Eg og Mini’en va aleina heima igår.. Kånå kjørte i svømmehallen med Han i Midten, mens resten av Flokken va på ferie hos Svigers..

Så eg henta Mini’en i barnehagen..

Han va inne når eg kom, så eg slo av ein prat med barnehage onkel’en hans .. Favoritten te Mini’en.. Han bor ikkje så langt i fra oss..

 

Man merke fort når Mini’en har funnet seg ein favoritt.. Her på søndag måtte eg ta Mini’en med på ein lastebiltur, eg hadde visst lovt an det, på fredagen..

“Sånt nåke glemme ikkje Mini’en ut..

Og når me kjørte nedover gatå, passerte me huset te barnehage onkelen.. Og Mini’en lyste opp borte i setet sitt..

“Ed se Deir Ove pappa.. De botte… Ute… Seie Mini’en fornøyd..

Deir Ove e bestevennen min… La han te… Med varme i stemmen og ett søtt flir om munnen..

 

Man vett liksom at guten e i trygge hender då, i barnehagen.. Når man får sånne herlige beskjedar fra guten..

Men når me stod der og konverserte, eg og “Onkel’en”. Så komme turbo’en ut dørå i ein hylande fart, og kikka seg kjapt omkring for å få øvesikten..

Før han ser meg å løpe i fullt firsprang å kasta seg i armane mine..

“Kjøre du lastebil…? E det førsta an spør om ..

“Ja, det gjør eg.. Svara eg..

“Den store..?

“Ja…

“Jippiii…

 

Det va vel liten tvil om at den guten va “happy” .. Å sei at han trives me yrkesvalget te Fatter’n e nok ein underdrivelse..

For han elske å kjøra lastebil, då sitte han så fornøyd i setet og kosa seg..

Hilse på andre lastebilar med den største selvfølge, omtrent som om han har kjørt lastebil i 30 år.. Komme med innsiktsfulle kommentarer om både laust og fast..

 

Om dei skumle spøkelsene i veikanten så egentlig bare e sånne kvitplastra høyballer, fortelle ka alle dyrå han ser rundtomkring seie og spør om så masse forskjellig at Fatter’n somme ganger slite med å svara..

Han e ein herlige gut, Mini’en..

Eg e lika glad i alle ungane, men eg kan ikkje legga skjul på at Mini’en si øvebegeistring for Fatter’n. Den har satt sine spor..

“Me har nåke spesielt i sammen, eg og han..

 

Om det e den litt vanskelige starten på hans tid her i verden, då Storken leverte han nåken månader for tidlig..

Kanskje e det fordi eg har jobba ganske mye mindre nå, enn etter dei 2 eldste blei født..

Ellår om det rett og slett bare e fordi han e den første så egentlig bare har blitt skikkelig pappagutt.. Eg vett ikkje..

 

Dei to eldste har alltid dilta mest itte Kånå, Litlajentå sa seg sjøl..

Hu va såpassa ittelengta av Kånå at hu har blitt så dulla med, at der hadde eg lite å stilla opp med..

Skjønt, fant eg fram drillen, hammaren ellår andre handymann ting.. Så va hu på pletten med ein gang, og satt konsentrert å følgte med på ka Fatter’n holdt på med..

 

Men eg og Mini’en, me e tette som erteris.. Uansett ka eg ska, så ska han vær med..

Eg skjønne Kånå si litt angrande “dilledulling” av Litlajentå så hu nå høsta fruktene av, i ei jenta så knapt vika fra hoftå hennas..

For det kan bli litt sårt og vanskelig, innimellom..

Når man må avgårde og ikkje kan ta han med.. Og du ser det skuffa ansiktet han sett opp.. Gjerna springa han inn i ein krok og sitte å furta..

Med lippå halveis te golvet..

 

Men mest e det herligt.. Når man komme heim og den litle pjokken skubba all motstand fra søsknå sine te siå..

For han ska ha kos og klem først..

Der han komme løpande mot deg i dørå, med ett skingrande gledesfullt velkomst hyl…

“Pappaaaaa…!! ..

 

Det e då man skjønne det, nyte det og glemme all verdens bekymringar…

Man slippe skuldrene ned..

Og tar imot den ubetinga kjærligheten så ikkje kreve nåke aent tebake enn ett smil, ein kos og ein “eskimo nuss” ..

 

Det e dei øyblikkene man må ta fram, når all verdens problemer står foran deg som ett ubestigeligt fjell, høgare enn Mount Everest…

Og alt me gjør her i verden, som å gå på jobb å slite for og få lønn for strevet.. Rydda itte ein heidundrande ittemiddag med Flokken..

Ellår springa galmann rundtomkringfallera i huset, for å fanga kidsa før man plassere di i loppekassen…

Det e for å gi Flokken den beste starten på livet og ein god og minnefull barndom..

 

“Men det e jaggu meg ikkje lett……

 

Å huska dei herlige øyblikkene når kidsa va små og kun ga deg bunnløs kjærlighet og glede, istedet for grå hår og nervøse sammenbrudd

Når du har ein Eldstemann så illsint står å sparka i parketten, så ein fullblods okse i ein tyrefektar arena..

Fordi Pokemon spille har klikka…

 

Ellår når man har ei kav rasande Litlajenta, så ikkje vil gå med strømpebuksa..

Og absolutt ikkje forstår at man kan bli sjuk av å gå i ein tynn kortarma topp og bare et lite skjørt, ute ..

 

Til og med ein hyperaktiv Han i Midten, som dansa som Michael Jackson i stuå..

Så lysastakar, vasar og blomsterpotter dirra av frykt, når armar og bein fyke forbi i hytt og pine…

 

Uansett kor mangen ganger man telle te 1000, tenke på kor herlige di va som baby’er eller andre finurlige måtar å roa “cellå” på

Så går man på ein kraftig smell…

Og itte Flokken e forvist te loppekasså for kvelden.. Så sitte man med den bitre følelsen av dårlig samvittighet i sofaen..

Og angra på at utestemme blei innestemme, og at man te slutt sprakk for ein filleting…

 

Men dei komme nok…

Dei stundene kor Mini’en og vil dra meg te beherskelsens umiskjennelige avgrunn ..

Og heilt sikkert klara å tippa meg øve “klippekanten” …

 

Men enn så lenge …

Så e me tette som erteris…