Man skal væra glad ikkje kyrnå flyr.
Detta sitatet brente seg inn i hjernebarken, ein gang tidligt på 90 tallet. Me va ein gjeng fra barndommen, som va på ekspedisjon nedover vårt vakre sørland. Eg meina å huska at me va ein liten svipptur innom Danmark også, men av forskjellige grunnar e det lite eg huska, fra akkurat den digresjonen. Men det som skjedde når me kom i land igjen, itte vår første utenlandstur sammen, det e opptakten te når detta famøse sitatet falt. Itte Danmarks turen, gikk me å fant bilane våras igjen, i ett parkeringshus i Kr.sand, og satte igang på leit itte campingplass …
For me va på camping tur, med telt. Det va sånn ferie stort sett blei utført på den tiå. Sydenturar og hytteferie va for direktørar, statsministre og kongefamilien, dengang …
Teltet me hadde med oss va forsåvidt kongelig, for det va mine foreldre sitt gamle “hustelt”, ett reint helsikke og setta opp, men stort nok te å romma heile gjengen. Og itte nåken overfylte campingplasser og ett par man ikkje slapp inn ungdommar, fant me te slutt ein kor me fekk lov og campera. Teltet blei satt opp itte ein strabasiøs kamp og me spiste litt kveldsmat, hadde oss nåke godt i glasset før me gikk og la oss. Neste morgen våkna me klar for nye eventyr. Det hadde vært ein liten regnskur om nattå, som hadde resultert i ei litå elv gjennom teltet. Halvparten hadde havna på tørr grunn, resten lå midt i elvå, så soveposer og klær blei hengt te tørk …
Dei som hadde hatt flaks og havna på tørr grunn, dei gikk i butikken for å handla frokost. Men, når de kom opp igjen, hadde de ein nåke i øvekant overraskande nyhet …
Det va ein svær rubbhall ved siden av butikken, med ett gigantisk kors hengande over porten, me hadde tydeligvis endt opp på ein kristelig campingplass. Ikkje det at eg har nåke imot det. Eg, eller forsåvidt heile gjengen, me gikk på søndags skulen i vår kjære barndom. Men det va jo ikkje akkurat sånn me ville feriera, og strengt tatt så va eg nåke usikker på, om dei ville ha oss der og. Jaja, me fikk spisa frokost før me pakka sammen å kjørte avgårde, for å finna oss ein litt meir passende camping. Maten blei funnen fram, skiver blei skjært opp og me va godt inne i frokosten når ting begynne å utarta seg …
Ein flokk måker va på tokt øve campingen og hadde gått inn i bane øve hovudene våres, sannsynligvis siden me hadde funnet maten frem, ei fullblods måka tok ett skikkelig magadrag og pressa ut ein kraftig salutt, i den andre enden.
Ein av oss får om ikkje alt, men ihvertfall meir enn nok midt i planeten, og sprette opp med ett smell. Ein tirade av ord som absolutt ikkje høyrte heima på det stedet med camperte, gikk av …
Skivene hans fløy lukst te skogs, for det va ikkje bare Nugatti på dei skivene meir. I teltene rundt oss kor andre familier hadde rigga seg te frokost, holdt skrekkslagne foreldre for øyrene te sine håpefulle. Men, ein glad kristen hippie pappa, som sitte med familien sin, like bortenfor oss, kikka på oss med ett lite flir om kjeften, før han utbryte …
” Jaja, man skal væra glad ikkje kyrnå flyr … På klingande sørlandsk …