Det har blitt søndags morgen. Mini’en og meg sitte her nede i stuå som vanlig. Eg har funnet meg kaffikopp nummer to, mens Mini’en vekselsvis titta på barne-tv og spille litt på paddå si. Når eg kikka ut vinduet innbyr ikkje været akkurat te utearbeid.
Kanskje min gode plan for å dra opp nåken hekkrøtter må venta litt.
Arbeidslaus blir eg nok ikkje. Det e nåken prosjekt å starta på her inne også. Men, ikkje akkurat nu. Sånn nå med eiin gang. Nå, så sitte eg å nyte kaffikoppen min foran peisen. Akkurat nå e livet herlig.
Peisen som varmer, duften av kaffi som pirre i neseborene og ein jevn dur fra tv-en.
Ein ganske så normal søndags morgen i stugo te Familien Vandrende Kaos …
Snart så må eg nok laga ein liten frokost på sengå te hu mor. Hu va mest sannsynlig sliten igår. Det tar på å flytta. Og sjøl om me e i mål, så e det nok av ting som må gjøres. På toppen av detta har hu jobbhelg.
Eg klarte sjølsagt å egla meg inn på hu igår. Fyrte litt opp under ulmende glør av vrede. Meir ubevisst enn med vilje.
Ett par ord eller setninger vekta nåken millimeter feil og Fatter’n fikk ei litå øvehaling. Det e denna berømte egenskapen med å vær konge over sin egen taushet, eller slave av sine ord, som eg ikkje heilt klare å beherska te tider.
Og då kan somme ganger sjøl et snøfnugg utløsa et gedigent snøskred.
At eg kanskje burde sett at husets ubestridte herskerinne va sleten igår, det e nok ikkje akkurat usant. Men, mot normalt så fløy sjølsagt eg som ein liten spurv, lukst inn i jaktfalkens klør. E det nåke eg kan, så e det å trø i revasakså.
Men, eg komme meg. Det går lenger og lenger i mellom kvar gang. Trur eg …
Til slutt så satt eg der aleina i stuen og sa hallo te stillheten. Kånå gikk og la seg. Eg trur det va lika godt. Det e nok smart å la hu få sova lenge idag også. Det hende at eg e ein temmelig smart fyr og klara å gjør det som gir størst gevinst.
Ikkje ofta, men et par ganger i skuddåret, så får eg det til.
Somme ganger i denna ferden gjennom småbarnslivet, så føle eg meg litt som ein eventyrer på et spennende, lumskt og labyrintisk oppdrag. Eit oppdrag meir eller mindre blotta for fasit. Det finnes ingen retninger som alltid e den rette.
Men, uansett ka vei man tar så vil man ubønnhørlig treffa på nye gåter som må løysast.
Gjennomføra oppgaver som e rutinebelagt, eller velga mellom pest og kolera. Det finnes alltid utfordringer kor enn man ser. Det å gjemma seg e nok hverken nobelt eller mandig, men somme ganger kan det vær smart å f.eks gå i Boden av seg sjøl.
Setta seg ned der litt å brenna opp litt overskytende iq, til hjernebarkens tannhjul igjen omsider gripe tak i kvarandre.
Slik e det bare.
Begrepet “å gå i Boden” det kan jo bety sa mangt.
Bare det å klippa plenen, snekra i garasjen, vaska heile kjellaren etc etc, det kan jo på ein måte vær å “gå ein tur i Boden”
Fordi man får litt egentid te å tenka litt øve sin egne handlinger. Eller bare gjør saker og ting, for å slippa å tenka i det heila tatt.
Så, sånn egentlig. Så har me alle ei slags “Bod”, sånn metaforisk sett …
Jøje meg … Den blei dyp … Haha …
Men … Nå synast eg at det va lyd oppe fra loftet. Då e det kanskje best å begynna på nåke god frokost mat …
Ha ein nydelig søndag, Folkens …
Over og ut …
Godt og ærlig sagt, de riktige tanker til din udkårede.
Viktig å vise kjærlighet og samhørighet
A