein.. Gudbevare meg vel.. Snakka om å vær på idyllisk familieferie.. Kånå nappa kidsa med seg og gjekk for å kjøpa lunch.. Mens hu bare kikka med ett lynande blikk på meg, eg såg heila våpen arsenalet hennas va armert bakom netthinnå.. Så eg snudde meg kjapt å fortsatte med sandslottet..

E det mulig.. Snakka om å laga styr, bare pga av ett usselt lite sandslott..

Kånå hadde forsåvidt gitt uttrykk for at meir kommunikasjon med meg, va utelukka på ei stund.. Så sjølsagt ropte eg itte na om hu ikkje kunne kjøpa ein soft is og ei iskald cola te meg.. Eg kunne lika godt ha dansa barføtt i ei maurtua med illsinte pissemaur.. Kånå snudde seg og løfta solbrillene øve augene.. Blodet mitt frøys te is, hjarta tok ett lite hvileskjær og ei mitraljøse av skumle følelsar skaut fart i kvar nervetråd i kroppen..

Detta va forsåvidt heilt i starten av den perioden, kor eg hadde begynte å tyda litt av livets kompass.. Livet med ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna og den gangen, 3 barn..

 

Alikavel, va eg livredd for at hissigprompen som gikk med kidsa te restauranten for å spisa lunch.. Sko forvandla seg te ein blodsugande vampyrdronning og bare fly tebake og ta knekken på meg midt på strandå.. Men, så kom eg på at vampyrar ikkje tåle strålande sol, så eg slappa litt av igjen og fortsatte med byggverket.. Tjera vena meg.. Eg forstod vel gjerna at eg hadde tatt litt av når folk begynte å stoppa opp, og ta bilde av detta her famøsa sandslottet mitt..

Kånå hadde nettopp kommen tebake, men tatt håndklærnå å flytta seg nåken meter bort.. Så eg innsåg at her va det bare ein ting å gjør..

Uansett kor vondt det kom te å gjør.. Så eg kikka på sandslottet, la spaden forsiktig ner i sanden og så meg fornøyd med byggverket mitt.. Det va ferdig nå.. Ingen vits å dra det lengre nå, om eg ikkje ville tilbringa resten av ferien aleina da.. Så eg gjekk bort te Kidsa og ga de beskjed at nå va slottet klar te å lekast med.. Før eg rusla bort te Kånå, bøyde meg ner og ga hu ett kyss på kinnet.. Før eg nesten uhørlig kviskra “Sorry” inn i øyra på hu.. “Eg tok visst litt av”..

Men det gikk bra det og.. Eg blei tilgitt den gangen og.. Og Litlajentå storkosa seg, når hu raserte mitt imponerande arkitektoniske mesterverk..

Joda.. Det e vel muligens litt lett å bli reven med, når man har det kjekt.. Med Kidsa, på ein måte..

=D

 

 

 

 

 

Det har blitt noen kommentarer i det sista angående bloggen, når eg har farta rundt og levert varer på jobb.. Og sånn ellers i hverdagen.. Folk har lurt på om den hadde blitt lagt ner, eller nåke lignande.. Siden frekvensen på innleggsfronten nærmast har sunket te bunns.. Men.. Eg kan betrygga alle med at det ikkje e tilfelle i det heila tatt.. Ikkje i nærleiken eingang.. Bloggen går unna som aldri før.. Ja, om mulig, så har eg vel aldri hatt så mye på hjarta, som eg har nå for tiå.. Egentlig..

Utfordringen har rett og slett bare vært å finna ei litå luka te å tømma hjernebarken, i ein hverdag som går unna i et halsbrekkande tempo..

Skolen har begynt for fullt, fritidsaktiviteter på ittemiddagen e i gang igjen og me foreldre har virkelig fått ein utfordring.. Ein utfordring uten sidestykke i vår løpande historie som småbarnsfamilie.. Kidsa går på fotball, karate, trampett og Rg – lek.. Foruten besøk te kompisar og venninner, utover ittemiddagen.. Innimellom så ska man laga middag, gjør lekser med kidsa og gjerna prøva å holda ett nåkenlunde respektabelt nivå på ein heim i fullkommen kaos modus..

 

” Tjera vena meg.. For å sei det mildt, så har hverdagen virkelig kommen som ein løpsk dampveivals, midt i andletet på oss foreldre.. Itte ferien..

 

Og sjølsagt, når man meir eller mindre streva med å holda hovudet øve vannet, sånn i hverdagslivet.. Så har det jaggu meg eksplodert på jobb også.. Det formelig flomma over med varer på terminalen, kvar einaste dag.. Så stort trøkk har det blitt den sista ukå, at til og med Kånå har måtta slenga ut setene i vår tilårskomne 7-seter og hjulpet te med utkjøring av varer..

Nåke som sjølsagt ikkje har gått forbi uten artige episodar, humoristiske feilslag og irritasjon øve dører som gjerna ikkje åpna seg når de ska..

Som idag f.eks.. Når eg prøvde å forklara veien te Nedstrand Akt. og Omsorgsenter som ligge på Hindervåg, med stort hell.. Og fulgte opp med å sei at når hu sko te neste kunde, så va det bare å fortsetta innover te hu kom te ein ferjekai.. Då va butikken på venstra siå.. I farten, så hadde eg jo sjølsagt glemt å sei at hu måtte kjøra ner te rundkjøringå igjen, og ta te venstre mot Nedstrand.. Istedet hadde hu kjørt ut fra Omsorgssenteret, og fortsatt videre innover den veien hu allerede va på, som endte i Vassendvik..

Gudhjølpe meg.. Hadde eg ikkje ringt for å gi ein beskjed, hadde hu forsåvidt havna på ein kai te slutt.. Ein gudsforlatt kai istedet for ein ferjekai, 1,5 mil i heilt feil retning.. Den hadde eg garantert fått høyra ei stund..

 

” Heldigvis stogga eg hu itte nåken km.. Flaks..

 

Eller her ein anna dag, når hu hadde levert ei eska feil.. Det e jo forsåvidt nåke alle kan gjera, til og med eg.. Forskjellen på alle andre og Kånå e vel at hu leverte ei eska feil, hos ein kunde langt inne i gokk.. Meir eller mindre nesten inne i villaste granskauen.. Sjølsagt fant man ut detta når hu va kommen te byen igjen, så hu måtte kjøra heilt tebake te granskauen.. For å henta det hu hadde levert feil, og levera det på rett plass.. Eg hadde forsåvidt stussa litt øve det, når hu sa hu bare hadde eskene ta han inne på Sagbakken igjen.. For det va jo vitterlig bare ei eska..

Men eg rekna med at hu bare hadde forsnakka seg litt, så eg sa ikkje nåke.. Eg sa ikkje nåke om det ittepå heller.. At eg hadde stussa litt øve grammatikken hennas.. Når hu snakka i flertall, på ein måte.. Då hadde det jo blitt min feil, garantert..

Men det e jo sånn man lære av.. Hu har ivertfall vært skremmande nøyen når hu har levert i ittetid, og sjekka antallet opp mot fraktbrevet.. Mildt sagt.. Hu har nå forsåvidt potensiale som pakkesjåfør, hu her Kånå mi.. Hu gir ikkje opp når hu møte ein utfordring og finne nå fram rundtomkring, uten å telefonterrorisera meg om lokasjoner te bedriftene.. Og litt feil i starten må man jo bare rekna med.. Eg hadde nå mine små feilskjær eg og, i mi tid som fersk sjåfør..

Det viktigaste e jo å læra av feilene, så man ikkje gjør det for ofta.. Heilt feilfri blir man aldri, for når man endelig føle seg ovanpå og trur man har kontrollen.. Så går man stort sett på ein smell.. Det e ivertfall heilt sikkert..

 

” Sjøltilfredshet e som regel den største årsaken te at feil blir begått på ny.. Det kan eg nesten skriva unna på sjøl..

 

Eg huska ennå den eine smellen eg hadde 2-3 uker inn i min karriere som yrkessjåfør.. Ein flott vårdag i 1995.. Førsta ukå eg kjørte aleina itte 2 uker med opplæring.. Eg kjørte sentrum i Haugesund for Linjegods og kava på som om eg hadde fanden i hælane.. Eg hadde vel havna på itteskudd allerede fra morgens av, og gjorde ett ærligt forsøk på å komma ovanpå igjen.. Med meir eller mindre lite hell.. Jo meir eg stressa, jo meir på itteskudd havna eg..

Te slutt kom eg te Adolf Horneland i Haraldsgatå, så som oftast sko ha varene sine før klokkå ett.. Men nå hadde klokkå tippa kvart over to.. Og eg hadde fått kjeft allerede, fra andre kunder som syns eg va i øvekant seine med leveringane..

Så sjølsagt fikk eg høyra det der og, når eg trilla første pallen inn dørå.. Tjera vena meg.. Eg kunne jo eksplodert i ett anfall av avmakt og fortvilelse, fordi man ikkje mestra jobben sin.. Men eg tok det med godt mot, og prøvde heller å holda ein humoristisk tilnærming mot kanonaden av misytringar som møtte meg.. Han kunne væra nåke kvass, han Gunnar.. Så eg huska eg svara ett eller anna om at nå måtte ikkje han og kjefta på meg, eg hadde jo fått kjeft i heila dag..

Og me endte nå opp med ein slags småmunter samtale, kor eg meir eller mindre blei tilgitt.. Med grunnlag i min manglande erfaring og kompetanse..

Det gjekk ikkje mange ukene før eg va der før klokkå ett, kvar einaste gang.. Og kvar einaste gang møtte Gunnar meg i dørå, med den samme kommentaren..

 

” – E du blie idag da..?? 

Ein kommentar som blei ein slags signatur kvar gang me møttes, om det va på jobb eller fritid..

 

Det e viktigt med sånne småartige episodar.. Små vers i ein strabasiøs ferd mot evigheten, som bite seg fast i hjernebarken.. Sånne små ting som gjerna gjør forskjellen på om man klara å oppretta ett godt forhold te ein kunde, istedet for å skapa ein arena for surskap og irritasjon.. Når man komme med varer.. Man komme utrolig langt med ett smil og nåken gode ord, når man gjerna aller helst kunne tenkt seg å slippa eder og galle laus..

Eg trur Kånå og har gjort det samma, dei her dagane hu har hjulpet te.. Sjølsagt hjelper det nok på at hu e ett kvinnfolk.. Ei snurren geipa så vimsa rundt med sekkahjulet, varene og levera med ett smil..

Men kjekt med litt hjelp har det jaggu meg vært, dei her dagane kor det nærmast har skutt i været med varer.. Sjøl om man gjerna kan konkludera med at kommunikasjonen oss imellom, muligens har ett forbedringspotensiale.. Men, man kan jo sei at man kan dra sammenligningar te husarbeidet her i heimen, sånn kommunikasjonsmessig.. Når eg på ein måte tok for gitt at Kånå forstod hu måtte kjøra ner te rundkjøringå på Hindervåg, og ikkje bare kjøra videre innover i ødemarkå..

 

” Som nesten kan sammenlignast med når eg absolutt ikkje kan lesa tankane hennas, og forstå at sjølsagt ska eg setta inn i oppvaskmaskinen, når eg har tatt ut av den.. Eller skrua den på, når eg har fullt den opp..

 

Eit strålande bilde på at enkel og grei kommunikasjon, som oftast e det enklaste.. Gjerna heilt nere på teskjeikjerring nivå..

Heilt klart..

Og med det bombenedslaget av ett innlegg.. Eller Bombshell som han i Top Gear alltid seie.. Så må eg hoppa ut av Laptopen, og inn i leggetidland..

Småbarnsfabrikken ska snart stenga for dagen.. Juhu.. =D

 

 

Mini’en og Nabogutten har blitt gode kompisar.. Eg huska sjøl når eg va liten og søskenbarnet mitt, som bodde rett ovanføre oss, va min beste lekekamerat.. Men innimellom, så kunne det gjerna gå ei kula varmt i barndommen.. Sånn e det og med dei her to livlige karane.. Det hende de ikkje alltid e heilt på bølgelengde..

For all del, nå har hverken Mini’en eller Nabogutten ytra nåken ukvemsord om eller te kvarandre..

Men det va ein liten hendelse her ein dag, som bringte fram litt lett latter blant oss foreldre.. Me satt fortsatt med middagsbordet og lot maten få siga, denna her dagen.. Når Mini’en fant ut at han sko på besøk te kompisen sin.. Og rusla nerover trappene, fant fram skornå og føyk ut dørå.. Det e litt herlig når man får eit lite uventa friminutt i hverdagen..

 

” Men.. Plutselig kom han heim igjen med ei bedrøvelig mina øve andletet.. Mens han marsjerte veslevoksent opp trappå

 

Nabogutten hadde kommen ner når han ringte på, men hadde ikkje lyst te å komma ut å leka.. – Eg trur eg må slappa litt av eg nå.. Hadde han visst sagt te Mini’en.. Som betutta gjekk å satte seg i sofaen med ipad’en, mens han sa te oss at han alltid måtte slappa av.. Han der Nabogutten, itte barnehagen..

Me svara ikkje, men flira nå litt for oss sjøl borte på kjøkkenet.. Det va litt artig å sjå Mini’en så veslevoksen, på ein måte..

Han e jo liksom litt “babyen” vår ennå han.. Om enn kor lite planlagt han va, så har han berika livet våras på ein heilt spesiell måte.. Den der litle rakkaren.. Jaja, det e vel bare detta her “Morten Minstemann” syndromet.. Det at man vett detta e den siste småtassen her i heimen, og ønske at han ska væra det.. Lengst mulig.. Liksom..

 

” At Mini’en e ett lite sjarmtroll av astronomiske dimensjonar, hjelpe liksom ikkje på..

 

Så, mens eg og Kånå sitte i ein frisk samtale om ett eller anna.. Nåke eg forsåvidt ikkje huska ett kvekk av, men hadde slått autopiloten på og heller satt å dagdraumde litt.. Då ringe det på dørå og eg blir vekka fra dagdraumens behagelige omsvøp, og høyre igjen Kånå sin stemme som babla i vei på sitt sedvanlige vis..

Mini’en jogga forbi oss og nerøve trappane for å sjekka kim som ringte på.. Mens eg prøvde febrilsk å henga meg på ka Kånå snakka om, så eg ikkje svara heilt i hytt og pine..

Tydligvis hadde eg kobla heilt ut denna dagen med kjøkkenbordet.. For stort sett så har eg alltids eit halvt øyra kobla opp mot Kånå, så eg ikkje ska gå på ein smell.. Men idag va det heilt tomt.. Eg satt lika tom i topplokket som ein slunken heliumballong, så gjør nåken siste forsøk på å letta fra bakken, før den slår seg te ro på gulvet..

Kånå hadde slutta å snakka og satt med eit spørrande andlet, og venta heilt klart på ett svar fra meg.. Men, for ein gangs skyld blei eg redda av bjellå i siste sekund..

 

For Mini’en kom lika veslevoksent opp trappå som sist, turte rett i sofaen og satte seg med Ipad’en igjen.. Te både min og Kånå sin store forbauselse..

– Kim va det så ringte på ? .. Spurte Kånå, og flytta oppmerksomheten øve te Mini’en..

– Det va bare Nabogutten.. Svara Mini’en..

– Sko du ikkje gå ut å leka med han da ? .. Spurte Kånå forundra..

– Neeeei.. Eg sa te han at eg måtte slappa av litt nå, leka litt seinare.. Kom det fornøyd, fra Fjotten i sofaen..

Både eg og Kånå brast nesten ut i krampelatter, men sjølsagt forsøkte me å ikkje visa det.. Tjera vena meg.. Det e ikkje så at me lo av stakkars Nabogutten, som på ein måte møtte seg sjøl i dørå.. Men det hadde forsåvidt skjedd ett par ganger detta, at Nabogutten gjerna trengte litt tid for seg sjøl..

Hjølpe meg.. Eg forstår han jo litt og eg, itte at de gjerna har leka sammen halve dagen i barnehagen.. Då har man gjerna ett lite behov for nåken minuttar med egentid..

 

At Mini’en såg sitt snitt te å svara med samme mynt, når Nabogutten ringte på.. Ett kvarter itte at Mini’en hadde vært hos ham.. Det va meir øverraskande.. At den der litle rampen hadde pønska ut ein plan, for å gjerna gi beskjed om at han ikkje syns nåke om å bli avvist på den måten.. Den såg eg ikkje komma..

Og ivertfall ikkje at han sko gjør det såpassa beregnande og kalkulert.. Og nå satt med eit fornøyd lite flir i sofaen..

 

” Nesten ett lite Jack Nicholson flir… Ikkje ett heilt fullkomment ett.. Men nesten..

 

Den guten der altså.. Han e ikkje nåke baby meir han..

Det e ivertfall heilt sikkert…

=D

 

 

I helgå så va me på Friluftlivets dag her i Haugesund.. Eller Kom Deg Ut dagen.. Det e ein dag kor mange forskjellige organisasjoner slår seg sammen, og holde ett gratis arrangement i vårt lokale paradis for turgåing.. Djupadalen.. Det e nesten flaut å sei det, siå me bor nesten ett steinspring i fra detta flotta området.. Kor turløypene går på kryss og tvers..

Men me lasta Flokken i bilen og kjørte bort i 11 tiå, på søndag.. Det e jo viktig å komma utkvilt fram te ein sånn utskeielse.. Sett sånn erfaringsmessig på saken..

Ingenting e som å komma seg litt ut i finværet på ein søndag, kor me ellers ganske sikkert hadde sløva heima i gatå.. Det går litt i rykk og napp sånn med tanke på det med å komma oss ut i skauen, på sånne nydelige dagar.. Men det e ikkje alltid lika lett å finna øveskudd, i den ellers så travle hverdagen.. Te å finna på sånne sprell..

 

” Som oftast komme me oss ikkje ut dørene før langt på dag, og halve dagen har allerede gått..

 

Men, denna søndagen gjekk me over Stemmen og inn i Djupadalen før klokka hadde slått 11.. For andre så høyres det gjerna ikkje så imponerande ut, men for oss så føltes det nesten som om verdensrekorden blei slått.. 1 plass i 100m Småbarnsfamilie.. Bare fordi me kom oss over dørstokken før sløveriet tok over og sannsynligvis hadde sendt oss lukst i sofakomatøs søndagstilstand..

Ein forrykande god følelse, rett og slett.. Det me rusla oppover grusveien med store planer for dagen..

Når me kom litt opp i veien fikk me utdelt ett lite hefte om alle aktivitetene me kunne vær med på.. Og Han i Midten blinka seg ut nåke klatregreier med ein gang.. For ein gangs skyld hadde me litt flaks, og klatretårnet va det førsta me støtte på av aktiviteter, på vei innover i dalen.. Ein Han i Midten som masa hål i hovudet på oss om ka tid han sko klatra, stod ikkje øverst på ønskelistå..

 

” Køen va vel heller ikkje å forakta, der det stod kun 2-3 familiar foran oss.. Han i Midten og køståing e heller ikkje ein optimal kombo, mildt sagt..

 

Den guten har jo lopper i blodet og tålmodigheten te mor si, eller ivertfall mangel på tålmodighet.. Kan man ikkje gjør det med ein gang så e det meir eller mindre skandale, og absolutt ikkje gjennomtenkt eller godt planlagt av arrangørane.. Ivertfall om man spør Kånå.. Legoland hadde absolutt potensiale te å gjør sakene sine bedre, der va hu skråsikker i sin sak itte ett par besøk her i fjor..

Og ikkje minst han som lasta bilar ombord i Fjordline båten.. Tjera vena meg, då va det hakket før Kånå hoppa ut av bilen for å tilby sin ekspertise på området..

Sjølsagt kunne hu fått bedre gang på bilstuingå, enn den karen som sikkert gjør det kvar dag, gjorde.. Jaja, heldigvis hadde friluftslivets sine folk meir eller mindre tatt høyde for Kånå og Han i Midten sin manglande tålmodighet, for det va jo ett hav av aktiviteter å finna på.. Og siå køen te klatretårnet ikkje va så lang, så kom han kjapt igang..

 

” Mini’en heiv seg på detta klatretårnet han og, men Litlajentå meldte pass når me kom fram te tårnet.. Hu e litt meir forsiktig av seg..

 

 

Han i Midten røyk rett te topps i ein fart, mens Mini’en ikkje heilt fikk tak på klatringå.. Tjera vena meg, han e ikkje vant med sånne sikkerhetstiltak som selar, tau og ein kar som passa på at han ikkje ramla ner.. Den guten e det me kalla friklatrar.. Så han hengte seg litt opp i detta tauet han hang i, istedet for å bruka beggen hendene på å finna feste..

Sånn som ha pleie når han klatra her heima.. Kor me kan finna han over alt..

For all del, det har roa seg bittelitt, han klatra ikkje kvar dag meir.. Men ein dag fant eg han på toppen av klesskapene sine, og holdt på å få hjerteinfarkt.. De e ganske høge.. Men stod sjølsagt innbydande te, som ein slags tripp trapp tresko.. Eg skreiv stod, for nå har me endra de litt, sånn at det blei 2 høge.. Istedet for ei fristande klatretrapp..

 

” Men, men.. Me rusla videre og endte opp i ei slags hinderløypa med slakk lina.. Og her slo virkelig Litlajentå ut i full blomst..

 

I motsetning te Han i Midten e hu nåke meir kalkulerande og tenke litt over konsekvensene med det hu styra med.. Men i denna hinderløypå va det ikkje så langt ner te bakken, så hu følte seg ganske så komfortabel.. Der hu grasiøst spankulerte øve dei her linene med stor forsiktighet, men alikavel ein fast og bestemt iver itte å komma seg velberga gjennom..

Mini’en og Han i Midten va nåke meir i farta, og suste på som nåken småville apekattar..

Sjølsagt med nåken feilskjær her og der, mens Litlajentå stort sett hadde full kontroll.. Men alle kom seg gjennom og va klar te neste ting på tapetet.. Me trengte ikkje gå langt for lika nedenfor hadde de rigga te nåken griller, kor man kunne steika seg pinnebrød på.. Alltid ein vinnar når man har barn med på tur.. Kort steiketid, bål e involvert og te slutt får man nåke man kan spisa..

 

” Han i Midten klarte forsåvidt å svi sitt pinnabrød te det ugjenkjenneliga, og va nåke skuffa øve heila greiå.. Sjølsagt hadde han gjort alt rett, det måtte vær nåke galt med bålet..

Joda..

 

 

Litt lengre opp i veien va det kanopadling, nåke me aldri har gjort.. Me har aldri heilt stolt på oss sjøl og kidsa, te at me har turt å ta de med i ein kano.. Men her hadde eg allerede sett ivertfall 2 sånne redningsbåtar ute i vannet, med 2-3 mann opp i.. Så me slengte oss med i køen.. Kor galt kan det gå liksom..

Og det gjekk egentlig strålande.. Heilt te me kom fram te kanoen og sko setta oss oppi.. Då blånekta Litlajentå å gå ombord, ikkje tale om at hu sko opp i den der grønna greiå..

Det e så fortærande og, for første gang me sko ut me båten vår som me hadde den gangen.. Så hylte hu og skreik når me kjørte utover, men itte ei litå stund så roa hu seg.. Og når me kjørte heimover igjen, så satt hu på dørken og sang på kaptein Sabeltann for full hals.. Fullstendig avslappa og koste seg glugg ihjel.. Men, på søndag va det full stopp..

 

“Så Kånå blei igjen på land, mens eg og gutalarvane padla utøve vannet.. Eg hadde egentlig tenkt å ta nåken bilder, men turte ikkje lirka mobilen opp av lommå..

 

Det sko ikkje mye te før kanoen vingla, akkurat som baljen te Fjordline, på vei heim fra Danmark ifjor.. Men jaggu meg så gikk det fint.. Me storkosa oss i kanoen og eg å Han i Midten padla som om me aldri hadde padla før.. Men Mini’en va ikkje heilt imponert, for når nåken kom bakfra og padla forbi oss.. Så kauka han te at nå måtte me padla fortare, for nå tapte me løpet..

Og jaggu meg så kom ett par opp på siå av oss, padlande for livet med kidsa i midten.. De suste forbi i ein fælande fart.. Men, litt ittepå så tok me de igjen, Kånå i baugen hadde ikkje heilt kontroll på svingingå, mens maen i akterenden forsøkte å instruera na..

Eg og Han i Midten hadde funnet ein fin rytme nå, og hadde stort sett kontroll.. Mens detta paret plaska rundt midt ute på vannet.. De tok oss forsåvidt igjen når me nærma oss land.. Maen hadde tydligvis fått gehør for sine instruksjonar..

 

 

Det va jaggu meg ein strålande dag i Djupadalen kor me storkasa oss glugg ihjel.. Sjøl om Han i Midten hadde ett par forsvinningsnummer, så fant med han stort sett igjen.. Og når Kånå traff Svigers rett før me gjekk heim, så blei han med dei videre innover Djupadalen..

” Detta va ikkje anna enn ett fantastisk arrangement satt i regi av Haugesund Turistforening..

Det som e så kjekt og her.. Det e at detta e ett heilt gratis arrangement, så detta e ikkje nåke sponsa innlegg eller nåke lignande.. Kun ein stor takk te Turistforeningen så stelle istand ett sånt tilbud te oss som bor i distriktet.. At man på toppen av kransakakå får det finaste været på lenge, så skjønne man jo at detta blei ein stor suksess..

Me hadde det ivertfall storveis heile dagen.. Og endelig så turte me å prøva kanopadling..

Så nå satse me på lika flott vær neste år, og gleda oss allerede..

=D

 

Og for dei som lura på kor Eldstemann blei av, oppe i det heila her.. Så hadde han vært på “ferie” hos Farmor og Bessen.. Bessen hadde kjøpt nye krabbateina siå de ikkje fikk nåke i den andra de hadde hatt.. Og på fredag hadde han henta Eldstemann som elske alt som har med sjøen og gjør, så de kunne testa teinå denna helgå..

Og jaggu meg så fikk de krabbe.. Te Mini’en sin store begeistring når Eldstemann kom heim med ein balje.. ??

 

 

 

 

 

 

 

 

Så sitte me her i sofaen igjen som så mange ganger før, ein grytidlig lørdagsmorgen.. Mini’en har sjølsagt funnet ut at å sova lenge i helgene, det slutta me med når ferien e over.. Då ska me opp før fuglane fise, heilt klart.. Idag morgens vakna eg f.eks av 2-3 iskalde Matchbox bilar som va parkert på ryggen..

Dåkke vett den følelsen.. Når din kjære utvalgte gjerna stappa ein iskald neve unna genseren din, og du sprette te av frysningar..

Nett sånn va det.. Bare at eg sov som ein stein, og vakna av dei her iskalde metallbilane på ryggen.. Og ein Mini som blei illsint når eg spratt te og ødela “parkeringsplassen”.. Å forsøka å beholda roen og harmonien som hadde herska på soverommet, innte eg blei sjokk oppvekka.. Det va som å tru på julanissen..

Så for å ikkje vekka vreden te hu som lå i skjønnhetssøvnen dypa favn, på andra siå.. Så rusla me opp i stuå, mekka ein kopp kaffi og ett glass melk..

Og skrudde på barne tv..

 

Å om eg sko fått sagt det sjøl, så va det nå jaggu meg litt koselig og.. Det å sitta sammen i stuå med Mini’en, mens han ser på tv og eg surfa litt på nettavisene og leste litt nyheter.. Morgenen va som ein seilbåt som sakte seig innover ein fjord, med ein mild bris i ryggen.. Mens solå stadig blei sterkare bak om fjellenes mektige skyggar.. Ein idyllisk morgen med ett saktmodig og fortryllande herligt tempo..

Så kom Litlajentå opp trappå og satte seg ved siden av Mini’en.. Og mitt lille øyeblikk i himmelens paradis va over..

Det gikk omtrent ikkje meir enn 2-3 minutt før hu begynte å kviskra te lillebror sin.. Det e egentlig heilt ufattelig kor stor innflytelse denna her jentå, har klart å opparbeida seg hos Mini’en.. Hu e jo sjølsagt nåken år større enn han, så at han ser opp te henna e jo forsåvidt naturlig.. Men at han ska lystra kvar einaste av hennas utspekulerte ordre, det e litt meir besynderlig..

“Og plutselig så spratt de ut av sofaen begge to, å begynte å bygga på togbanen de hadde leka så fint med igår kveld, før de la seg..

 

Som igjen medførte at denna stakkars seilbåten min, som billedlig speilte min harmoniske morgen.. Den kjørte rett inn i ett tåkehav og traff ein stim av øveivrige dampbåtar, som meir enn villig tok i bruk tåkelurane sine.. Gudbevare meg vel.. Alle som har sånne togbaner av tre, vett et dei gjerna ikkje e heilt lydlause i interaksjon med ett hardt laminatgulv..

Og når man gjerna ikkje e heilt enige om kim som ska ha ka, og begynne å kasta togbane deler itte kvarandre.. Ja då e forsåvidt ragnarok laust..

All idyllisk lek fra dagen før va som forsvunnen ut i intet.. De fikk faktisk vær bittelitt lengre oppe igår, Mini’en og Litlajentå.. For de leka så fint sammen med den samme togbanen.. Men idag, så hadde de absolutt ingen planer om å leka fint ilag.. Der de satt på gulvet og krangla om togdelene så fillene føyk.. Tjera vena meg..

“Mini’en kom på at det låg fleire deler oppe på loftet, og satte kursen mot trappå.. Med Litlajentå rett i hælane..

 

Eg fikk akkurat stogga “veddeløpshestane” ved trappå, når eg oppdaga kappløpet om endå fleire togbane deler.. Som igjen hadde dratt meg ut av denna her sedvanlige koma tilstanden man befinne seg i, på ein tidlig lørdagsmorgen.. Det sko jo tatt seg ut om de hadde vekka Han i Midten for tidlig og, då blir ragnarok som ein liten fjert i Atlanterhavet..

Eg fikk altså avverga katastrofen og losa de tebake i stuå.. Puh, snakka om å stå på kanten av stupet, med vind av orkan styrke i ryggen..

De e litt som hund og katt dei to minste, sånn når det gjelde å leka sammen.. Somme ganger e de som uadskillelige perlevenner som storkosa seg sammen.. Mens andre ganger kan de gå kvarandre på nervene, før de nærmast har begynt å leka.. Men.. Det e vel sånn det ska vara.. Og heilt sikkert e i dei fleste norske hjem.. Så koffår ska me ha det nåke bedre, eller annerledes enn andre..

Eg hadde nesten ikkje fått satt meg ner i sofaen, og falt inn i denna saktmodige morgen komaen igjen.. Før eg brått og brutalt spratt te himmels i sofaen av nok ei brudulja mellom dei to..

 

Litlajentå og Mini’en hadde lista seg ut på kjøkken for å gjør ett brekk i snopehyllå våras.. Men når Litlajentå hadde forsøkt å stogga ein nåke i øvekant grisk Mini, så gikk det lukst te helsikke for na.. Hu e flink te å lokka han med seg og kviskra ramp i øyra hans.. Men når hu har lokka han langt inn i Shangri La, for så å nekta han både prøvesmaking og nasking av det han vil ha..

Så har til og men Litlajentå absolutt null påvirkningskraft..

Det e som 2-3 småtroll i butikken som står ved snopehyllene og skrike samstemt sine forbannelser te VVF.. “Verdens Verste Foreldre”.. Som ikkje vil handla snop te de.. Sånn stod ivertfall Mini’en og kauka te Litlajenta på kjøkkkenet.. Ei fortvila Litlajenta i full oppgitthet.. Både øve at de va blitt tatt på fersken, og av at hu ikkje mestra akkurat denna situasjonen..

“Hu e nok ein liten perfeksjonist denna her jentå, som spinne sine plott med stor sjølkontroll og oppfinnsomhet.. Derfor va det nok litt fortvilande å mista kontrollen, midt i brekket..

 

Eg forstår jo hu litt og.. For Litlajentå har vel fått med seg at når man gjør ett sånt brekk, så e kunsten å ikkje ta for masse av det man har lyst på.. Sånn at me foreldre gjerna ikkje legge merke te det.. Og hu gjerna går fri.. Ivertfall så e det litt igjen te oss foreldre gjerna, så me bryr oss ikkje så voldsomt om det har minka bittelitt..

Mens Mini’en.. Han leve nok fortsatt litt meir itte Ole Brum mottoet.. “Jatakk, begge deler..”

Ingen god kombo sammen med ei utspekulert og kalkulerande Litlajenta.. Som sjølsagt prøvde å holda naskingå på ett diskre nivå.. Så det hadde jo gått som det måtte gå.. Full Van Halen konsert på kjøkkenet.. Og man kan vel med sikkerhet sei at Litlajentå ikkje e verdens største Van Halen fan.. Forsåvidt ikkje Han i Midten heller.. Som plutselig komme sjanglande nerøve trappå, i halvsøvnå..

Gudhjølpe meg og herrens Hærskare..

 

Det 20 neste sekundene av denna morgenen, som hadde starta med komplett harmoni og idyllisk kos i sofaen.. Men nå endt i ett øredøvande crescendo på kjøkken.. Dei ville definera kossen resten av denna dagen gjerna ville utarta seg.. Alt stod og falt på humøret te våras eneherskande livsnytar her i familien.. Han i Midten..

E han i øvekant irritert og sur før han har våkna skikkkelig, så har man garantert ein utfordring foran seg.. Mildt sagt..

Men, har han mot all formodning fått nok søvn, og ikkje lar seg distrahera for mye av hurlumheien som nettopp hadde foregått.. Så kan man faktisk gå på ein omvendt smell, med positivt fortegn.. Til og med Mini’en og Litlajentå hadde tidd totalt stille, og stod bare å kikka spent på Han i Midten.. Som tok sista trinnet ut av trappå og inn på gulvet, i slow motion liksom..

“Man kunne sikkert høyrt eit hårstrå treffa bakken, så stille va det akkurat nå..

 

Spenningen va te å ta og føla på.. Han i Midten gjorde ett kast på hovudet, og luggen falt te side.. Fortsatt i slow motion.. To smale søvndrukne auger åpenbarte seg, og ett skrekkslagent gisp blei sluppet av forsamlingen.. Som fortsatt stod som forsteina å venta på kossen resten av dagen ville bli.. Det såg mørkt ut.. Sånne smale auger hadde me sett før..

Litlajentå kikka slukøra i bakken.. Mini’en såg på meg med ett fortvilande blikk.. Ka hadde me gjort..

Monsteret begynte å sei nåke, og me snudde oss mot stemmen nærmast lamma av panikk.. – Ka i alle dager e det dåkke holde på med her nere.. Må dåkke bråka sånn?? .. Sa Han i Midten.. Før han rusla forbi oss, åpna kjøleskapet og fant melkeboksen.. Han fisk opp ett glass fra skuffå bak oss, og helte oppi..

Og når han hadde drukket opp, så kikka han på oss igjen, og la te.. – Ka e det dåkke kikka på.. ?? .. I ein lattermild tone.. Før han gjekk å satte seg i sofaen..

 

Me kikka på kvarandre.. Eg, Litlajentå og Mini’en.. Og forstod samtidig at me nå hadde stått ytterst på kanten av ein nærmast bunnløs avgrunn og svaia, men me hadde blitt redda i siste sekund..

Som belønning te oss sjøl tok me kvar vår snopeting, mens Mini’en fiska opp to te..

” – Ed gi 2 te Broremann og, for sikkerhets skyld.. !! Sa han, og kikka bestemt på oss

 

Han kan gjerna vær litt grisk og korttenkt innimellom, han der Mini’en.. Men dum det e han ikkje.. Det ska han ha..

 

Ha ein strålande lørdag, Folkens.. Og god helg..

=D

 

Hjølpe meg.. Først så klaga eg meg øve ein tom skalle, og legge ut i ett langt innlegg om både det ein og det andre.. Og Avslutta nesten med følelsen av at nå.. Ja nå hadde eg kommen godt igang igjen.. Joda.. Neida.. Då holde me kjeft i 3-4 dagar te då.. For sikkerhets skyld.. Som om ikkje dei dagane i forrige uka va nok.. Det e så gale atte..

På toppen av det heila så har eg blitt sylte forkjøla, tette i nasen og har sannsynligvis ett lite snev av feber..

Eg tørr ikkje sei det te Kånå eingang, for då e helsikke laus.. Det e bare å bita tennå sammen og kjempa seg gjennom ittemiddagen.. Sånn som idag.. Eller igår då.. Sånn egentlig.. Det har jo allerede blitt idag på ny.. Tjera vena meg kor fort den der tiå går.. Eg syns jo nettopp det va mandag, og idag e det torsdag allerede..

 

Men.. Altså det va denna her forbaska forkjølelsen då.. Eg har gått å veksla mellom å småfrysa og følt meg som ett damplokomotiv på jobb igår.. Og har rett og slett ikkje vært i optimal  form.. Så når eg kom heim va det bare å gjera dystre utsikter te skamme, og gjør som om man va i toppform.. Sist gang Kånå tok meg på fersken i å vær sjuk når eg blånekta, då skrudde hu bare på febermålaren igjen..

Som eg nettopp hadde skrudd av og diskre gjemt bak om nåke greier.. 39 komma ett eller anna lysa imot Kånå, og eg fekk rødt kort å blei sendt i sengå..

Det e det versta eg vett.. Det å vær sjuk.. Ivertfall når man hverken har lyst eller tid te å vær det.. Sjuk liksom.. Då får man jo ikkje gjort nåkenting fornuftigt.. Og ligge eg i sengå for lenge, så enda eg jo opp som ein tømmerstokk.. Med ein kropp uten ett einaste fungerande ledd.. Det knirka og knaka i knær og rygg, når eg gjerna har fått sovet litt for lenge i ei helg..

” Det e som oftast derfor eg jumpa ut av sengå før Kånå i helgene.. Det, og at hu har ett merkelig behov for meir søvn enn meg..

 

Hu kunne sikkert ha sovet ein heil lørdag gjennom.. Om hu hadde fått lov.. Ein durabalige skjønnhetssøvn.. Kunne vel ikkje sluppet na ut dørene igjen ittepå då, så flotte som hu hadde blitt.. Jaja, det va nå gjerna å ta hardt i.. Trenge ikkje skryta for mye.. Eg har ikkje så mye på svartelistå mi i det sista.. Det e viktigt å ikkje skryta for mye øve Kånene sine heller, då kan de plutselig bli høge på pærå..

Men eg kom nå inn dørene itte jobb idag.. Litlajentå hadde eg observert borte på lekeplassen, og Kånå holdt på å tuttla i gangen..

Eg rekna jo med at hu va aleina heima, når hu spurte om eg ville vær med å henta Mini’en i barnehagen.. Siå eg va nåkenlunde heima i normal tid.. Så i beste Fatter’n stil for å skjula at eg va i øvekant slakke, så gjorde eg nåke som eg garantert visste ikkje ville hverken avsløra sjukå.. Eller enda opp med suksess med det eg gjerna gjorde ett fremstøt på..

 ” Så eg ga Kånå ett dualigt klaps på stumpen og proklamerte høgt ut, at eg syns me heller burde ta ein “Quikkie” på vaskerommet.. Før me henta Mini’en..

 

Kånå blei sprutrød i trynet, kikka på meg med ett småpanisk ansikt mens hu peika oppøve og kviskra at Eldstemann satt rett der oppe på kjøkken.. Før hu rista oppgitt på hovudet øve denna her maen sin, tok på seg skornå å durte ut dørå for å henta Mini’en.. Eg tok av meg mine sko, rusla forsiktig opp trappå og såg heldigvis ikkje nåke Eldstemann på kjøkken.. Puh, tenkte eg med meg sjøl.. Ei flausa va ivertfall avverga..

Så eg mekka meg ein kopp kaffi, kjørte den spontette nasen full av nesespray og gjekk mot stuå..

Eg kan forresten ikkje forstå folk som blir avhengige av nasaspray.. Det e for meg ei gåta.. At nåken syns det e godt å få innsiå av nasaskaftet snudd på hovudet av den helsikkens sprayen.. Eg holde på å få åndenød kvar gang eg må te med det der dritet.. Og så smaka jo ting absolutt ingenting ittepå.. Til og med kaffe blir bare som varmt vann, som renne nedover ganen og gir meg absolutt ingen godhetsfølelse, som den pleie..

” Og så svir det som ett hel…te.. Kvar forbaska gang.. Gudhjølpe meg, eg blir ivertfall aldri vant med det nasaspray..

 

Men.. Sjølsagt når eg går mot stuå med tidenes tåkesyn itte nasaspray torturen og ein kopp kaffi i handå.. Så ser eg Eldstemann som sitte og flira i sofaen, gjennom tårene som renne itte nasen har blitt bombandert av menthol spray.. Han hadde tydligvis fått med seg seg Fattern’s flåsete bemerknimg nere i gangen.. Og syns det va ufattelig morosamt med ein sjanglande, tåresprettande og småflåsete Fatter’n som ikkje heilt klara å tenka lengre enn nasatippen, i ny og ne..

Ein Fatter’n som i sin iver itte å fremstå som frisk, og ikkje sjuk.. Gjorde ett fremstøt han visste kom te å bli avvist uansett.. Uten å tenka på at andre gjerna va heima..

Det blei ein nåke klein stemning før Eldstemann luska seg opp på rommet sitt.. Mens eg slokna som ett slakt på sofaen, itte ein slurk og to av kaffien.. Og blei ikkje vekka før Kånå sa, at nå kjørte hu på trening med Eldstemann.. Mini’en satt i badekaret, Litlajentå lekte på rommet og Han i Midten ana hu ikkje kor va.. Alt va som mot normalt, egentlig.. Eg fikk ta meg ein Ibux og få fart på flesket, sa hu.. Når hu jogga ner trappå..

Eg kikka forfjamsa på meg sjøl, og den gryande carporten øve litlekaren.. Som gjerna ikkje kunne kallast gryande meir.. Meir “ikkje langt fra ferdigstillt” for all del.. Men ivertfall ikkje flesk..

” Tjera vena meg.. Eg lå bare litt toskje te, så den såg litt større ut.. Magen altså..

 

Jaja.. Eg gjorde som Kånå hadde befalt.. Tok ein Ibux og satte igang.. Mini’en blei fiska opp fra karet.. Litlajentå leste litt for meg, eller me repeterte det hu sko lesa, ivertfall.. Før me luska oss ner på rommene, sang litt nattasanger og så slokna de nærmast på minuttet.. Då dukka Han i Midten plutselig opp.. Han som egentlig ikkje sko gå ut, før mattelekså va gjort.. Forbaska livsnytar den der karen, eige ikkje ein bekymrande tanke i si sjel..

Men han dukka nå opp igjen kvar kveld, får seg litt mat før han hoppa te køys.. Så eg trur nå han trives her hos oss.. Det virka sånn..

Igår fikk me til og med gjort mattelakså i ein fei.. Uten så mye som ein protest.. Eg holdt på å detta i bakken av forbauselse, når han plutselig satt der å rekna.. Uten å ha fått 59 beskjedar om å gjør det.. Miraklenes tid e tydligvis ikkje øve.. Det e ivertfall heilt sikkert.. Skjønt, de pleie å gå fort over sånn for hans del, som oftast..

Man kan jo ikkje vær flink te nåke for lenge om gangen.. Kor utfordrande hadde det vært for oss foreldre da..

 

Eg har ein mistanke om at den guten blei sendt te oss fra storken, for å testa oss te alle våre yttergrenser.. Men.. Han e jaggu meg ein flott gut med ufattelig mye omtanke for andre i seg.. Man må bare forstå han på rett måte.. Og håndtera han deretter.. Ikkje alltid lika lett med ein flokk på fira løpande rundt beinå på seg.. Men det kjeme seg for kvar dag..

Kvar dag man har overlevd nok eit døgn som massebarnsforeldre, det e ein lykkelig dag.. Me legge oss som regel med ett smil om munnen, eg og Kånå..

Når me gjerna har oppdatert kvarandre om våre småtroll sine krumspring.. Eller gjenopplevd nåken av våras små fadeser, i løpet av dagen som gjekk.. Og ligge i sengå og hikste av latter, før me sovna meir eller mindre utmatta.. Ikkje på grunn av nåke “quickie” på vaskerommet, eller utvida sengegymnastikk itte man har delt hver sine historiar..

” Men rett og slett av 4 spinnville ungar som har dratt sine foreldre langt over forstandens grenser, og tebake.. Gange 2..

=D

 

Denna ukå har eg meir eller mindre ikkje vært kompis med tastaturet, mildt sagt.. Eg har sikkert påbegynt ein skokk av innlegg, for så å kassera de.. Te min store fortvilelse.. Alt eg skreiv blei bare ei skikkelig suppa, uten driv, fremdrift eller sammenheng.. Eg satt med følelsen av at eg hadde mista taket på skrivingå.. At evnen te å setta setningar sammen te nåke som faktisk kunne finnast underholdende å lesa, va sporløst fordufta..

Som om nåken hadde hatt viskelær i kaffi’en, som igjen hadde funnet veien te mitt kreative senter i hjernebarken.. Fra fordøyelsessystemet og inn i blodårenes uransaklige veier, og viska vekk evnen te å setta sammen ord..

Hjølpe meg.. Eg har hatt dagar kor det har vært tomt i topplokket, til og med gjerna ei lita uka.. Men det har alltid dukka opp ett eller anna som har aktivisert hjernebarken, og trylla fram den eine historien itte den andre.. Og det mangla ikkje ting å skriva om heller.. Det e full fart i småbarnsfabrikken og hendelsane komme forbi på et stupfullt samlebånd.. Eg får bare ikkje te å skriva om det..

 

Og eg ana ikkje koffår.. Eller forsåvidt, så gjør eg gjerna det.. Nåke må jo vara årsak te denna her ufrivillige “melt-downen” oppe i topplokket..

 

Eg har ein liten mistanke om koffår eg plutselig har fått ett jernteppe større enn Niagara fossen, øve mitt kreative senter.. Av ein eller anna grunn har eg følt at denna ukå måtte eg virkelig levera varene.. Alt eg sko skriva denna ukå måtte vær fra øverste hylla, nærmast bedre enn alle dei gode innleggene eg har skrevet før, te sammens.. Men istedet for å virkelig toppa heile driten, så har eg heller gravd hovudet ner i sanden i iveren itte å overgå meg sjøl..

Då e det jaggu meg ikkje lett å komma gjennom sin egen kvalitetskontroll, om ikkje nærmast umulig.. Og det i ei uka man virkelig føle det e viktigare enn nåken gang å gi gass..

Joda.. Det e som om topplokket e ein gammal forgassarmotor, som ikkje e justert optimalt.. Så når man trør litt ekstra på pedalen, så flomma det for mye bensin inn i forgassaren.. Og istedet for å akselerera mot nye høgder, så blir forgassern overfylt og kvele heile motoren, så den stoppa.. Nett som hjernebarken min har vært denna ukå.. Eg har hatt så mange ideer og planer te innlegg, at når eg endelig utpå kvelden har funnet ei litå luka..

 

Ja, då e det så overfylt i topplokket at det einaste som kom ut va stakato og fri for flyt.. Før det stokka seg heilt og det mesta blei sletta..

 

Typisk og, vettu.. At når man virkelig vil visa seg fra si besta sida, så går alle planer i stå.. Og på toppen av det heila så va det sikkert ingen grunn te å ha den følelsen i seg.. Det va ingen grunn te å la forgassaren flomma over.. Man burde bare fortsatt som man hadde gjort før, med formelen som absolutt har funka supert te nå.. Og ikkje latt seg forstyrra av ting man ikkje har kontroll øve sjøl, alikavel.. Istedet for å gå seg totalt vill i ein labyrint av tankar og planer, som surra som ein bisverm i hjernebarken..

Eg kan ikkje forstå at det kan vær så mange andre årsaker, te denna her plutseliga bråstoppen.. Heilt idiotisk, rett og slett.. At man lar seg forstyrra av ting man ikkje kan styra..

Jaja.. Det kan jo vær at eg har mista denna her skrivegløden, men eg trur ikkje det.. Eg har opplevd det før på ein måte, akkurat detta her.. At når eg har hatt ein steikje god periode med stadig aukande lesartall, så får eg ein slags prestasjons angst.. At nå må eg jaggu meg levera bedre enn sist innlegg, for å fortsetta denna gode trenden.. Men ende istedet opp med ein liten skrivetørke.. Fordi man blir for sjølkritisk..

 

Man blir rett og slett sine egen største fiende, sånn kreativitetsmessig.. Tjera vena meg.. Man kan bli så eitrande irritert på seg sjøl, at det ikkje e sant..

 

Men, men.. Sånn e det bare.. Man får læra av sine egne feil, og prøva å ikkje gå i samma fellå igjen.. Eg har tross alt klart å skapa ei sida som dåkke leserar storkosa dåkke med, ein arena for humor, hverdagshistorier og finurlige skråblikk.. Som igjen nærmast uten unntak lar dåkke leserar sitta igjen med ein god følelse, når dåkke forlate sidå.. Itte å ha lest ferdig..

Meir eller mindre uten hjelp, og mot alle odds.. Fulltidsjobb, ein skokk med ungar og ei Kånå som kreve sitt.. Det e jaggu meg ikkje lett å forstå at eg har hatt tid te detta her..

Eg forstår det nesten ikkje sjøl eingang.. Alikavel så har eg te tider produsert det eina innlegget itte det andra, som dåkke leserar har trykka te dåkkas bryst og delt, trykka liker og kommentert i hjel.. Dåkke har kjent dåkke igjen, fortalt om lignande episoder av egen erfaring og lagt igjen fantastiske anmeldelser på Facebook..

Så … Det e nok bare å bretta opp ermane, og fortsetta i samme stil som før.. Mens man prøve å fortrenga denna trangen itte å alltid bli så mye mye bedre..

 

Eg må rett og slett høyra litt på meg sjøl.. At om man gjør så godt man kan, så e det rett og slett bedre enn meir enn godt nok.. Liksom..

Man må ikkje alltid overgå seg sjøl, i sin iver itte å bli bedre..

Men heller slippa litt opp på sin egen sjølkritikk.. Og la litt meir slippa gjennom sensuren.. Så eg kan ikkje anna enn beklaga, for litt forvirrande fravær denna ukå, Folkens..

Men .. Plutselig..

=D

 

 

I løpet av uka så gjekk så dukka ein Jodel opp på Facebook, om at Astrid S gjekk nerøve Karl Johan med ein Livvakt.. Kor denna Jodel oppfinnaren meinte at så viktig va hu ikkje.. Forsåvidt ein litt småartig liten snutt av ein Jodel.. Det e jo litt kossen den som e nevnt agere på sånne morosame Jodlerier, som gjerna enten legge den død, drar den opp te proporsjonar uten like eller faktisk snur den te egen vinning..

Det trenge jo forsåvidt ikkje vær ein Jodel ein gang, kanskje bare ett utsagn fra ein eller anna i media.. Ein sitat i ein bokbiografi og andre lignande ting..

I mi meining gjorde Astrid det einaste riktiga, når hu valgte å respondera på denna jodle snutten.. Med å avkrefta at hu hadde ein livvakt gåande ved si sida..

” Eg sitere..  Hva F..n.. Jeg går vel ikke rundt med en livvakt.. Jeg har 4.. ”

Ubetalelig vettu.. Hu respondere på ein humoristisk og godslig måte, som både tar snurten av den første Jodelen.. Og mot all formodning snur det te ei positiv greia..

Alle skjønne at det e på skoi, og Astrid ende opp som den store vinnare i ukas Jodel “fight”..

 

Eg trur mange kunne lært av denna måten å respondera på.. Mange ganger e nok den beste måten å ikkje respondera i det heila tatt, om man forsåvidt ikkje ønske meir oppmerksomhet rundt seg sjøl da..

Og meine at all Pr e god Pr..

Sjøl om man gjerna ende opp som ein tosk i saken.. Det finnes nåken hårsåre bloggerar som har benytta seg av den metoden, for å gjerna få litt medfølelse og medlidenhet..

Men som ikkje heilt klara å formulera seg på ein slik måte, at man vekke dei medfølende følelsane hos sitt publikum.. Istedet ende man gjerna opp som den patetiske idioten, og bare bekrefte det nåken gjerna har sagt om de.. I første omgang..

 

Ett eksempel på feilslått respondering på ting som komme fram i media, det e denna her John Arne Riise saken, for nåken år siå.. Når Claus Lundekvam la ut i bokå si om at 3-4 kvinnfolk hadde rusla ut og inn fra rommet te Riise, på landslagsamling.. Som endte med full oppstandelse i media og skittslenging øve ein lav sko.. Riise gjekk te motangrep og benekta alle utsagn fra Lundekvam.. Det tok jo heilt av..

Eg meina Riise absolutt gjorde alt feil i denna saken.. Det e som sagt forskjell på å vær toskjen og idiot.. Her kjørte Lundekvam forsåvidt i front og kom med påstander i si bok.. Ganske så utleverande påstander.. Til og med..

Då e det faktisk sånn at når Riise valgte å respondera, så va det han som egentlig hadde føringen på ka han vil enda opp som.. I mine auger.. Lundekvam hadde egentlig ingenting å tapa.. Han hadde vært i helvete og tebake..

Om han blei tosk eller idiot, spilte den gangen ingen trille.. Uansett fikk han promo for bokå.. Heile den saken kunne tatt ein godslig og humoristisk vending, te Riise sin fordel..

 

Om han hadde tatt ein Astrid S..

 

” 3-4 damer som kom og gikk på rommet mitt ?? , Tjera vena meg.. Lundekvam hadde nok ein liten black-out der.. 13-14 damer e vel nærmare sannheten.. “

Det burde Riise svart som sitt offentlige svar, med glimt i auga og på eit humoristisk vis.. Då hadde han avvæpna heile saken trur eg, med å dra det så langt ut av proporsjonar at alle forstod han overdrev.. Og ikkje minst flytta litt av fokuset tebake te Lundekvam, med å ta med ein liten black-out.. Som det forsåvidt kunne vært grunnlag for å sei.. Der hadde egentlig Lundekvam lagt seg fram på ett sølvfat..

Istedet endte man opp med Lundekvam som den store tosken, som hadde skrevet detta i bokå si.. Men uansett fikk gratis promotering gjennom media si håndtering av saken..

 

Og Riise endte opp som den forsmådde idioten, som benekta damebesøk på rommet sitt.. Og fremstod lite sympatisk med å nekta å møta Lundekvam ved fleire anledninger ittepå..

Alt kunne gått i Riise sin favør her, om han gjerna hadde tenkt seg litt om..

Istedet for å gå rett i strupen på Lundekvam.. Humor kan væra ett fryktelig godt våpen i sånne omstendigheter.. Om man bare evne å sjå muligheten..

Så kunne dei to kamphanene ordna opp på kammerset, uten heila Norges presse på første rad..

 

” Kudos te Astrid S denna ukå.. Hu har forstått det..

=D

 

Då va jaggu meg fredagen åpna i all sin prakt.. Ikkje ett sekund for seint og alt for tidlig.. Mini’en va i storslag idag.. Allerede klokkå halv seks va det full gass i midten, med fullt lekebonanza.. Eg tenkte eg sko prøva planen med å kapra hans seng, men rett før planen sko iverksettast.. Så jogga fjotten ut av sengå og inn på rommet sitt, for å leka der heller..

Eg lå igjen lys våken og mildt øverraska øve kor tidlig han begynte å sprellene sine idag..

Jaja, ingenting e bedre enn å få ett godt utgangspunkt på jobb, ivertfall ikkje når det e fredag og greier.. Så eg tusla ut på badet for å tømma tanken og ta morgenstellet.. Eg forsøkte å få småtrollet i seng, men det va nyttelaust.. Han va i øvekant høg i røsten, når han proklamerte at han ville leka.. Så for å ikkje gi Kånå og ett strålande utgangspunkt på ein fredag, med 2 våkne småtroll.. Lot eg guten få vær i fred..

Mot all formodning så kan det jo vær detta stuntet hans, gir seg gjeldande i andre enden av dagen idag.. Miraklenes tid e ennå ikkje over, trur eg..

 

Skjønt, eg har min tvil om akkurat det slår inn.. Eg har meir tru på ein aldeles pissesur Mini som ikkje akkurat e nåke solstråla, itte barnehagen strabaser idag.. Kanskje best å ikkje jobba altfor fort i dag heller, sånn at mesteparten av ittemiddagen e passert når eg trør inn dørene heima.. Eg vett ikkje..

Då kan det fort slå ut på humøret te Kånå og.. Ei smågretten, ilter og ikkje akkurat smørblie Kåna, trumfa gjerna ein litt øvetrøtt Mini.. Egentlig..

Hu hadde forsåvidt fått beskjed fra legen at hu hadde for lite jern i kroppen.. Nåke som e vanskelig å forstå, sett fra mitt ståsted.. Spør du meg har den damå ett skjelett av stål.. Og vilje av jern… Eg trur ikkje legen har heilt tatt det med i betraktingen, og gitt na resept på nåken jernpiller med futt i.. Visstnok.. Det kan jo bli spennande når dei begynne å virka..

Jaja, det går sikkert bra.. Det har ein tendens te å gjør det.. Eg kan ikkje tenka meg nåke anna..

 

Eg tenke forsåvidt mye for tiå, eg har liksom tiå te det.. Når eg har tømt lastebilen og må kjøra 5-6 mil heimover igjen.. Det e liksom ikkje så mye anna å gjera på i lastebilen, mens man navigera droget mot byen igjen.. Ein stor kontrast te når eg komme heim forsåvidt.. Då har man nesten ikkje tid te å tenka, tenka man for mye då kan man fort gå på ein smell.. Så eg pleie å tenka meg ferdig før eg komme heim..

Men .. Det e ikkje ofta ting blir som eg hadde tenkt.. Egentlig.. Igår f.eks.. Då va eg såpassa sleten at eg hadde tenkt å tilbringa ittemiddagen på sofaen..

Men då hadde Kånå tenkt nåke anna som sjølsagt va viktigare enn det eg hadde tenkt.. Så hu for avgårde lika itte eg trødde inn dørene og forlot meg aleina i ein småbarnsjungel uten kart og kompass.. Hu sko henta dei her jerntablettane og gjera nåken ærend.. Det e jaggu meg løye og at Kånå sine tankar som oftast e viktigare enn mine..

Men man kunne jo ikkje aent enn lya.. Det va vanskelig å argumentera for litt egentid på sofaen, spesielt når jernkvinnen mangla jern..

 

Så då gjekk jo den planen i vasken og, mot normalt.. Egentlig..

Jaja..

Eg hadde vel ikkje tenkt godt nok igjennom den.. Eg får prøva igjen i ittemiddag..

Når Mini’en slår ut i all sin prakt, sur så ei potta og trøtt som ei fela..

Joda.. Men, i alle fall.. God fredag Folkens..

?