Strømregningen …


Det e Kånå som betale strømrekningen hos oss.

Me har liksom fordelt utgiftene greit i mellom oss.

Men, eg lura på om det at hu har strømmen, kanskje går nåke utover livskvaliteten i heimen, for tiden.

Idag, når eg kom heim fra jobb. Så låg hu godt tulla inn i et ullteppe på sofaen, og nøyt livet. Eg, som kom utanifra, merka nærmast ikkje at eg hadde gått inn.

Når eg trykka på fjernkontrollen te varmepumpå, så kauka det i fra sofaen i stugo.

«Du skrudde ikkje opp nå vel ? … Strømmen e knalldyr akkurat nå»

Okay … Me e der ja … Eg skrudde ned te 19 igjen. 🙈🙈

Nåken minutt seinare, så satte eg ein kopp under kaffimaskinen, og trykka den på.

«Du kunne ikkje ha venta et par timar med den koppen, då hadde den vært mye billigare.» Gneldra ullteppe monsteret.

Herreguuud …

Litt ittepå, så måtte eg på do å tissa. Eg lurte litt på om eg måtte spør først, men eg lot det stå til. Det kan vel ikkje væra så forbaska dyrt å lata vannet !?!?

Når eg gikk ut fra badet høyrte eg kaklehønå igjen.

«Skrudde du av lyset nå ?»

Helsikke altså. Eg gikk heima å hutra og frøys, å fikk ikkje varmen i meg etter ein hard jobb dag. Ein dusj kom ikkje på tale.

Eller eg kunne, om eg dusja i kaldt vann !?!?

Så, når Litlajentå skulle på trening. Då heiv eg meg i bilen og spant avgårde på fotball med hu.

Og nå … Nå sitte eg i tjueseks grader å nyte livet, mens eg venta på Litlajentå.

Det e lika før eg må kasta både genser og buksa. Så varmt e det.

Og det e heilt greit.

For det e eg som betale dieselen !!

😁😁😁

Dramatikk på Landevegen …

 

Det va godt å komma seg ut av heimen, rusla ein liten tur på jobb og få litt ro og fred idag. Man ska absolutt ikkje undervurdera egentidå man får, med å bedriva litt godt gammaldags arbeid i romjulå.

Skjønt, heilt uten dramatikk har ikkje dagen vært, sjøl om eg sitte her aleina i bilen.

Somme ganger, så klare man jaggu meg å produsera heile dramatikken heilt av seg sjøl også. Slik som eg gjorde idag. Der eg satt i fartøyet mitt å durte innover mot Nedstrand.

Med et hovudet som kobla kraftig av, itte diverse overbelastninger i julastriå. Eit legemet som heilt klart snart kunne glidd lukst inn i ein Bompibjørn episode, etter julamat inntaket. Mens tankane fløy øve bakkar og berg.

Det va ein flott dag idag.

Heilt te Fatter’n fant det for godt at det va heilt greit å slippa ein liten vind, der han satt i bilen.

Men, det va ikkje bare ein liten vind.

Ein fullblods tyfon e nok gjerna nærmare sannheten. Der eg nærmast fløy lukst i taket, når lufttrykket traff setetrekket.

Jøje meg …

 

Så kom andre bølgen.

 

Ein snek som kunne slått ein horde med sumobrytere rett i bakken, med kun et nasadrag, bredte seg i kupeen.

Ei sliten flua som har forsøkt å overvintra opp unna solskjermen, ramla ned på dashbordet, vrei seg om to ganger før den lå steindau med alle seks beinå te værs.

Wunder baum treet med jordbær duft, visna på sekundet og blei farga brungrått. Mens Fatter’n hiksta etter frisk luft, leita itte eit sted å kjøra te sides, samtidig som synet blei tåkete.

Lika itte avkjørselen te Liarvåg e det ein stor rasteplass. Tyttebær lastebilen eg kjøre nå skjeinte inn og stoppa på tvers.

Førardørå blei reven opp og Fatter’n ramla ut med auger lika blodskutte som den gangen i millitæret, når me hadde gassøvelse i ei hytta.

Det stod et rådyr nede i skauen som titta dovent opp mot bilen. Snuten gikk i været, og den liksom snuste litt laust ut i luftå.

Så sperra dyret opp augene, slik at man bare såg to trillrunde pupiller i midten av kvitauga. Så tok det rennafart og fløy med lynets hastighet te skogs.

Herreduuud …

 

Man ska heller ikkje undervurdera virkningen, av ein Mexicana Chips tatt på styrten. Mens man kikka på serie med Kånå, kvelden før …

Det e fanken meg det værsta eg har kjent, på lang lang tid …

Svarte salte bananer, altså …

 

 

Bålpanne, pølser og pannekaker …

Idag, så sov me leeenge. Til og med Småfolket nøyt livet i loppekassen idag. Jaja, i hvert fall halvparten av de. Mini’en plaga livet av søster si klokkå sju, og blei kasta på dør.

De dele rom, te hans store glede, og hennas store frustrasjon.

Nett som to andre som også dele rom her i heimen. På ein måte. I alle fall, sånn inni mellom, når Fatter’n ikkje alltid vett heilt sitt eget beste.

Som for så vidt e meir ofta, enn det e sjeldent.

Men, nok om det. Fjotten kom sjølsagt inn i midten te oss, og koste seg med ein film på i-paden sin.

Det gikk greit lenge. Lengre enn mot normalt. Men, te slutt blei han kasta ut derifra også, og tok meg med i dragsuget.

Typisk …

 

Seinare på dagen, stakk me ut for å bytta litt gaver og handla inn nåke me har spara te lenge. Og når me fikk gavekort av mine skapere på den butikken de hadde det, så va endelig saken biff.

Nå skulle me få oss bålpanna …

Temmelig i mot våres typiske flaks, så va det medlemstilbud på bålpanne nå. Så me endte jaggu meg opp med ein god del meir utstyr, enn me egentlig hadde råd te.

Ei bålpanna e liksom dyrt nok. Men, ska man ha med litt utstyr, så kosta nærmast det meir enn sjølva bålpannå.

Så slik god timing for ein gangs skyld. Det kan man ikkje anna enn takka og bukka for.

Kånå fløy avgårde på jobb lika etter me kom heim, og hadde fått i oss litt middag. Kveldsmaten, den tenkte eg me kunne laga på  bålpannå.

 

Så når mørket senka seg og Småfolket begynte å bli sultne igjen, fyrte me igang, og grilla pølser og laga pannekaker.

Og, om eg sko fått sagt det sjøl, igjen. Så e ei slik bålpanna jaggu meg kanon kos. Om man bare får satt seg den veien vinden ikkje blåse.

Det blei nåke røykfylt for Litlajentå, men det ga seg ganske kjapt …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fatter’n, savnede Julepresanger og Kånå …

 

Kånå hadde dekka så fint te på bordet igår. Me skulle ha Svigers på middag. Men, det va ein liten hendelse fra kvelden før, på første juledag, som eg tenkte skulle få litt spalteplass.

Me satt nemlig å kosa oss med litt godt i glasset, når Kånå liksom ut av det blå spør meg.

“Kor blei pakken te Mini fra Mamma å dei av da ?”

Og nå tenker eg at me skrur tiden tilbake til juleaften. For at man skal få et lite overblikk øve akkurat det Kånå spurte om.

 

Me feira nemlig jul hos Svigers. Eller dvs. Eg og Flokken feira jul der. Kånå skulle vær på jobb te klokka ti. Hu jobba jo i Helsevesenet nu. Så eg va aleina med ansvaret for ein flokk på fira.

Så, når ein nydelig julemiddag va fortært, desserten spist opp og alt hadde fått seget godt ned i magasekken.

Då dukka plutselig ein anna kar med sekk opp. Nemlig sjølvaste Julenissen. Og øyeblikket Fatter’n hadde frykta siden han ble klar over at han va aleina på jul. Det va et faktum.

For, når julepakkene komme seilende som perler på ei snor. Då har som regel Kånå stålkontroll.

Hu har eit haukeblikk av sjeldent kaliber, ein hukommelse einkvar elefant ville misunt hu og får med seg kim som har gitt ka te kim, som den største selvfølge.

 

I år skulle Fatter’n ta over den jobben … Gulp …

 

Det starta bra. Eg fikk Mini, Litlajentå og Eldstemann te å legga gavepapiret med til/fra lappen under gavene de fikk. Eg varta nesten litt imponert øve min egen kreativitet.

Men, Han i Midten lydde ikkje. Han gjorde som han alltids gjør, som e akkurat slik han syns det passa.

Skitt au, tenkte eg. Tre av fire får fanken meg væra godt nok.

 

Så begynte Mini’en å skli ut av systemet mitt. Eldstemann fant plutselig ikkje et papir og Han i Midten satt å humra og lo.

 

På utrolig vis, så klarte Fatter’n å nøsta opp i floken, og igjen hadde eg meget god kontroll øve galskapen.

Då ringe telefonen.

Kånå va ferdig og kunne hentas på jobb. 

Herreguuud … Sjølsagt midt i oppakkingen av gaver.

 

Svarte salte bananer også …

 

Eg forlot åstedet itte å ha formant kidsa te å overholda systemet. Og satsa på at Svigermor kanskje hadde litt kontroll.

Kånå blei henta og resten av julekvelden forløp seg nærmast perfekt.

Kånå va til og med nåke imponert, øve at eg hadde nåkenlunde øve gjennomsnittet kontroll på ka de hadde fått og av kim.

 

Og dermed, så e me tilbake til der eg nesten starta. Nemlig kvelden første juledag.

Og kor i all verden gaven fra Svigers til Mini va blitt av.

 

Kånå satte blikket i meg. Det blikket som får meg te å føles som en fasit full av feil svar, og at uansett ka eg seie nå vil vær ein taktisk katastrofe manøver.

“Fulgte du ikkje med når de pakka opp eller ?” Fulgte hu opp, etter å ha spurt kor de va.

Eg … Eg hadde lite lyst te å innrømma at eg hadde overlatt minst halvparten av ansvaret, over på kidsa, og satt som et svært uansvarlig spørsmålstegn i sofaen.

“Jo, jo … Eg gjorde jo sjølsagt det. Men, eg måtte jo henta deg midt i kalaset, så det kan jo vær det har gått te helsikke då !??” Svara eg, mildt forskrekka og nåke skamfull.

“Herreguuud, det går ikkje an å gi nåke ansvar te deg, altså. Du skulle bare følga med på kim de fikk gavene av.” Fortsatte Kånå, i et alt anna enn godslig humør.

“Jammen, eg har jo det. Kanskje de ikkje har fått de !?” Svara eg, litt spørrende og litt i frykt. Nå hadde eg jo på ein måte forskjøvet skyldå øve på nåken andre.

“Ikkje fått de ?!! Atte det va ? … Trur du ikkje Mamma har kontroll nå ? … HÆ !!??” …

 

Jøje meg … Nå va det nok best å holda kjeft fant eg ut, for så vist og som alltid, alt for seint …

 

Kånå nappa frem mobilen og sendte ei melding te Svigermor, kor hu spurte kor gaven til Mini’en va. Liksom bare for å konstantere overfor meg, at de hadde nok full kontroll.

I motsetning te meg …

Nåken minutt seinare, så tikka det inn et svar.

“Ja, kor kan dei vær da ?”

 

Då blei maskå te Kånå plutselig nåke lengre. Og hu fløy ut på gangen for å ringa si kjære mor.

 

Itte ei litå stund, så komme det frem at Svigers hadde glemt ein pose med gaver nede på jenterommet te Kånå.

Ikkje bare Mini’en sine, men også ein te Litlajentå i fra Svigers.

Eg stod å lytta bak om peisen, og løp som ein ungkar tilbake til sofaen, når Kånå la på. Eg huska til om med å svinga klar der gulvet knirka.

Eg høyrte Kånå sukka kraftig, før hu åpna dørå og kom inn.

 

“Visste de kor de va ? … Hadde eg forlagt gavene et sted ?” Spurte eg, overdrevent unnskyldende og med et fullblods valpeblikk med hovudet litt på skakke.

 

“Hold kjeft !!” Svara Kånå kjapt … “Eg vett at du stod å lytta, altså” Svara Kånå, nåke mildare, men fortsatt ganske strengt.

 

Eg kunne ikkje anna enn å få knekken i knærna, før ei ufrivillig latterkrampa tok meg.

Ikkje mange sekund etterpå, så slengte Kånå seg på også.

 

Det va jo unektelig ganske så morosamt, sånn egentlig. Når man endelig fikk oppklart årsaken.

Men … Eg lura virkelig på, om det hadde vært lika morosamt, om det faktisk hadde vært min skyld. !?!

Jaja … Det får me heldigvis aldri svar på …

 

Ikkje denna gangen, i hvert fall …

 

God Romjul videre, Folkens …

 

Selskap igjen, Gulrotkake og ein ildsprutende drage i Morgenkåpe …

 

Me har vært i selskap idag. Hos Svoger min. Bror te Kånå. Det blei et realt antiklimaks.

For, siden Kånå nevnte at me skulle i selskap der, tidlig i ukå, så har eg gleda meg ellevilt og hemningsløst. Endelig så skulle eg få smaka den eksepsjonelt goda gulrotkakå som han laga.

Me har jo knapt vært i selskap de siste årene.

På vei heim fra Bokn idag så fikk eg nesten vann i munnen, mens eg tenkte på denna kulinariske lekkerbisken.

Men, så oppdaga eg at vinduet stod jo oppe, og at det regna lukst inn i trynet mitt.

 

Forresten, så fikk eg eit telefonanrop igjen. Tidlig idag morgens.

Eller nei, eg fikk først ein melding. Ein slik sms.

Eg kjente at det va Kånå med ein gang, for mobilen vibrerte nærmast så hardt at bukså rant av meg.

Hu hadde gleda seg te idag. Nesten lika mye som eg gleda meg te gulrotkakå te Svoger min.

For Flokken hadde planleggingsdag. Og dermed kunne hu mest sannsynlig sova litt lengre enn mot normalt. Eg skreiv mest sannsynlig, for eg har for lengst lært meg at alt e relativt her i verden.

Idag va ikkje nåke unntak …

 

Det va ein amper melding. Teksten va såpassa hissig at eg varta nesten litt skremt. Og det va ikkje meg Kånå va forbanna på ein gang.

 

Hu blei vekka av disse arbeidsfolkene som fiksa vann og kloakken nede i gatå. Som på slaget klokka sju satte i gang å skjæra i asfalten.

Tjera vena meg.

Telefonen, den kom litt seinare. Og då va det hakket før Kånå nærmast krøyp ut av røyret. Til og med Piotr i andre enden av terminalbygget snudde seg, og kikka opp mot meg.

Der eg stod med mobilen ein halv meter fra øyra, og fikk nok et hjerteskjærande resyme fra den ildsprutende dragen i heimen.

 

Arbeidsfolkå hadde jo slutta å skjæra i asfalten lika før klokkå åtta. De hadde nok vekka heila gatå innen då, vil eg tru, så nå måtte de ty te andre triks. For å irritera vettet av Kånå og hennes Kåne kollegaer nedover gatå.

Og det klarte de med glans.

Kånå hadde akkurat såpa seg inn, og stod pip naken i dusjen mens hu shamponerte inn håret.

Når gjengen nede i gatå fant det for godt å kutta vannet.

Gudhjølpe meg …

 

Eg har liksom ein slags ambivalent følelse eg. Angående detta arbeidslaget som styra på her utenfor hos oss. Eg burde jo egentlig blitt forbanna på de eg også.

Der de uten skam og blotta for skjemsel, gjør livet surt for Kånå. På høgt nivå.

Men, på den andra sidå og så lenge de styra på slik de gjør. Så går jo mine feil og mangler lukst under radaren te Kånå.

Mens hu e så opptatt av alt denna gjengen prestere å gjør, kunne eg sikkert funnet på ka som helst, uten at det hadde fått følger.

 

Kånå fikk nappa te seg morgenkåpå, raste ut dørene og ga klar beskjed om fantaskapet gjengen hadde funnet på nå.

Det va sikkert ein ambivalent opplevelse det også.

For arbeidslaget utenfor.

Det å få ein gedigen skjennepreken fra ei ildsprutende lekker og smekker dragekvinne, med håret fullt av shampoo og som står å dirra av sinne i bare morgenkåpå.

Jaja, tenkte eg. Mens Kånå fortalte. Det e viktig å bjuda på.

 

Uansett, og både på tross og tvers av Kånå sin nåke skjeve start på dagen, så spilte det neppe nåken rolle for resten av min dag.

Eg skulle jo i selskap te Svoger min og spisa verdens beste gulrotkaka …

Herreguuud. Ka eg gleda meg. Nam nam …

 

Kånå hadde kveldsvakt i kveld, så det va kun eg og Flokken som kjørte i selskap. Me fikk servert Pizza først. Hjemmelagd pizza. Før kaffi og kakene. Før gulrotkakå. Hjemmelagd gulrotkaka.

Eg har nærmast ikkje ord øve kor god den kakå e. Det e nett som den smelta i kjeften på deg, når man spise den.

Og smaksløkene går fullstendig amok av pur kulinarisk glede.

 

Så smalt bombå …

 

Eg sitte å klappa meg på magen og har akkurat spart plass te minst to saftige stykker med gulrotkaka …

Når Svoger min som sitte rett ovanføre meg ved bordet seie.

– Jaja, eg håpa du e mette og god nå Frode, for det blir jo ikkje gulrotkaka idag. Eg rakk ikkje både å laga pizza og kaka idag. 

 

Men … For svarte salte bananer da ! … Ka i helsikke e det den fjotten sitte å seie !?!

Null gulrotkaka med herlig ostekrem ?

Høyrte eg feil nå, eller va det fanken meg det han sa ?

Ska eg ikkje få det eg har gleda meg te, nesten i ei heil uka nå.

 

Eg klarte såvidt å holda maskå. Man bør jo liksom ikkje fremstå usympatisk og lite takknemlig, på ein måte.

De har jo kava på for å laga te selskap …

Men … Et selskap uten den berømta gulrotkakå.

E det mulig ???

 

Jaja … Heldigvis så hadde svigermor te svoger min laga ei nydelig kaka med nåke sånn smørkrem.

Og på tampen. Lika før me skulle gå. Så spør svigerinnå mi meg, om eg kanskje skulle ha med litt kaka heim te Kånå.

Åja, sjølsagt svara jo eg kjapt, og gleda meg te å spisa den, før Kånå kom heim fra jobb.

Det man ikkje vett har man jo ikkje vondt av …

 

Men … Sjølsagt klare sjølvaste Mr Madsen, Kånå sin onkel, å  torpedera den planen også …

Når han seie te svigerinnå mi at det e best hu tar bilder av kor mange kakestykker det e i boksen å sende te hu, slik at Kånå vett kor mye hu fikk.

Helsikke altså … Det e jo så forbaska typisk …

 

Ikkje fikk eg gulrotkaka, og nå må eg spara kakerestene te Kånå også …

 

Då e det fanken meg godt at eg har ei iskald ei, som venta på meg i kjøleskapet …

 

God helg, Folkens …

 

 

Eg, Kånå og ildsprutende Drager …

 

Jøje meg. Så gjorde eg det igjen …

Sånn egentlig, så har eg visst det ganske lenge, akkurat det eg skulle gjør igår. Det som eg ikkje har gjort på ei lang stund nå. For, tidligere i sumar så takka eg ja te å stilla på ein scene igjen.

Eg hadde jo et lite eventyr på gang med Rune Bjerga, et eventyr som liksom stoppa litt opp.

Mest på grunn av meg sjøl, enn andre årsaker. Sjøl om Corona pandemien ikkje akkurat va good shit for slikt, så va det meir min egen usikkerhet rundt det om eg passa til slikt.

Det å stå på ein scene, liksom.

 

Men … Når eg på ein absurd måte liksom har kjempa meg gjennom ein sceneskrekk som tynge mindre og mindre, for kvar gang eg gikk på scenen. Så kosa eg meg jo glugg ihjel når eg stod foran et publikum.

Igår, så hadde eg takka ja te å ha et slags foredrag for Haugesund Kommune. De skulle ha en Kick Off for støttekontaktene i kommunen.

Eg skulle på ca klokkå kvart på åtta. Lika etter det hadde vært litt kaffe og pizzaboller. Eg tok meg ein kopp kaffe, og klarte sjølsagt ikkje å ligga unna pizza bollene. Sett sånn i ittetid, så burde eg gjerna gjort det.

Bollene va knall gode de. Men, midt i et bit så høyrte eg ein knaselyd i kjeften, og ei tann eg har fiksa knakk.

Det e jo bare så typisk.

 

Det va bare å unnskylda seg litt. Det va ti minutt te eg sko på, og eg hadde ikkje tenkt å stå på scenen med ei halv tann i frontrekkå.

Undertegna suste lukst te nærmaste butikk, kjøpte ein superlim og tydde te tidenes nødløsning.

Ingenting skulle holda meg tebake fra å stå på scenen igjen igår. Ikkje fanken. Eg va bare nødt te å finna ut om detta ville funka. Meg og mine tekster på ein scene, liksom. Kan det bli bra ?

Om eg ser bort i fra ein nåke rufsete start igår, så trur eg at eg ska drista meg te å svara bekreftande på akkurat det.

Om faktumet om eg funka på ein scene.

 

Planen va å ha ein power point presentasjon gående, mens eg gjorde mi greia. Med ein liten seriøs tvist i starten. Litt bilder fra mi tid som støttekontakt, gode historier dandert med morosame bilder.

Akkurat den planen gikk i dass. Når man trur man kan Power Point.

Og ikkje starta med å laga den før i siste liten, som helgå før, men finne ut at man suger på Power Point og måtte skrota heila opplegget. Den biten blei liksom ikkje optimal, når man ikkje hadde bildene på skjermen.

Når eg på toppen av detta va nåke stressa itte tanntrøbbelet, fikk et akutt svettetokt omtrent fem minutt inn i opptredenen.

Så kan man jo si at starten ble nåke amputert. Eg knota det virkelig til.

 

Men … Så klarte eg å pensa meg sjøl inn i kjent farvann. Fant ein slags rytme. Og derifra og ut, synast i hvert fall eg at det satt. Eg kosa meg der oppe på scenen. Litt etter litt så slapp eg meg laus, og då va jaggu meg publikum med også.

Eg, Kånå og ildsprutende drager e bankers når det gjelder å dra frem litt latter.

Ein støvsugerslange til besvær, et dasslokk og ballongspøken mot Kånå i badekaret satt også som et skudd. Og når man då avslutte med ein bleie eksplosjon i trappå. Då va det gjort. Eg trur både oppdragsgiver og publikum va fornøyd.

Og eg fikk nok ein lærerik liten time på scenen.

 

Note to self : Ikkje dra ting eg ikkja heilt eie. Om man forstår ka eg meina.

 

Starten ble for langdryg, sjøl om den skulle væra ein slags seriøs bit, før morosakene kom te slutt.

 

Men, herregud kor gøy det va i slutten. Skikkelig gøy  …

 

 

Du Anette, du ligge syltynt an !!!

 

Eg va egentlig ferdig med edderkopper for ei stund nå. Det har liksom blitt litt mye. Då e det greit å balansera stoffet på bloggen litt. Det va nok nå.

Akkurat det. Det brydde hu fordømrande Anette på Spar Frakkagjerd seg lite om.

Eg kom munter som alltid dragande inn med et par paller med pakker te de. Satte de på plass der me har avtalt, før eg åpna returskapet og skulle te å ta med meg returen.

Eg nappa te meg ein Hennes og Mauritz pose når mitt største mareritt manifistere seg rett foran snyteskaftet mitt.

 

Et svært beist av ein edderkopp.

 

Nesten for svær te at man kunne ta den seriøst.

 

Allikavel …

Så fryse undertegna sitt legemet. Hjarta hoppa opp i halsen og banka som besatt. Og om augene te Jonas i Side om Side sperra seg opp, så gikk eg garantert han ein god gang multiplisert med ti …

Så … Så går det opp for meg ka som foregår.

Eg har blitt lurt. Skremt. Utsatt for mental terrorisme. Eg varta nesten forbamna.

Sjefen sjøl, han Petter. Kom luskande i fra bakgrunnen med ei lattermild mina om kjeften.

Syndaren sjøl, hu Anette. Hu låg i komplett latterkrampe øve disken.

 

Eg nappa den forbanna plastikk edderkoppen laus og sylte den i fanget på Anette.

Det blei nok slengt ut nåken ukvemsord, før eg igjen fikk fatta besinnelsen tebake.

Sosemikkel, Anette. Fodømrande Sosemikkel …

Bare vent …

 

Og ikkje minst du også, Petter. Som lar dine ansatte skremma livskiten ut av uskyldige sjåfører, som gjere sitt besta for at dåkke ska få varene tidligast mulig …

 

Dåkke ligge syltynt ann, begge to …

Ein gang … Når dåkke minst venta det … Ja, då ligge hevnen så søtt å venta på dåkke …

 

Helsikke altså …

 

Hjarta banka fanken meg som besatt ennå. Ein halvtime, førti minutt seinare …

 

– Que ? I know nothing ?

 

Eg va godt i gang på jobb igår når mobilen ringte. Den ringte på det der skingrande viset. Nett som om den vett kim som ringe. Det e bare somme ganger den høyres sånn ut. Eg har jo lurt litt på akkurat den saken.

Men, eg har slått meg te ro med at Kånå sin vrede, mest sannsynlig forstyrre frekvensen mobilen bruka.

For det va Kånå som ringte. De holde på å grave i gatå der me bor. Kommunen ska skifta vannrøret trur eg. Detta har jo ikkje gått Kånå hus forbi der hu mismodig har observert at de har nærma seg vår oppkjørsel.

Og i går morgens så toppa det seg. Alt toppa seg då. På ein gang.

 

Først, så va Kånå både fortvila og forbanna fordi hu ikkje trudde bilen kom seg ut, då gravefolkene hadde snevra inn innkjørselen på morgenkvisten. Hu va ikkje særs imponert øve arbeidslaget der ute.

Men, akkurat det roa seg litt, når eg fortalte at den lille lastebilen hadde gått glatt ut, når eg kjørte på jobb.

Ok, sa Kånå og la på. Eg satt litt sånn forfjamsa igjen oppå ein liten haug med varer eg holdt på å sortera. Detta gikk alt for lett va det førsta som fløy gjennom hjernebarken. Eg hadde hatt ein mistanke te at denna samtalen ville komma.

Og hadde gjort klar et svar eg tenkte kom te å funka greit. Men, ikkje så greit. Litt motstand pleie det jo å vær.

Det e sjelden Kånå gir seg heilt uten kamp. Eller, i hvert fall uten ein eller anna form for krisemaksimering.

 

Det gikk ca ti-femten minutt. Så skingra det illevarslende fra mobilen igjen. Og nå smalt det. Det smalt så kraftig at eg måtte ta øyredingsen litt ut av øyra, for å ikkje bli hørselskadd. For nå hadde varmepumpemannen kommen også.

Han som skulle ringa meg før han kom, hadde bare møtt opp klokkå fem på åtta, med ei ny varmepumpa under armen.

Jøje meg, altså. Eg ska ikkje klaga. Det e ikkje ofta håndtverkere bare dukke opp på dørå å e klar som et egg. Som oftast må man gjerna masa et par uker, før de kanskje komme å gjør litt. Så e det et par nye uker med masing.

Så det va jo good shit det liksom, tenkte eg. Kånå va ikkje heilt enig. Ikkje i nærleiken eingang.

 

For hu hadde jo vært ute å kjefta på arbeidslaget. De hadde satt ein gravemaskin midt i oppkjørselen vår. Og Kånå skulle snart kjøra Flokken på skulen. Tidsskjemaet hennas va allerede skrantande. Så kom Manuel med varmepumpå.

Eg vett ikkje ka han hette eg. Eg har ikkje sett han eingang.

Men, i mitt hovudet så såg eg føre meg Manuel fra Hotel i Særklasse, etter hvert som Kånå nærmast i fistel fortalte. Han der lille servitøren som får gjennomgå av John Cleese. For VarmepumpeMannen kunne nærmast ikkje et ord norsk.

Og om Kånå har krisemaksimert før, så tok hu det definitivt te nye topper i går.

 

Bare se det føre dåkke. Ungane e galne som ville dyr, Kånå e i krisemaksimerings humør, ein gravemaskin sperra innkjørselen og Manuel står utenfor dørå med ei varmepumpa i armane og seie – Que ?

Eg har ein evne te å mana frem bilder i hovudet, når slilke ting skjer, som nærmast e som ein kinofilm foran netthinnå.

Det blei ein liten film igår.

Der Kånå (John Cleese) fortelle Manuel (VarmepumpeMannen) kor utedelen ska stå.

 

– Kan du setta den under trappå, istedet for over der den ødelagte står ? Spør Kånå pent.

– Si … Setta der. Ja ?? Svara Manuel, å peika på den gamla.

– Nei, øh no not der. Ikkje der. Under trappå. Svara Kånå, å peika under trappå.

– Ja, Old vekk, ny opp. Ja ? Ja ? Messe Manuel videre.

– Nei, nei … Kan … Du … Setta … Den … Under … Trappå ? Spør Kånå igjen, overtydelig deluxe. Å peika igjen under trappen.

– Que ? Svara Manuel, og slår spørrande ut med hendene

– Herreguuud. Bare drit i det. Sett pumpå kor du vil. Freste Kånå, og durte inn igjen.

 

Flokken blei stua inn i bilen, Kånå spant avgårde til skulen og når hu kom heim igjen sto Manuel å kikka under trappå.

 

– Kanskje bedre, utedel her ? Spør Manuel Kånå, og peika under trappå.

Kånå får nærmast åndenød, trampa ein gang i bakken før hu må tella te tjueni.

– JA … Det e nok bedre ja. Svara Kånå, og pusta letta ut.

– Nei. Ikke gå. Vanskelig det. Replisere plutselig Manuel, å kikka mismodig på veggen under trappå, før han begynne å gå ned til bilen sin.

– Jammen, nå sa du jo at det va bedre under trappå ? Seie Kånå perplekst og spørrende.

– Que ? 

– Du say it va better under stairs ? Prøve Kånå igjen.

– Que ? I know nothing ? Avslutte Manuel, og går å tar seg ein røyk.

 

Den endte over trappa

 

Kånå gir opp og går mildt forbanna inn.

Omtrent ti minutt etterpå, så starta ein konsert fra ein radio Manuel har med seg. Musikk fra hjemlandet hans. Ikkje lavt. Ikkje middels. Men, temmelig høgt.

Innimellom synge Manuel med … Manuel kan ikkje synga. Manuel har ikkje sangstemme … Kånå e på randen av å mista det heilt.

 

Manuel e ferdig ute. Radio og kråkestemmen synge om kapp, mens han går over til å henge opp innedelen.

Kånå har det travelt. Eldstemann ska hentas på skolen og kjørast te tannlegen. Manuel har det ikkje travelt.

Ifølge Kånå, så mistenkte hu at Manuel ikkje hadde lyst å jobba i det heila tatt.

Men, utrolig nok så får Manuel jobben gjort. Pumpå funka. Og Kånå rekker resten av dagens gjøremål.

 

Eg … Eg fikk omtrent tre-fire samtaler om dagens strabaser i heimen, der eg stressa rundt på jobb å leverte varer. Den andre va verst.

Når Kånå sin krisemaksimering nådde nye høyder.

Ikkje kom hu te å rekka skulen. Gravefolkene kom te å grava hull i innkjørselen og Manuel (VarmePumpemannen) kunne ikkje norsk.

Hu skulle henta Eldstemann hos Tannlegen også. Så henta Småfolket og Han i Midten på skulen, seinare. Kossen i svarte skulle hu få detta te ???

 

Men … Hu fikk det til.

Ingen gravde hull i innkjørselen vår. Ikkje før idag, når me hadde fått bro når eg kom heim fra jobb. Manuel fiksa ny varmepumpe på orginalt vis.

Kanskje ikkje optimalt, men den virka som bare det.

Og … Om eg skreiv om detta. Så kunne eg bare gå lukst i Bodå å legga meg, fikk eg beskjed om igår.

Men, nå la hu seg først, i kveld. Så om eg e heldige. Så sove hu før eg poste denna på bloggen, og har eg optimalt med flaks, så lese hu den ikkje i det heila tatt …

 

Eg krysse fingrer og ben og trykke publiser.

Go natt, Folkens …

 

Noen få Stikkord …

 

Eg har bare noen stikkord te seinare ikveld, sånn med tanke på et lite innlegg. Noen få ord som satte litt fyr på morgenkvisten igår. På ein måte.

Nåken ord som kvar for seg gjerna ikkje høyres så skumle ut.

Men … Sett de i sammen. Og man her ingridiensene te et virkelig haraball av sjeldent kaliber …

En oppskrift til hemningsløst kaos, elleville samtaler og ein lett radlaus Fatter’n.

Ordene e som følger.

 

Gravefolkene. Mobilsamtale. Krisemaksimering. Varmepumpemannen. Kånå. Que ?. Og mest sannsynlig Boden …

Alt etter som …

 

Snakkes seinare, Folkens

 

😁😁😁

 

 

 

Note to self. Igjen …

 

Det e nydelig. Når det ringe på dørå og man først blir litt forfjamsa.

Det va første gang noen ringte på i vårt nye hus.

Eg fatta nemlig ikkje ka den lyden va. Til og med Mini’en kikka forundra ut i luftå, å lurte på ka støy detta va.

Så kom eg på det.

Fordi Kånå testa den jo ut her ein dagen, og då virka den ikkje. Men, et par batterier fiksa den biffen.

 

Det va bare å løpa ned å åpna dørå. Og der stod ei koselig dama som spurte om me hadde tomflasker til et skolekoprps.

Siden Kånå hadde panta alt me hadde beklaga eg og lukka dørå, mens eg tenkte at det va jaggu meg ei blide dama.

Så … Så kikka eg i speilet og såg speilbilde av meg sjøl !! 🙈🙈

Herreguuud … Ein hårmanke av sjeldent kaliber hadde sluppet ut i fri dressur, når tvangstrøyå (Caps’en) hadde blitt hengt på knaggen.

 

Til og med eg hadde flira om eg plutselig åpna ei dør og så meg sjøl idag …

Slike handlinger e akkurat sånt som Kånå både blir imponert og stolt over, vil eg tru …

 

Note to self : Sjekk alltid hårmanken før man åpner døra for ukjente …

 

🙈🙈🤣🤣🤣