Når man går tur i Skauen, med ei vaskeekta Diva …

 

Idag, så har me vært på tur ute i skauen, eg Kånå og Flokken, kor me gikk opp te Kringsjå Seteren i det nydeliga været. Nåke som ofta utarta seg som ett eventyr av sjeldent kaliber, der utfordringane stort sett komme som perler på ei snor. Idag så ville ikkje dei to eldste vær med, men siden det e påske så gidda hverken eg eller Kånå, å gjør så mye ut av den saken. Me sko ha med oss tantebarnet te Kånå ut i skauen, siden dei sko jobba heima med huset, så me hadde gjerna nok med dei tre småtrollene …

 

Om me ikkje sko dratt med oss to småsure gutar, som heller ville slappa av heima, enn å gå å traska i skauen. Ein dag, det kan de godt få av oss foreldre te å gjør akkurat som de vil, men neste tur må de vær med på …

 

Eg va akkurat ferdig med innlegget eg skreiv idag morgens, når Kånå begynte å kauka som ett uvær, nede fra gangen. Jaja, det va jo forsåvidt ikkje første gangen Kånå hadde purra i meg, om eg ska væra heilt ærlig, hu hadde forsåvidt gitt meg ett par hint, om at nå sko me snart gå. Og der og då, så hadde det vel gjerna blitt ett kvarter og to, siden den første “snart’en”. Derfor va det bare å avslutta innlegget i ein fei, spurta ner å skifta te turklær før eg tråkka oppi turskornå, og jogga ut dørene …

 

” Kånå og ungane, dei hadde allerede begynt å gå avgårde, men eg tok de kjapt igjen lika borte i gatå. Kånå sendte meg ett blikk som ikkje kunne misforstås, men eg lot som ingenting, og håpa det blei fort glemt …

 

Nåke som for ein gangs skyld slo te, der Kånå kjapt glemte ut at Fatter’n på sedvanlig vis, hadde vært nåke treig ut av dørå. Me traska opp gjennom vegen, over broå øve bekken som forsåvidt har fordufta, og inn i markå. Det herska ein lun og fin stemning, men eg og Litlajentå endte plutselig opp med å gå aleina litt i fortroppen der me prata om laust og fast, men mest om hoggorm. Eg hadde vært så smart å nevnt i farten, at me måtte passa oss litt for hoggorm på turen idag, som igjen førte te at Litlajentå blei nåke bekymra …

 

Og derfor lurte på både det eina og det andra om kor hoggormen kunne finna på å dukka opp, om de kunne klatra i trær og om de kunne gjør sånn at me blei død …

 

Eg svara så godt som eg kunne for meg, uten å gjerna skremma jentå nåke meir, og itte ei stund va Litlajentå nåke meir betrygga. For at me ikkje kom te å bli spist opp av ein skrubbsvolten hoggorm, som plutselig kom snikande inn på oss, der me gikk oppover stien. Det va faktisk ikkje før me kom opp te vår første faste rasteplass, under nåken trær oppe i liå, at eg la merke te Litlajentå sin bekledning, der hu stod. Eg vett ikkje, men eg trur at Kånå har gitt opp akkurat den kampen, med å få på jentå dugande turklær, som gjerna passa seg på tur …

 

” Eg måtte nesten flira litt for meg sjøl der eg satt å betrakta Litlajentå, som meir såg ut som om hu snart sko gå ein tur på ein rød løpar i Monaco, enn å gå tur opp te Kringsjå seteren, strengt tatt …

 

Der hu stod i ein flott sumarhatt dandert med blomster på, ei paljettjakka som glitra i solå og ein lekker shorts over ein svart tights. Ett meir eller mindre ubetalelig syn, sett med ein turgåar sine auger … Gudhjølpe meg … Det e liten tvil om at den jentå kjøre Divastil, tvers gjennom, meir eller mindre uten kompromiss …

 

Men, skitt au. Så lenge de e med på tur, oppføre seg fint og har godt nok skotøy, så får slikt bare væra, meina nå eg … Då får man bare gå tur med ei vaskeekta Diva då, enkelt og greit …

 

På toppen av detta fantastiske oppsynet, og ikkje så lenge itte me hadde nådd toppen, så ringe Han i Midten. For sjølsagt, når ingen masa han huden full og meir eller mindre drar han baklengs ut dørå, for å gå på tur, så finne han på det heilt av seg sjøl. Guten va allerede på vei oppover bakken, og lurte bare på om me va heilt oppe på seteren, eller nede ved Kringsjå hyttå …

 

Jauda. Eg og Kånå, me delte ett blikk og tenkte nok akkurat det samma. At all sjauen me har hatt dei siste årene, bare for å få guten med oss ut på tur, den kunne gjerna vært unngått, om me bare hadde gått …

Herreguud, altså …

 

Somme ganger, så e gjerna løysningen så såre enkel, at man rett og slett ikkje trur det man både ser og høyre, der guten plutselig dukka opp. Blid som ei lerka, med glimt i auga og oppførte seg nærmast som ett mønsterbarn, av sjeldent kaliber …

 

Nei. Det e gjerna sant som dei seie. Undrenes tid, den e definitivt ikkje over … Heilt klart …

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg