Somme ganger i livet så blir man grepet, rørt og utrolig glad i saker og ting. Mamma på Hjul e ein slik sak. Ein blogg med gripende, morosamme og ettertenksomme tekster. Eg har fulgt den lenge og trur eg nærmast har lest kvar eit innlegg hu har skrevet.
Vivian, som står bak denna bloggen. Hun fikk ALS for seks år siden. Og gjennom bloggen forsøker hun å visa at livet langt fra e over, selv om man har fått ein uhelbredelig sykdom.
Om noen hadde spurt meg før eg begynte å lesa denne bloggen, om kim eg syntes va tøffest i verden. Då hadde eg gjerna svart nåke sånt som Van Damme, Stallone eller Chuck Norris.
Slike action helter som eg vokste opp med. Nu har eg på ein måte fått et anna syn på den saken.
Mildt sagt …
Vivian sin blogg, den e sterk å lesa. Eg skrev det til henne for ikkje så lenge siden, at sjelden har eg blitt så glad når eg lese ein tekst. Men, når eg e ferdig å lesa. Så sitte eg med overfylte tårekanaler og ein ufattelig bedrøvelighet innabords.
Vivian legger aldri skjul på at hu vett hvilken vei det går. Men, hu e ein fighter. Det må man vær, for å overleva ALS i seks år.
Allikavel, e det hu skriver så fylt av livsglede, humor og varme. Bare det å skrive ein blogg bare ved bruk av øynene, bør være meir enn nok te å imponera einkvar. Det e virkelig ein ambivalent opplevelse å lesa Vivian sin blogg.
Glede, latter, tårer, melankoli og ettertenksomhet, fyller sjelen etter hvert som man leser …
Men … I det sista. Så e det ein heilt anna følelse som har bygga seg opp inni meg, etter å ha lest Vivian sine siste innlegg.
Harme, vrede, oppgitthet og forbannelse.
Og det e fordi kommunen Vivian bor i, ikkje akkurat gjør livet enklere, når man allerede har ein uhelbredelig sykdom. Eg har varta så eitrande sint på Bergen Kommune, og deiras behandling av Vivian og hennas familie i det siste.
Så sint og forbanna, at eg nesten ikkje har ord. Men, nesten river ingen mann av hesten …
Eg ska ikkje gå i detalj om alt, det kan dåkke gå inn og lese på de siste av hennes innlegg for og få. Vivian klara å få det frem meget godt selv.
Eg vil bare gi beskjed. Sei ifra. Skrika ut så høyt som eg kan.
For kjære Bergen Kommune, slikt som dåkke nå behandle et medmenneske med ein uhelbredelig sykdom, det e fanken meg ikkje verdig folkevalgte mennesker.
Slik det blir lagt frem. Så lyser det med neonskrift mellom linjene, at dere som har fattet disse vedtakene mer eller mindre gambler på at “utfordringen” deres.
Den ordner seg selv.
Med andre ord.
Det ligger nærmest i kortene at Bergen Kommune satser på at Vivian ikkje e blant oss så voldsomt mye lengre. For kossen kan man ellers tolke at et tilbud som funker for Vivian blir fjernet og erstattet med et tilbud som vil forringe livskvaliteten hennes ?
I stedet for å la Vivian få ha den hjelpen som hun nå har i heimen, vil Kommunen skrenka kraftig inn.
I stedet for personlige assistenter som kjenner Vivian, og Vivians situasjon, og har vært ein trygghet i deiras familieliv, til nå.
Så skal de byttes ut mot hjemmesykepleien. Eller hjemmesykepleien + , som Vivian skriver. Ein tjeneste som virkelig vil begrensa Vivian sitt liv betraktelig.
Eg har ein oppfordring te alle som stikke innom hos meg. Dåkke som leser min blogg.
Gå inn på Vivian sin blogg heller.
Ta et innlegg. F.eks, eller gjerna akkurat detta : Kjelleren er mørk og dyster.
Send, del, mail det innlegget te media. Te Bergen Kommune. Te nåken dåkke gjerna kjenne som kan løfta saken opp og frem. Samt skriv ka dåkke meina om saken …
Få det frem i lyset kossen våres egne folkevalgte. Våres egne etater. De som ska ta vare på oss, når me kanskje ikkje klare det selv mer …
Kossen de behandle mennesker som gjerne heller trenger meir hjelp. I stedet for mindre.
Bedre livskvalitet, i stedet for dårligere.
Meir trygghet og stabilitet, i stedet for mindre …
Gi beskjed … Plutselig, så kan det vær oss selv. I stedet for Vivian …
Aldri vært så enig med deg som jeg er her nå, Vivian er helt rå, og formidlingsevne hennes er en gave. All respekt, og det er den absolutt beste bloggen i dag, setter ting i perspektiv!
Slike mennesker som Vivian, og alle andre som blir rammet av denna forjævlige sykdommen. De fortjene at me alle, innbefatta kommuner, etater og lignende, behandle de med ytterste respekt. Og gir de eit verdig liv. Om det e seks månader, et år eller seks eller mer.
…
Det e hverken den som er syk, eller familien rundt, som er skyld i sykdommen.
…
Å gi den minste hjelpen man e plikta til å gi, blir ein fornærmelse for alle. Punktum.
Mamma på hjul er en stayer av dimensjoner. Ett menneske som man rett og slett blir imponert av. Det har du helt rett i.
Men… jeg vet ikke hvor nært og hvor godt du kjenner vedkommende. Om du har innside kunnskap, når du kan hevde at det med megastor neonskrift er tydelig at saksbehandler hos Bergen Kommune satser på at vedkommende ikke er blant oss så mye lenger…
Det er ikke sikkert dette voldsomme, nærmest injurierende utsagnet fra en blogg kollega gagner hennes sak.
Eg har satt ting litt på spissen ja. Men eg har ikkje skrevet saksbehandler. Eg skreiv dere. Etaten. Kommunen. Det e vel ingen aleina som vedtar slike vedtak ?
…
Det som overrasker meg mest her. Det e at det e detta du har hengt deg opp i. Og ikkje den uretten som har blitt påført Vivian.
…
Men, deg om det.
…
Og, om man ikkje har lov te å reagere, uten at det ska forsiktig indirekte siktes til at eg har gjort nåke ulovlig, med å fremme min følelse og mening. Ja, då trur eg rettsvesenet i Norge ville fått mye å gjør.
…
Syns du Bergen Kommune fremstår hundre prosent korrekt, og innenfor lovens grenser, med det de tilbyr ?
Herlighet, akkurat når jeg trodde jeg ikke hadde tårer igjen så åpnet du tårekanalene på ny💓Tusen takk gode deg, den støtten vi får er helt overveldende💖
Nå håpa eg bare at dåkke når frem … Kan ikkje forstå anna. 💖💖
…
Det e ufattelig at ein så stor kommune som Bergen, meir eller mindre bedrive omdømmemessig selvmord, ved å vise så skremmende dårlig dømmekraft.
…
Nyt helga å senk skuldra.
…
Og hils gubben og si at han må ta en tur i boden å sprette ei iskald ei 😁😁👍