Barnehage tante/onkel eller Barnehagelærer ? …

 

 

Barnehage tante/onkel eller Barnehagelærer !?

 

Det kan raskt blåsa opp te storm, om man ikkje balansere perfekt på ein sylskarp knivsegg, når man tar ein liten debatt om dei to begrepene. Eg havna litt ut på djupt vann ein gang, når eg i ett uforvarande øyeblikk kom te å bruka Barnehagetante/onkel begrepet, om barnehageansatte …

Istedet for deiras foretrukne begrep, som e barnehagelærer. Når eg delte ein tidligare skreven historia, som på ein indirekte måte, handla litt om barnehageansatte. Eg blei faktisk tatt litt på sengå, øve kor viktig det va å distansera seg fra detta begrepet, då det visstnok ikkje va med på å øke statusen på yrket deiras …

Eg blei såpassa betenkt øve at eg gjerna hadde kjørt heile hovudet, inn i ett vepsabol, og nå kom te å få kjenna vreden fra heila bolet, på ein gang … Så eg va kjapt ute å beklagde meg …

 

Men, eg har liksom ikkje klart å slippa tak i akkurat denna kampen, for å fjerna detta begrepet fra barnehageansatte. Eg funderte øve detta heile dagen på jobb og utøve kvelden, før eg bare måtte få nåken tanker ut av hovudet.

For denna tankerekkå trur eg ikkje eg får ut av hjernebarken, før eg har skrevet ut mine enkle meiningar om denna saken. For eg måtte jo lesa meg opp litt på nettet, om akkurat denna greiå her …

For å nøsta litt opp i årsaken te at noen lar seg provosera eller føle seg krenka …

 

For tjera vena meg, eg skreiv det hverken på ein nedlatende eller respektløs måte, i det heila tatt. E det nåken eg virkelig sette pris på, og meina har ein ufattelig viktig jobb, så e det barnehage ansatte …

 

Men, eg leste ett par artikler skrevet av to barnehagelærere ut på kvelden, og ein ting gikk igjen hos begge, i og med at de ikkje syntes nåke om begrepet Barnehagetante/onkel. For begge poengterte sterkt at de hadde tatt ein treårig høyere utdannelse, for å kunna jobba i barnehage, og meinte at de burde få meir anerkjennelse for utdanningen sin …

Begrepet Barnehagetante/onkel, det va visst bare sånne som skifta bleier, trøstet når noen gråt eller smørte på ei skiva, og va med på å holda jobbstatusen deiras nede. Altså, om eg forstår dei to eg leste meiningane te, sånn nåkenlunde rett, så e Barnehagetanter/onkler det samme som ufaglærte ansatte i barnehager …

Eg vil tru det e dei me kalle barnehage assistenter, nå for tiden …

 

Så for å bare ta ein kjapp oppsummering, sånn som eg har forstått det. Barnehagelærer/pedagog = Faglærte personer mens Barnehagetanter/onkler = Ufaglærte personer som jobber i barnehage … Satt litt sånn på spissen …

Det e ihvertfall vanskelig å tolka det annerledes, når eg leste deiras kronikker om begrepet og bruken av det. Du kan lesa deiras kronikker her, og her. Det e gjerna ikkje akkurat sånn at de skrive at de ufaglærte e Barnehagetanter/onkler, men når man så klart presisere sin treårige høyere utdannelse, tolke jo ihvertfall eg teksten på den måten …

Det kan godt vær eg tar feil, for all del, men la oss ikkje dvela så masse med det. Det har egentlig lite med tankane mine videre å gjera. For ka e ein god barnehageansatt, når man virkelig tenke seg om ??

Ka sette me foreldre pris på hos den personen som har ansvaret, for våre barn, når de tilbringe tid i barnehagen …

 

” Tante er jo noe de aller fleste forbinder med noe koselig. Familie, noen som bryr seg om deg, eller som passer på deg når ikke mamma eller pappa er der. ”  Skrive den eine i kronikken sin …

” Det er jo en koselig tittel» , det er et kjærlig, tillitsfullt begrep. Barnet anser deg som familie. ” Skrive den andre.

 

Eg har absolutt ingen problem med å slutta å bruka begrepet Barnehagetante/onkel, men eg e jo litt sjokkert øve ka disse to med ein god høyere utdanning, meina om sine egne kolleger, som ikkje har høyere utdanning.

Sånne som gjerna har jobba heila livet i barnehagen, og innehar uvurderlig erfaring fra yrket, men mangle utdanningen …

Sånne som kan gi dei som komme rett fra denna treårige høyere utdannelsen, ufattelig mange gode råd, tips og dela av sin enorme erfaring, innen barnehagelærer yrket. For i mine auger, så betyr det absolutt ikkje at dei som nettopp har lært alt som går ann å læra, men som ikkje har ett fnugg av praktisk erfaring, e bedre enn ufaglærte assistenter med mangfoldige års erfaring …

Eg meina et ein god balanse av god gammaldags erfaring, og ungdommelig overmot og nytenkning, e ein god match. At man har nyutdannede Barnehagelærere, som ønske å læra av dei med erfaring.

 

Hvis man drar te med ein slags ligning her, så kan man jo sjå føre seg min bransje, kor man utdanne nye sjåfører rett fra skolebenken. Og som 19-20 åringer får ansvaret for ett vogntog på femti tonn, og blir satt te å kjøra ei ruta fra Haugesund – Oslo. Man har lært alt som går an av teori, og ska nå setta detta ut i praktisk arbeid …

Eg vett ikkje, men i mine auger e det rein og skjær galskap, og som ung yrkessjåfør, då burde man kjørt mindre biler i minst nåken år, både for å få kjenna litt på kossen ein stor bil oppføre seg, både på sumar og vinterføre, før man får lov å kjøra svære tunge vogntog, og langkjøring på vest – øst ruter, eller lignende …

 

Ikkje minst, så har verktøyene nå te dags, altså vogntogene, blitt så teknisk avanserte med så mange hjelpemidler, at når ett sånt vogntog mista veigrepet på vinteren, så kan det raskt bli fatalt.

 

Når ett vogntog med så mange hjelpemidler, som elektronisk stabilisering, antispinn, antiskrens etc. etc. finne på å slippa taket på vinterføret, eller forsåvidt sumarføre. Så skjer det ikkje i lav fart, kor sjåføren gjerna har sjanse te å ta seg inn, men heller i meget høy fart.

Og ein fersk sjåfør uten nåke som helst erfaring, ryke gjerna lukst te skogs, i fjellveggen eller i verste fall rett inn i ein møtande bil. Konsekvensene kan bli dramatiske, og mangfoldige liv vil bli berørt og ødelagt, i verst tenkelig tilfelle.

Kun, fordi man ikkje hadde erfaring, stolte på sine teoretiske kunnskaper og verktøyet man hadde tilgjengelig …

 

Det e faktisk ikkje så voldsomt stor forskjell, om man sammenligne detta, med ein nyutdanna barnehagelærer. Som komme rett fra ein treårig høyere utdanning, og ska lukst ut i arbeidslivet.

 

Kanskje har man ikkje egne barn ennå, som faktisk gir dei fleste mennesker eit heilt anna syn på det å vær foreldre, enn man hadde før. Kanskje, så har man fått ein god stilling som pedagogisk leder, på ein avdeling i ein barnehage, og stole blindt på sine nyerverva teoretiske kunnskaper …

Men, får seg ett lite sjokk når teori og praksis, gjerna ikkje heilt lar seg forene, og verktøyene man har i barnehagen, dei slutte plutselig å fungera. Kanskje feiltolke man totalt ein situasjon, kor man e skråsikker på at man har rett, men som man hadde lett sett at absolutt ikkje va sånn som man trudde, om man bare hadde hatt nåken år med erfaring bak seg …

 

Følgene for feiltolkningen blir fatal, når fleire etater og lignende får blod på tann, plutselig har saken tatt abnorme proporsjoner, og konsekvensene blir fatale … Mangfoldige liv blir berørt og ødelagt …

 

Akkurat som i min bransje, kor unge sjåfører absolutt burde hatt tett oppfølging i starten, og kjørt lavrisiko biler te de hadde nåken års erfaring. Så meina eg det samma om Barnehagelærer yrke, kor unge nyutdannede personer, absolutt burde gått sammen med erfarne “Barnehagetanter”, eller assistenter om man vil.

Og tilegna seg verdifull erfaring på ein ypperlig måte. I mange barnehager vil eg tru og håpa det praktiseres, mens i andre blir man nok kasta te løvene, nærmast første dagen på jobb. Eg meina, at man virkelig har godt av å tilegna seg ferdigheter som den eina meine høyre te “Barnehagetanter/onkler”

At man e kjærlig, tillitsfull og bryr seg om dei man har ansvaret for. At man har ein slags “Tante/onkel” følelse, for dei barna man har i barnehagen. Ser dei enkelte individene som de e, og kommunisere og samhandle med foreldre, på ein god måte.

Om eg ska laga ei lista over dei beste Barnehagelærerne, som våre barn har hatt, e det nok akkurat lika mange ufaglærte assistenter, som faglærte barnehagelærere på den listen.

Som Barnehagelærer e det ikkje nok å lena seg på bare den faglige kompetansen man har tilegna seg, men og den menneskelige faktoren man innehar som person. Den e lika viktig som faglig kompetanse, om ikkje meir viktig.. Det at man som Barnehagelærer, også innehar evnen te å vær litt “Tante/onkel” for barna man har ansvar for, det trur eg e viktig.

Ikkje minst e det viktig å ha den evnen øvefor foreldrene te barna og …

Det at man kan gi og ta imot beskjeder, prate med og diskutere på ein lika respektfull måte, som man gjerna gjør med sin egen familie.

 

Faglig kompetanse uten nåke særlig erfaring, det kan lika godt vær ein hemsko som ein fordel, når man endelig komme seg ut i arbeidslivet. Når man endå ikkje har fått tillært seg egen erfaring, som menneske, mor eller far.

 

I mine auger, ska man passe seg litt for å skapa ei for stor kløft, mellom mange års erfaring, og nyutdannede barnehagelærere i barnehagene nå til dags …

 

Og om det hette Barnehagetanter/onkler eller Barnehagelærere, det trur eg nok ikkje e så viktig, når man kjenne godt itte …

Det e vel viktigare at man vett man gjør det besta for barna man har ansvaret for, enn at absolutt alle i Norges land, annerkjenne den treårige høyere utdannelsen din. Til og med ein halvsleten Fatter’n med fire små i heimen og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå. Dei fleste e nok klar øve utdannelsen dåkkas, og sette ufattelig pris på jobben dåkke gjør for barna våras …

Det gjør me ihvertfall her i heimen.. Barnehagetante vs Barnehagelærer.. Eg vett ikkje.. Det e kossen dåkke e med barna våras som betyr nåke for oss foreldre …

 

Ikkje ka tittel dåkke som jobbe i barnehage, absolutt vil at me ska bruka. Sjøl om eg gjerna ska passa meg litt, med å bruka Barnehagetante/onkel, igjen …

Og e det nåken som kan sympatisere med ein nåke brokete jobbstatus, så e det nå ihvertfall eg, i mitt virke som yrkesjåfør.

Men … Eg e stolt av jobben min uansett eg. Eg vett kor viktig den e for alle mine kunder, bedrifter og til og med dåkke Barnehageansatte..

Uten oss yrkessjåfører, då hadde det ikkje vært lett å drevet ein barnehage, butikk eller sjukehus, for den saks skyld.

 

Så me har gjerna meir te felles, enn man kanskje trur …

 

Når Rett blir Galt, liksom …

 

Siden Kånå e sidemann for tiden, bytte me på kim som levere hos kundene våre, noen tar hu, andre tar eg og somme ganger levere me sammen … Idag, så tok Kånå første levering …

Inne i lastebilhyttå, der hadde det begynt å legga seg et pent lag med støv … Såpassa galt stod det til, at eg sleit med å se ka radiokanal me høyrte på, i displayet te radioen …

Egentlig litt merksnodig, at Kånå ikkje har bitt seg merke i det, tenkte eg. Så eg rusla inn i dagligvarebutikken me leverte til å kjøpte tørkerull, vaskefiller og ein sprayboks med Jif Universal.

Eg va tom for slike wipe’s som eg pleier å ha i bilen …

Nei, det va ikkje heilt sant … Sylinderen med wipe’s hadde vel for så vidt tørka opp … Det e godt mulig at årsaken va ein glemsk Fatter’n som ikkje hadde lukka lokket igjen, sist gang den va i bruk …

Eller at sist gang den va i bruk e så lenge siden, at til og med Fatter’n sin glemskhet kunne blitt tilgitt … Uansett, så va den ubrukelig …

 

Men, på neste levering når Kånå jumpa ut av bilen, gikk eg amok med Jif sprayen, vaskefiller og tørkepapiret … Jøje meg, eg fikk jo nærmast sjokk når eg så kor svart fillå blei, når eg sklei øve interiøret.

Her har det blitt sterkt forsømt i ei god stund, det herska det liten tvil om …

Så jumpa Kånå inn i bilen igjen itte leveringen sin, og satte nåken svære auger i meg. Der eg spant over midtkonsollen, så støvet stod te værs …

 

– Tjera vena meg, Frode … Har det klikka for deg ? Spurte hu forbløffa …

– Klikka ? Nei, det va bare så skittent, så eg tenkte eg kunne vaska litt, når du e ute å levere … Svara eg, som sant va …

– Tenk … Ja, tenk om du hadde sett slikt heima og … Mumla Kånå småsurt for seg sjøl, før hu tok beltet på seg å eg kjørte videre …

 

Detta e jo heilt typisk, tenkte eg der og då, idag…

Når eg endelig gjør nåke rett, så blir fanken meg det galt, også …

 

Akkurat som den gangen eg hadde sett ein haug med smuler på gulvet, ved kjøkkenbenken … Å nappa med meg støvsugeren som stod midt nede i gangen, når eg hadde vært på do, for å støvsuga oppe på kjøkken når eg kom opp …

Då kauka plutselig ei ilter Kånå te lika etter, å lurte på ka idiot som hadde tatt støvsugaren fra hu, der nede i gangen …

Eg rakk jo ikkje å støvsuga der oppe ein gang, for den måtte hu jo ha ned, asap … Og før eg fikk omrymt meg, så hadde Kånå jaggu meg støvsugd oppe på kjøkkenet også, slik at eg ikkje fikk gjort det eg sko gjør og hadde sett …

Mens Kånå gjekk å gneldra øve, at eg ikkje hadde sett skitten i heimen, om den så hadde dansa på nasen min …

 

Eller, nett som den gangen eg hadde sett at oppvaskmaskinen va full, slik at den måtte tømmas før man satta nåke inn i den, og skulle til å begynna …

Men, blei istedet sendt lukst ned i gangen for å hjelpa Mini’en med nåke, fordi Kåna va opptatt med nåke anna …

Og når eg kom opp igjen, så va maskinen mirakuløst både tømt og fylt opp igjen … Mens Kånå satt i sofaen og uffa seg øve alt hu måtte gjør, her i heimen …

Tjera vena meg, altså …

Eg stod der med munnen full, den gangen, men holdt klokelig kjeft … Man gjere seg ikkje te idiot, for slike småting, då e det bedre å vær tosken som ikkje har gjort nåke …

 

Det finnes nok mange fleire eksempler øve slikt, der kor eg har sett nåke som må gjerast, men blir omdelegert før eg får det gjort.

Og når eg e komme å ska gjør det eg hadde tenkt å gjera først, så har Kånå allerede fullført oppdraget …

For all del, eg ska ikkje skryta meg sjøl opp i skyene, for eg e nok fortsatt ein mann med kronisk forbedrings potensiale, med tanke på husarbeid i heimen …

Det e bare så forbaska fortærende, med dei gangene eg for så vidt endelig har sett nåke som må gjerast, men blir fratatt både ære og anerkjennelse for oppdagelsen, fordi Kånå e for kjapp i vendingen og har fått det gjort …

Då kunne jo straks nåke av det uforløsta potensialet blitt omgjort te harde fakta, sånn husarbeid messig sett på saken … På ein måte …

 

Jaja, lastebilen blei gullande rein innvendig idag, og Kånå blei raskt blid igjen. Faktisk, så vaska hu litt øve på si sida hu og, uten å stjela kred for initiativet mitt … Eg fikk nok ei litå stjerna i margen idag, te slutt …

Og eg trur ikkje eg e aleina blant all verdens fedre, med det fenomenet å bli offer for Kåner, som e for kjappe i vendingen …

Slik at me fedre blir fratatt potensiell ære og anerkjennelse, me tross alt kunne fått, men ikkje fikk …

 

Men, det har gjerna litt med auga som ser også, kanskje …

 

Det kan jo godt vær det e oss fedre som e for treige i avtrekket, istedet for at det e Kåner som e for kjappe i vendingen …

 

Men, det trur eg neppe … Faktisk, så kan eg aldri tenka meg det … Ånei … Slik e det nok bare ikkje …

😉😁

 

Mon tro om eg har Stått opp med feil Fot ? …

 

Det e tirsdag idag, men det føles som ein mandag. Lastebilskapet mitt ser jysla langt ut, men det e jo ikkje det. Det e et heilt nomalt lastebilskap …

Kaffien kjennes kald ut her eg sitter, men det brant nedover i halsen, når eg tok den første slurken …

Eg frøys nesten pongane av meg når eg gikk te bilen, idag morgens og, men det va jo ikkje så kaldt … Jaja, bare et siffer lyste imot meg, i bildisplayet, så kaldere enn det har vært, det e det …

Mon tro om eg har stått opp med feil fot idag ? …

 

Jaja, mest sannsynlig så finne eg vel takten igjen i løpet av dagen, vil eg tru …

Og får føta rett fot foran den neste …

Det e jo tross alt tirsdag idag, og ikkje mandag … Trur eg …

Juhuu …

 

Uansett … Ha ein flott dag, Folkens …

😀😀😀

 

Bålet i Boden …

Skjermbilde fra dagens nettutgave av Haugesunds Avis

 

Først og fremst, så vil eg takka alle som har sendt meg melding i dag, med spørsmål om det va kaldt i Boden i natt, og takk te alle gode råd om andre måter å holde varmen på, der ute i Boden …

Det gledes over at dåkke tenke på meg, og ikkje vil at eg ska frysa ihjel …

Eg blir oppriktig glad over at bekjente, venner og totalt ukjente mennesker tenke på mitt beste, i en slik situasjon … Ka sko eg gjort uten dåkke … 🥰🥰🤣🤣🙈🙈

 

Men …

 

Det va dessverre ikkje eg som fyrte opp et bål ute i Boden …

Itte mange års erfaring vett eg bedre enn å gå lukst ut der, uten å vær godt forberedt. Som regel, så har eg gjerna gjemt unna nåken ekstra varme tepper der ute, på ein lur plass …

Slik at ikkje det dilemmaet ska bli et reelt problem …

Eg takke igjen, for all omtanke, fine ord og bilder eg har fått på snap, messenger og mms idag … Det va ikkje få 🙈🙈🤣🤣👍

Men, det va altså ikkje meg …

 

Det va Kånå, itte edderkopp stuntet sitt …

 

Eg tok bare på meg skylden øve for politiet og brannvesen, slik at Flokken fortsatt skulle få mat, bli sendt på skulen og ha et noenlunde ryddig hus å komma heim te …

Eg e skremmande klar øve kim av oss foreldre her i heimen, som hadde blitt mest savna og ikkje minst e den mest uunværlige her heima, på sett og vis …

 

Sånn ellers, så vil det i ettertid bli handla inn ny sovepose av bedre kvalitet, satt inn en liten panelovn og mest sannsynlig bli isolert der ute i Boden …

Sånn i tilfellet Kånå formodentlig skulle gå på en ny smell, nå når det går mot kaldere tider …

 

Typisk vett du … Nå … Nå kan det gjerna tenkast øve å isolera den forbaska Bodå, nå når hu har kjent litt på følelsen sjøl …

Gudhjølpe meg, altså …

 

🙈🙈🤣🤣👍

Kokken, Kjerringa og KvinneGuiden – Og mine tanker …

 

Når eg begynte med denna bloggen, så va det mange flinke blogger her inne, på Blogg.no. Mennesker som skrev gode blogger.

Mennesker som tok opp viktige tema, vanskelige tema og kanskje til og med tabu belagte tema.

Mennesker som skrev bra og brukte sine evner på en god måte. Mennesker man kunne se opp til …

Marte Friman-Anda som skrev bloggen CasaKaos va en slik god skribent. Hennes blogg kunne variera fra å levere latterkuler av skyhøyt nivå, te å ta opp viktige tema på ein god måte.

Eg likte veldig godt hennas blogg, og savna den virkelig når Marte la den ned.

Peter Kihlman med bloggen Pappahjerte skreiv (eller skriver?) også bra, om livet etter han ble far.

Ein morosam, koselig og til tider alvorlig blogg. Peter kunne også ta opp vanskelige temaer, og formidle disse på et godt vis.

Skjønt, somme ganger va eg gjerna ikkje heilt enig i hans meining …

Kanskje ikkje i Marte Friman-Anda sine heller, men man fikk som regel et saklig svar, om man var saklig i sin egen mening i kommentarfeltet, hos begge …

 

Konatil, eller Christina som e Kånå te Peter Kihlman skriver også bra, faktisk nesten bedre enn sin mann.

Kjempeflink te å gjerna balansere de temaene hu tar opp, når Christina skriver om viktige saker. Og ikkje minst hysterisk morosam, når hu legge ut om episoder fra livet deiras … Ploink, Ploink seie bare eg

 

Men, eit felles poeng for de eg har nevnt ovanføre her, når de gjerna våga seg ut på glattisen, og virkelig meinte nåke om et tema.

Så må det vær at det som oftast va meget velskrevet og balansert … Og sjelden eller aldri gikk ut med person hets …

 

Det va liksom ein litt anna atmosfære her inne den gangen, på Blogg.no, enn eg muligens føle nå for tiden …

Kanskje spesielt nå for tiden …

Eg har skrevet siden 2013, først på mi egen facebook side, så i blogg format fra 2014. Det va då eg liksom begynte å oppdaga andre bloggere.

Både på godt og vondt.

Og eg har sett mange forskjellige krumspring, fra diverse mennesker.

Som kanskje har gjort vel mye, for å beholde status og plassering langt der oppe i toppen, opp gjennom årene som har gått …

Saker og ting eg neppe ville valgt å gjør, for å beholda eller få mest mulig lesere, inn til min blogg. Som for så vidt også e årsaken te at eg som regel ligger å vake mellom tyvende og femtiende plass, på denna famøse blogglistå …

 

Med nåken elleville sprell av og til, opp og inn på topp ti, fordi et innlegg gjerna tok litt av … Som sist gang, når ei parkering med et drog av ein bobil i Flekkefjord, tok heilt av og blei delt over ein lav sko …

 

Eg har mang ein gang gått runder med meg sjøl, om eg ska fortsette med denne bloggen. All den tid eg skrive om oss, om meg, om Kånå og vår flokk, mens eg dele bilder fra vår hverdag …

Bedrive eg og utlevering av våre barn, utlevering av oss sjøl ? … Bryte eg visse retningslinjer eg ikkje burde ? …

Det e jaggu meg ikkje godt å sei, og i hvert fall vanskelig å bedømme selv …

Eg synast ikkje har gjort det, men det e jo kun mi meining. Eg tenker at de historiene og bildene eg dele, vil være super kjekt for barna våre å lesa og se, når de blir større …

Når de blir voksne …

At me då kan le litt av historiene, om ti – femten år, å mimre litt tilbake til “The good old Days” …

Når deres foreldre sleit ræva av seg, for å få dagene til å gå opp … Med de timene som var tilgjengelig …

 

Eg har aldri fått min egen “tråd” på Kvinneguiden, nåke som eg heller ser på som et kompliment, enn et nederlag …

Det kan jo vær et tegn på at eg kanskje gjør nåke rett …

Eg har skrevet blogg såpassa lenge at den gjengen burde ha registrert, at denne bloggen eksistere for lengst …

I mitt hovudet, så e ikkje all oppmerksomhet, god oppmerksomhet, selv om den gjerna generere klikk inn til min blogg …

Då får heller ein trettiåttende plass vær godt nok, siden det va det publikummet eg traff igår. Ein anna dag e det gjerna meir, andre ganger kanskje mindre …

Slik er det bare …

Somme ganger e eg meir aktiv, andre ganger mindre, slikt har også betydning …

Kanskje har eg bare hatt flaks, gått under radaren eller lignende. For negativt fokus, enten fra andre bloggere eller i kommentarfeltet det har eg nærmast ikkje opplevd, på disse fem – seks årene eg har skrevet blogg …

Mye av årsaken til akkurat det, e vel det faktum at eg stort sett ikkje går høgt ut, å meina så skrekkelig mye heller …

 

Men, idag må eg lufta topplokket … Idag har eg noe å sei …

For eg har fått nok nå …

Når det dei siste ukene i kommentarfelt, blogginnlegg og Kvinneguiden sitt forum, nærmast har lyst rødt av diverse meninger, i alle retninger …

Til tider har det nesten blitt stygt …

Altfor stygt …

På kanten og gjerna over te personhets fra alle sider …

Slikt synast eg ingenting om …

 

Menneskene på Kvinneguiden står opp for barns rettigheter på sosiale medier … Den siste tiden trur eg heller det fokuset, rett og slett har fått motsatt betydning …

Altså, at all omtale og egne meninger der inne, heller ble med på å eskalere det man jobbet mot.

Å si at stopper utleveringen, så stopper kritikken, det faller på sin egen urimelighet, tenker eg …

Når de som e imot utleveringen, e med på å heller eskalere den …

Målet helliger ikke alltids middelet …

Men, eg observere at ein del sjeler der inne, har meldt seg ut av videre oppfyring av bålet … Det e flott gjort …

 

Så har man Kjerringtanker, som har som konsept å satirisk harselere med den som til enhver tid, ligger øverst på topplisten.

Et morosamt konsept, som har gitt meg mang ein god latter …

Men …

Når det mot alle odds bare e ein fyr, som legger beslag på topp plasseringen, over lang tid …

Då kan raskt slik harselering (over lang tid) plutselig miste sin sjarm, og den som e kilden til slik harselering, vil til slutt føle seg forfulgt …

Satire, sarkasme og ironi som virkemidler i tekster, kan ved få millimeters avvik, gå fra frembragende humor til ufordragelige ytringer …

Om man trår feil som skribent eller ønsker å misforstå med vilje, som kilde …

Skal man da heller være konge over tausheten, eller bli slave av sine egne ord ? …

 

Blodfansen … De evig lojale leserne som blindt holder med sin helt/heltinne …

Det e jaggu meg et merksnodig fenomen, men egentlig veldig enkelt å forklare …

For, årsaken te at noen følger en person, en blogg eller lignende. Det e jo fordi de kjenne seg igjen i det den personen de følger, deler med dem …

Følgerne kan identifisera seg med innholdet i en blogg, og blir følelsesmessig involvert i innholdet …

Då blir alle kritiske røster og motsvar som et angrep rettet direkte mot dem selv …

Det e i grunnen ingenting negativt i det, om den som har slike følgere ikkje misbruke skruppelløst deiras hengivenhet, til sin egen fordel …

Om man liker en blogg, person eller lignende veldig godt, så må man som følger klara å se forskjell på rett og galt …

Ikkje alt som den man følger deler, skriver eller formidler, på et eller anna vis, e alltid hundre prosent riktig … For alle trår feil i livet …

Alle gjør feil …

Husk det …

 

Og te Kokkejævel sjøl … Kossen i alle dager ska man skriva nåke te deg, uten at man blir tatt for ein som ikkje vil deg vel, for det vil eg …

Eg e faktisk enig med deg, i det faktum at du nok har fått ufortjent mye pryl den siste tiden, rundt omkring i kommentarfelt, blogginnlegg og forum …

Det e faktisk grenser for ka et menneske kan klara å absorbere, når det stormer som verst, rundt ens egen person …

Men, når det e sagt … Så kan man ikkje stikke under en stol, at du virkelig har vært med på å fyre opp under bålet selv, også … Istedet for å legge temaet dødt.

Heve seg selv over usaklig kritikk, og la flammen dø ut …

Man har som bloggeier et redaktør ansvar for det man selv skriver, men også et overordnet ansvar for ka man sier mellom linjene, til sine følgere …

 

Ditt innlegg om oppgjøret med kritikken, selv om eg e såpassa oppegående at eg forstår det e humor, e et innlegg som raskt kan bli lest mellom linjene …

Og muligens på ein litt skummel måte …

Har du Kokken full oversikt over alle dine over 40 000 følgere på Facebook, og deres sinnstilstand, sånn med tanke på mental helse ? …

Ka om bare ein følger leser den teksten hundre prosent bokstavlig ? …

Og tar din “anmeldelse” i fullt alvor, fordi de som “blodfans” har blitt forulempet av noen, som åpent kritiserer deiras helt … Fordi de e hinsides all fornuft følelsesmessig engasjert i din blogg, ditt liv og dine meninger …

Og NEI, eg seie ikkje alle dine følgere e i psykisk ubalanse … Så ikkje bruk den imot meg … Eg skreiv ein … 1 …

Har du tenkt i de baner, når man gjerna skriver en slik tekst ? …

 

At noen kanskje e så fanatisk opptatt av deg, at de ville gjort alt i si makt for å følge opp dine ord … Jauda, eg vett detta e å synse, ein hypotetisk ligning som forhåpentligvis aldri vil gå opp, eller bli løst …

Men ka om … ?

 

Kanskje, så har eg vært med å fyra opp unna et bål sjøl nå … Men det får så vær … Eg likar jo begge bloggerne eg nevne lika ovanføre her, men slite litt med denna kommunikasjonen dei imellom …

 

Eg e bare drita lei av slik detta blogg sirkuset har blitt, de siste ukene, ja kanskje siste årene …

Lei av at ingen ska stoppa først …

Lei av ingen e voksne nok te å rekka opp ei hånd å sei – Eg beklager … Detta blir heilt feil … Eg trur me gir oss nå …

 

Det e fanken meg nok nå …

 

 

Film som terapi, en god ide ? – Og Kånå røyk lukst i Bodå …

 

Itte nok ei beintøff uka på jobb, så parkerte eg rumpa lykksalig ned i sofaen når eg kom heim, og slengte beinå på bordet. Det va endelig fredag og akkurat det utløste ein sterk følelse av lettelse …

Kånå svinsa rundt i heimen som ei geskjeftig fe, mens Flokken va ute med venner.

Det hang ein eim av sjelden harmoni øve heimen, og Fatter’n fikk lest litt i ei bok i ro og fred, mens Kånå laga middag. Det va ein vennlig fredags ettermiddag som saktmodig tok imot kvelden …

Svigers stakk innom i dørå for å se om me va i live, og når de gikk igjen sendte me småfolket te sengs …

Nå skulle resten av kvelden nytes til det fulle, etter ei hard uka …

 

Av og te, så får man sjøl eller kanskje andre i heimen ein så tindrande god ide, som høyres så ufordragelig klok ut, at det nesten ikkje e mulig å vær uenig. Kånå fikk ein sånn ide igår …

Siden eg hadde hatt ein slags opplevelse av indre ro, midt i sjøormtårnet på Seljord, blant hundrevis av edderkopper.

Så lurte Kånå på om det va akkurat det som gjerna ga ein følelse av ro. Det at eg liksom hadde stått ansikt te ansikt med min største skrekk, og muligens ubevisst funnet ut, at det ikkje va så farlig …

Med det i minne, så hadde hu lest at Arachnophobia va ein film mange hadde sett, og på eit merkverdig vis fått kurert sin edderkopp skrekk …

 

– Kanskje me ska se den sammen, Frode. Så får me slutt på denna urimelige skrekken den ? … Sa Kånå, og kikka omsorgsfullt på meg.

 

Jøje meg, det høyrtes jo logisk ut på eit snodig og merkverdig vis. Akkurat det med å utsette seg sjøl for eit traume, for å klara å mestre ein situasjonen man ikkje liker. Eg blei nesten både imponert og litt rørt øve Kånå sin omtanke …

Men, det va før og ikkje etterpå.

Det e jo alltid best å gleda seg etterpå te nåke, istedet for før, for etterpå så vett man jo stort sett kossen det gikk. Sånn egentlig …

Så før, syntes eg nesten at det va verdt et forsøk, rota frem filmen på nettet å rigga oss te der i stuå, te ei litå terapautisk filmstund sammen.

 

Etterpå, så kan eg ikkje anna enn å sei at ein god ide, ikkje alltid e ein god ide, sjøl om argumentene og faktum tale i den retning. Fordi denna filmen, den må væra nåke av det mest traumatiserande edderkopp materiale, eg nåken gang har sett …

Allerede tolv-femten minutt ut i filmen, så har nervene fått kjørt seg kraftig, og Fatter’n sitter små skjelvende i sofaen …

Ti – femten minutt før slutt har han fått nok, slår av tortur scenene på tv og går å legge seg. Kånå sitte flirande igjen oppe i stuå. Mon tro om det va et lite Jack Nicholson flir eg såg der ?

Eg blir smått usikker på, om ikkje Kånå sin ide va meir jordet i djevelskap, enn omtanke …

Tannpussen blir kjapt unnagjort nede på badet, andletet skylt med vann før eg kikka mismodig på toalettet … Eg må egentlig tømma tanken, men velger å la vær … Ikkje i kveld …

Absolutt ikkje i kveld …

 

 

Fatter’n rusler med halen mellom beinå inn i loppekasså, og sovner nesten momentant, itte ei hard uka. Omtrent i samme sekund som han slokna, slår drømmeland seg behørig på. Eg har det med å få meget livaktige drømmer, av hendelser med store overskrifter i løpet av dagene før …

Det tar ikkje mange minuttene i drømmenes grep, før horder av ekstremt giftige edderkopper har infestert, ein enkel manns drøm …

Ei scene fra filmen går i repeat, der eg ligger å vrir meg i søvne. Når ein edderkopp hoppa fra dusjforhenget, og rett ned i hovudet på ei dama som dusja. Det e så livaktig at Fatter’n nesten kan kjenna edderkoppen krypa over pannen …

Et tungt augalokk løfta seg forsiktig, så det andra … Men, for helsikke da ??? … Det e jo et eller anna som krype på pannen … !!!

 

Fatter’n får et lite anfall av sjokk  … Armane slår vilt opp mot pannen, og treffet et eller anna … Panikken slår ut i full blomst, og eg spretter ut av sengå anført med et skrik av bibelske proporsjoner …

Ryggen treffer veggen, dynå blir kasta te helsikke og plutselig slår Kånå på nattbordlyset sitt.

Synet av ein fullstendig skrekkslagen Fatter’n e heilt sikkert ubetalelig … Kånå har fått knekken i knærnå, latterkrampen bølge som ein tsunami gjennom kroppen hennas og latteren e så rå, at eg tar tegningen rimelig kjapt …

Kånå har ikkje klart å motstå fristelsen, når hu kom å la seg, og hadde latt fingrene gli lett over pannen, te Fatter’n som lå og sov …

 

For første gang, i forholdet mellom disse to, så trampe Fatter’n ein gang i gulvet, peke på dørå og sender Kånå lukst i Bodå, med et morskt blikk …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare i himmelen …

 

Det får fanken meg væra måte på, altså … !!! Helsikkens Kåna …

 

 

Nu tar vi Tyren ved Hornet – Live oppdatert …

 

Det skjedde et eller anna i sjøormtårnet på Seljord, som va befengt med Norges største edderkopp bestand …

Nåke uforklarlig forløysande, men som ikkje blei fullført …

Derfor, og etter et tips fra Kånå som hadde lest at ved å utsetta seg sjøl for akkurat det traume man frykte, så kan man bli kvitt skrekken …

 

Så nå … Nå rulle me film … Tidenes verste edderkopp film, som ifølge både Kånå og eksperter, visstnok skal ha terapautisk effekt …

Gulp … 🙈🙈🙈

 

Eg har ein liten snikande mistanke om, at detta muligens vil få et slags etterspill …

😱😱😱

 

Wish me luck … 👍

 

Kanskje eg ska kjøra sånn Live-oppdatering, mens me ser filmen ?? …

For, allerede … Og bare ca tolv minutt ut i filmen, så slite eg nåke heilt for jæklig … 🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈

 

 

 

Gudhjølpe meg … Krapylet har sneket seg med fra utlandet, i ei kista … 😱😱😱

Eg holdt på å pissa på meg … Aggressive e den og … 🙈🙈

 

 

Åsså finne den seg jaggu meg kjæreste, itte å ha morda ein fugl som ville spisa den … Og flytte sjølsagt inn hos eit ektepar med barn … Den vrien, den va pokker meg unødvendig … 🙊🙊

 

 

Idiot … Du klatre ikkje opp der … Fy f… … Terapi meg ein viss plass …

Og nå, nå har denna morderiske edderkoppen fanken meg formert seg, med ei lokal edderkoppinne … 🙈🙈😱😱

 

Ein skummel jækel av ein edderkopp, har blitt te horder av edderkopper …

Akkurat ja …

Å der hoppa Kånå to meter te værs, når Fatter’n skreik te som ein ulv mot månen … 🙈😱🤣

 

 

Jiiiizusss ….. …. …

 

 

Okay … No more tredemøller på meg … 🙈🙈😱😱🙈🙈

Jaja, der røyk tredjemann på kun kort tid, for disse hordene av edderkopper …

Og eg har trukket beinå mine godt opp unna rævå … Itte ein lurte seg ned i ein tøffel … 😱😱🙈

 

 

Sjå … Der i kuppelen nederst te høyre … Detta burde vært ulovlig … Det går ikkje ann … Kossen i helsikke ska ein massebarns pappa bli kurert for edderkopp skrekk, når man blande inn barn og ekstremt giftige muterte edderkopper … !!??!! …

Detta e absolutt ikkje greit … Det e ikkje greit i det heila tatt … !!!!

🙊🙊🙊🙊

 

Åhh … Himmel og hav … Det gikk bra … Edderkopp drept av barnebok … ❤❤🥰🥰👌👌

 

 

Nei, nei, nei … Nå har det gått for langt … Slikt gjør man bare ikkje, om det så liksom bare ska vær ein film …

Altså, barn og dødsgiftige edderkopper det e ein ting. Men, å blanda toalettet inn i ligningen, det va intet anna enn ondskapsfullt …

Eg har store, STORE problemer med å sjå at det finnes så mye som et snøfnugg av terapautisk materiale i denna filmen, te nå …

For … Eg ska aldri bruka hjelm meir, aldri skru av ei lampa med bryteren under lampeskjermen, aldri trø opp i tøfler, aldri løpa på tredemølle, aldri spisa frokostblanding fra eskå … Og nå, NÅ … Så e for helsikke meg dassen ødelagt og …

Fri og bevare meg vel … 😱😱😱😱

 

 

Å der røyk popcornskålå, i samme slengen … 😱😱😱😱

Herreguuuud …

 

 

Okey … Eg e seriøst ferdig med denna filmen … Nå e det nok …

Over og ut …

Terapi har det vært fint lite av … Og aldri før har eg hatt fleire skrekkfulle tanker om disse forbaska krapylene, enn nå …

 

Anbefales absolutt ikkje for slike som meg … Ikkje et sekund av denna filmen, har vært av terapautisk betydning …

Ikkje et millisekund ein gang …

 

😱😱😱😱

 

 

Kånå, Vaskemaskinen og den råflotte, høge og stilige Fyren …

 

Me hadde nettopp levert ein vaskemaskin hos ein privat kunde, her i dalstrøkene innafor Haugesund. Klokkå va to, me va langt inne i rutå våras og dagen nærmer seg slutten … Og Kånå va birsur …

For, på veg av bakløfteren te lastebilen holde det på å gå galt. Vaskemaskinen tippa te venstre å sklir nesten av sekketrallen …

 

– Jammen, svarte salte bananer. Sko ikkje du holda balansen da ? Utbryte Fatter’n, og kikka forferda opp på Kånå …

– Hmph, tssiiisk eh, åh joda … Svara Kånå, med ei merksnodig skjelmsk grimasa om andletet, mens blikket hennas flakker i en heilt anna retning, enn der det burde vær.

Nemlig ned mot vaskemaskinen …

 

Det gikk heldigvis bra, balansen blei gjenvunnet og vaskemaskinen blir trilla videre og inn i gården, te kunden. Opp på ein treplatting og forbi hjørna på huset, kor ei dør i kjelleren flyr opp …

Ut av dørå spretter en høy, råflott og stilig fyr kun ikledd ei morgenkåpa, i beste Kramer stil fra Seinfeld …

Fatter’n blir nåke satt ut, sekkatrallå med vaskemaskinen mister balansen igjen og tipper lukst fremover. Fordi Kånå sine feromoner løpe løpsk. Både vaskemaskin, balanse holding og Fatter’n e glemt, der Kånå akutt skrur på ein sjarmoffensiv, av sjeldent kaliber …

 

Så … Mens Fatter’n nærmast letta fra bakken, når vaskemaskinen slår i treplattingen, med et smell … Står Kånå plutselig i ein positur skremmande utypisk henna … Der dei pensjonerte mjølkefabrikkene blir trøkka frem og opp, håret blir vifta grasiøst bakover av ei hånd mens den andra hvile unaturlig elegant på hoftå …

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Nå har det klikka totalt for Kånå, e det førsta som slår meg når eg ser denna merkverdige oppførselen …

– Å hei du ja. Her komme me med vaskemaskinen din, vett du … Kvitra Kånå, og det e nesten som om eg ser tendenser te “duck-lips”, der hu liksom suge kinnene sammen … – Kor vil da ha den da, ska me setta den inn, kanskje ? Fortsette den samma damå, som tre minutter tidligare hadde forbant seg øve kravstore privatkunder, og bestemt fortalt Fatter’n at varene skulle bli levert på gateplan …

Og ikkje ein centimeter lengre … Det e det som står i instruksen vår, hadde Kånå messa i vei om, lika før denna leveringen …

 

Når sant skal sies, så trur eg denna stilige fyren blei lika satt ut av Kånå, som eg blei av han … Der hu kakla i vei som ei verpesjuk høna, som ikkje hadde fått lagt egg på evigheter … Himmel og hav, altså …

Fatter’n har nettopp landa igjen, etter en liten ufrivillig flytur, mens Kånå vippa ukontrollert på håret, som om hu plutselig har fått et Tourettes tick …

Den råflotte, høye og stilige fyren, spør forsiktig om ikkje me bare kan sette vaskemaskinen, inn i garasjen. Og før eg får sjanse te å svara, komme Kånå meg i forkjøpet …

– Åja, kan skjønna me kan det vett du ! Svara hu kokett, snur seg rundt på ein femøring så håret flagra å setter den snertne stumpen sin i mot fyren, så han nesten må hoppa unna for å ikkje få den lukst i fanget …

 

Fatter’n fatta ingenting, men tar tak i maskinen å drar den til seg, mens han vippe den elegant bakover og trilla den mot garasjen. Fyren stikke inn ei sidedør på garasjen og trykke sikkert på ein åpnar te porten, og sesam sesam så går porten opp …

Kånå runda hjørnet og spasere inn i garasjen, med et ganglag til og med Cindy Crawford ville misunt hu, i sine glansdager på catwalken …

Fatter’n har for lengst innsett at Kånå e komplett ubrukelig, på akkurat denna leveringen, og sette vaskemaskinen kontrollert i fra seg.

– Jøje meg, du e jaggu meg sterk du. Seie denne stilige fyren imponert, når Fatter’n løfta maskinen litt opp, for å dra ut sekketrallen …

 

Fem minutt senere … .. . 

 

Kånå sitter rimelig snurten i setet sitt, og kikka surt ut av vinduet, der me suser mot neste levering …

Hu hadde observert denna råflotte, høge og stilige fyren i et vindu som gikk fra gulv te tak, akkurat når me sko dra den av bakløfteren … Uten morgenkåpen på seg …

Derav detta plutselige tapet av fokus, når hu egentlig skulle holda balansen, på vaskemaskinen …

 

Men … I garasjen, så hadde plutselig Fatter’n fått ein god del meir oppmerksomhet, av denna råflotte, høge og stilige fyren, enn ka Kånå fikk. Ja, faktisk så hadde Kånå blitt komplett oversett av denna fyren, som tydeligvis fikk Kånå te å gå nærmast av skaftet …

Jøje meg, eg blei jo nesten litt forlegen der eg stod midt i garasjen, og tok imot både beundrande blikk og flotte kompliment …

 

Mens Kånå liksom falt sammen, som ein mjølsekk med hull i … Og sa ikkje et ord te Fatter’n, før me hadde levert hos to-tre kunder til …

 

Eg vett ikkje eg … Ka som liksom va verst eller best … Stillheten fra Kånå, eller oppmerksomheten fra “Jan Thomas” …

 

 

 

Løvetannen …

Benjamin D. Esham / Wikimedia Commons

 

Eg har våga meg ut i et visst kommentar felt, på ein viss blogg, og lagt igjen nåken velmente ord og råd … Men, på ein måte virke det ikkje heilt, som om det va så populært … Men, det e heilt greit …

Eg har sagt mitt, uten å kritisera eller meina nåke vondt. Det va bare et lite tips.

Liksom om det å tenka gjennom saker og ting, før man gjerna trykka publiser, og dele det med heila internettet. Det e saker og ting man gjerna burde tenkt litt meir over, av og te …

Eg snakka jo av erfaring, for så vidt, for eg har jo gått på nåken smeller av slikt kaliber, eg og … Som under her, når eg kom te skade å bruka ein metafor, som gjerna ikkje falt heilt i god jord … Og eg kanskje burde tenkt litt over, eller sovet på …

Men, eg står fortsatt for det eg skreiv, i det kommentar feltet, av og te så kan man med hell sova på ein tekst, før man trykka publiser …

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

Løvetannen …

Somme ganger så får man ein ide, ein ide man gjerna synes e fryktelig smart, så smart at man bare må iverksetta med ein gang, og få ide’en ut av hjernebarken. Man tenke gjerna ikkje heilt klart, når man får sånne banebrytande idear, men sette igang med stor iver og godt pågangsmot.

Når man egentlig muligens burde tenkt seg om, ein gang eller to, før man lot tankane flyta rett fra hjernebarken og ner på “papiret”. Uten om å væra innom dei fleste filtrene, som på ein måte ligge å virka i bakgrunnen, sånn at man gjerna ikkje går på ei evig rekka av smeller, her i livet.

Somme ganger, så e rett og slett ein ide så forbaska god, at det nesten e for godt te å væra sant.

 

Igår, så fikk eg meir eller mindre ein sånn ide, når eg satt å tenkte øve helgens finurlige begivenheter, og lot meg riva litt med, når inspirasjonen virkelig slo inn.

Og vipps, så hadde lagt ut om nåke eg på ein måte hadde tenkt å la ligga, men itte det hadde kverna rundt oppe i topplokket heile søndagen, og deler av mandagen. Så skrudde eg av filterfunksjonen, åpna laptopen og skreiv meg tom.

Og ett innlegg om Kånå sin bytur, eller rettare sagt heimkomsten fra byturen, den va ett faktum. Tjera vena meg. Itte eg hadde trykka publiser og innlegget va blitt delt på dei sosiale mediene eg bruka, så gikk eg fornøyd på dass å satte meg på rammå.

Egentlig, ikkje for nåke anna enn å lesa gjennom mesterverket, og gjerna luka vekk nåken skrivefeil, og lignande.

Før eg rusla tebake opp i stuå, kor Kånå nettopp hadde fått med seg detta famøse innlegget, og satt nå å lo litt for seg sjøl, borte i kroken sin.

 

Det va ikkje før me begynte å ta kveld, rydda litt i stuå og slukka lysene, at ting begynte å ta ein litt anna vending, enn det eg hadde forventa.

 

Jaja, eg vett nå ikkje heilt. Nåke forventningar hadde eg vel gjerna ikkje hatt, sånn egentlig, men ein reaksjon fra den beskrevne “sjøulken”, va vel gjerna ikkje te å unngå, det hadde eg vel ein slags forståelse for. Men, når eg hadde vært på badet og tatt kveldsstellet, før eg trøtt av dagen rusla mot soverommet, så må eg få sei at eg blei nåke øverraska.

Når eg møtte soveposen og liggeunderlaget, utenfor soveromsdørå våras, fint dandert på dørmattå.

Fri og bevare meg vel. Hadde nå ikkje Kånå flirt godt av mitt lille symposium, fra lørdagsnattå, og vært i godt humør når hu rusla te sengs.!??

Me hadde jo ledd litt sammen der oppe i stugo, av heile episoden, før me tok kvelden og ingen av alarmane hadde gått av langt inne i hjernebarken, fra Kånå sin mottagelse av innlegget.

Gudhjølpe meg, eg dytta forsiktig opp soveromsdørå og kikka inn på Kånå, kor andletet låg bada i lyset fra mobilen, og uten å kikka opp og mot meg. Så sa hu.

 

– Ein Løvetann, Frode. Løvetann. Ett ugras som ingen vil ha, e det virkelig det du ser føre deg, når du ska beskriva meg. !!?? 

– Jammen … Begynte eg å sei … Før ett skingrande  hyl braut meg av …

– Ein LØVETANN …

 

Herreguud … Kånå hadde visst bare skumlest oppe i stuå, men lest nåke meir grundig gjennom, mens eg va på badet.

 

Så sånn endte det. Når ein ide, gjerna e for god te å væra sann, så bør man gjerna la nåken kritiske filtre vær slått på, mens man skrive.

Og akkurat når eg åpna dørå, og sko te å luska meg slukøra ut i Bodå.

Så høyrte eg Kånå kauka te igjen …

 

– Ein Løøøøvetann … Herreguuud ...

 

 

Min Barndoms Verden …

Den siste dagen i min barndoms verden … Når trødde man egentlig ut av den … Min barndoms verden.

 For Odd Børretzen, va det den dagen bestefars klokkå på veggen stansa … Eg huska at Farmor hadde ei sånn klokka, fra min barndoms verden …

 

På ein måte, trur eg at man aldri tråkka heilt ut av den verdenen, man tar bare ein liten pause, glemmer den ut eller gjerna bare blir litt for voksen. Te at man tør trø inn i den igjen. Fordi man har så mange voksen ting, man absolutt må få gjort.

 

Min barndoms verden. Det va ein herlige verden, og eg e så heldige at med fire små i heimen. Så får eg leva litt i min barndoms verden, igjen. Kor alle bekymringer forsvinner, som dugg i plettfritt solskinn …

 

Kor eg får sitta på gulvet å leka med Duplo’en sammen med Litlajentå og Mini’en. Laga fantasifulle hus i alle verdens fargar … Bygga båtar som aldri i den virkelige verden, hadde bært så mye som ei fjær eingang.

Men i vår barndoms verden, der kan den ta med seg elefanter, ein halv sliten Buzz Lightyear figur og nåken batteri drevne hamstre, øve havet te Afrika …

Et hav, som ikkje e lengre enn fra kommoden te Mini’en og te teppet unna vinduet … Ikkje meir enn ein halv meter, i virkelighetens verden … Men ufattelig mye lengre, i vår barndoms verden … 

 

I vår barndoms verden … Der kor eg og Han i Midten spille fotball på plenen, mens han e Argentina og eg e England. Med over hundre tusen publikummere på ein enorm tribune …

Som skrike så sveisen blir blåst bakover, når me score mål. I den virkelige verden e det bare Litlajentå og Mini’en som sitte på tribunen. Og tribunen e egentlig bare ei litå trapp, opp te terrasse dørå …

 

I vår barndoms verden, sitte eg og eldstemann å leve oss heilt inn i Doktor Proktors univers. Me skulle bare lesa et kapittel, men det va så spennande at me som oftast blir nødt te å lesa ett par te …

Og blei det ved ett uhell smelt av ein liten sidevind i huset. Ja, då va det på an med ein gang. Då leka me Promponautar som flyr rundt i verdensrommet, fullstappa på promponaut pulver. Der i vår barndoms verden … 

 

Vår barndoms verden, kor me gjerna løpe livredd rundt i ein jungel. Eg og Flokken. Med ei skrubb sulten løvinna i helane på oss. Ei løvinna som vil spisa oss te kvelds. 

I virkelighetens verden, e det bare hu mor som prøve å fanga oss, for å få oss i seng. Fordi det e leggetid …

 
Eg håpe eg aldri glemme den ut … Min barndoms verden … For den kan man egentlig ta fram, akkurat når man vil, bare man tør nok … 

Og heima hos oss, så løpe den rundt oss over alt … Mine barndoms verdenar … 

 

Vår barndoms verden … Flokken vår …

Tekst : Frode Skogøy