Nå.. Så begynne eg å å bli rimelig sikker på at det va lite gjennomtenkt å fyra Kånå igang på jobb.. For her igår når eg kom heim, så hadde hu ein lattermild historia å fortella.. Sett fra hennas synspunkt, sånn meir eller mindre.. Altså, eg må jo bare få sei at det har vært ein lettelse å få litt hjelp, for trøkket på jobb har bare tatt heilt av i år..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Godsmengden har skutt te værs og eg har nok balansert på ei tynn lina, med tanke på helså, øveskudd og fornuft..

Eg har kjent på kroppen at det nærma seg ett stopp punkt, før Kånå kom inn i bildet.. Og nå, når me har fått alt det formella på plass med tanke på Nav og sånn.. Kor hu har fått godkjent arbeidstrening hos meg, så har det letta godt på arbeidsmengden for min del.. Men, eg har skrevet det ein gang før, trur eg..

Som einkvar glede før eller seinare vil erstattas av sorg, oppveies einkvar fordel i livet som oftast av ei ulempa..

Så når eg endelig planta stumpen i sofaen, og sette meg godt te rette i hjørna mitt, i går.. Så satt Kånå i andre enden og kikka mistenkelig skøyaraktig på meg.. Eg fornemma heilt klart at et eller anna fantaskap, va i emning.. Og ikkje før tankerekkå mi hadde nådd sin ende, så begynte “Trollet” å snakka..

– Eg høyre du e glad i kaffi rundtomkring på rutå di.. Sa hu, med ett ubestemmelig flir om kjeften..

– Jooo.. Det hende jo eg har meg ein kopp, i ny og ne.. Svara eg, mens alt så hette alarmar meir eller mindre gjekk av på ein gang.. Det ulte som ein flyalarm i krigstid, oppe i hjernebarken..

– Ja, han sa så han Trygve på Tess.. Fortsatte hu, selvsikkert.. Mens fliret blei mindre og mindre ubestemmelig..

– Åja, ja.. Joooda.. Eg har vel tatt nåken koppar med Trygve og Jon Åge ja.. Svara eg.. Nåke på defansiven, mens eg tenkte så det knaka på ka meir som gjerna kunne komma.. Nakkahårå stod te værs som fyrtårn på ett blikkstille hav..

– Jaja, det e nok slutt på det nå farr.. For fra nå av så kan eg levera te Tess, så du komme deg heim te Kånå og ungar.. Istedet for å sitta der å dra ut tiå, mens du kosa deg med lausprat og kaffi.. Mens hu sa detta, så kom Jack Nicholson fliret så godt fram, at eg nærmast fikk frysningar i heila mitt legemet..

Der og då, så va det som om tiå stoppa opp, fliret te Kånå hang fast i kvar munnvik mens hu kikka nådelaust på meg med gudfryktige auger.. Man kunne nærmast høyra vingeslagene te ei flua som surra forbi, før den kom innafor skuddlinjå te Kånå.. Og datt i bakken som ein stein.. Kaboom..

Eg skvatt te av frykt og krøyp så langt opp i sofaen som eg kunne, lengst mulig vekk fra Kånå.. Så braut hu plutselig ut i krampelatter der hu satt..

Helsikkens nepa.. Hu og Trygve hadde hatt ett muntert passiar, når hu va innom og leverte her tidligare i vekå.. Og som sjølsagt hadde endt opp med at den fysakken hadde lagt ut om mine kaffieskapader, te Kånå.. Kor hu deretter hadde planlagt ett djevelsk plott, te eg kom heim den ittemiddagen.. Og kjørte ein beinhard spøk på meg, med underfundige undertonar..

Tjera vena meg.. Eg komme aldri te å heilt forstå meg på Kånå.. Og hennas merkelige sans for humor.. Eller alvor, for den slags skyld..

Kåner e som kattar.. Man vett aldri kor man har de.. Eller ka humør de i.. Fra ett minutt te ett aent, kan de forvandla seg fra uovervinnelige amasoner, te skjelvande vrak.. Eller skremmande utspekulerte troll, som har eit forførerisk plott planlagt te den minste detalj.. De tumla seg gjennom livet, som uforutsigbare granater man aldri vett heilt når går av..

Og nå låg mi å vrei seg av latterkramper i sofaen.. Hu lo så godt at hu nesten drog på seg nakkasleng..

Det va lenge siå hu hadde sett meg såpassa utspilt og rådlaus, hiksta hu fram mellom latteranfallene.. Mens eg satt der og forsåvidt følte det va nåke muntert bedrøvelig øve heile episoden.. Før eg bare måtte krypa te korset å le litt med Kånå, eg og.. Fylt opp av indignasjonens selvrettferdige harme, mens eg tenkte på den fjotten som hadde røpa min lille hemmelighet..

Det at eg gjerna tok ein ekstra kaffikopp innimellom, for å ikkje komma for tidlig heim te hverdagens strabasiøse ferd gjennom småbarnslivet..

Det va ikkje stort meir å sei.. Det ser rett og slett ut som om alle mine små lommer av friminutt, blir omhyggelig luka ut av min strevsomme hverdag, ein itte ein.. Og når Kånå lurte på om eg hadde fleire plasser eg lurte meg vekk på, så løy eg så vakkert at eg nesten blei rørt.. Nei, sjølsagt har eg ikkje det, sa eg te hu..

Mens eg tenkte for meg sjøl at alle har vel ett gjøkeredet man kan søka tilflukt i.. Sjøl om det neppe spilte noen rolle nå.. Alle mine gjøkereder har nærmast forsvunnet i lausa luftå, dei siste årå..

 

Med ei Kånå med nase som ein blodhund, øvefor ein stakkars mann som forsøke å lura seg litt unna..

Men det va ikkje stort meir å sei om den saken.. Nå handla det bare om å tenka seg godt om kvar morgen, når eg fordele varene oss imellom..

Eg kan for guds skyld ikkje la Kånå finna alle mine små smutthull, i ein ellers travel hverdag..

Eg ska ihvertfall aldri sleppa hu ner på Wurth på fredagane .. Ånei.. Det ska nå vara sikkert og visst.. Pølsefredagane hos Wurth ska eg jaggu meg ha for meg sjøl.. Det e ihvertfall heilt sikkert..

Sikkert som banken..