Somme ganger så får man ein ide, ein ide man gjerna synes e fryktelig smart, så smart at man bare må iverksetta med ein gang, og få ide’en ut av hjernebarken.. Man tenke gjerna ikkje heilt klart, når man får sånne banebrytande idear, men sette igang med stor iver og godt pågangsmot.. Når man egentlig muligens burde tenkt seg om, ein gang eller to, før man lot tankane flyta rett fra hjernebarken og ner på “papiret”.. Uten om å væra innom dei fleste filtrene, som på ein måte ligge å virka i bakgrunnen, sånn at man gjerna ikkje går på ei evig rekka av smeller, her i livet.. Somme ganger, så e rett og slett ein ide så forbaska god, at det nesten e for godt te å væra sant..
Igår, så fikk eg meir eller mindre ein sånn ide, når eg satt å tenkte øve helgens finurlige begivenheter, og lot meg riva litt med, når inspirasjonen virkelig slo inn..
Og vipps, så hadde lagt ut om nåke eg på ein måte hadde tenkt å la ligga, men itte det hadde kverna rundt oppe i topplokket heile søndagen, og deler av mandagen.. Så skrudde eg av filterfunksjonen, åpna laptopen og skreiv meg tom.. Og ett innlegg om Kånå sin bytur, eller rettare sagt heimkomsten fra byturen, den va ett faktum.. Tjera vena meg.. Itte eg hadde trykka publiser og innlegget va blitt delt på dei sosiale mediene eg bruka, så gikk eg fornøyd på dass å satte meg på rammå.. Egentlig, ikkje for nåke anna enn å lesa gjennom mesterverket, og gjerna luka vekk nåken skrivefeil, og lignande.. Før eg rusla tebake opp i stuå, kor Kånå nettopp hadde fått med seg detta famøse innlegget, og satt nå å lo litt for seg sjøl, borte i kroken sin..
” Det va ikkje før me begynte å ta kveld, rydda litt i stuå og slukka lysene, at ting begynte å ta ein litt anna vending, enn det eg hadde forventa..
Jaja, eg vett nå ikkje heilt.. Nåke forventningar hadde eg vel gjerna ikkje hatt, sånn egentlig, men ein reaksjon fra den beskrevne “sjøulken”, va vel gjerna ikkje te å unngå, det hadde eg vel ein slags forståelse for.. Men, når eg hadde vært på badet og tatt kveldsstellet, før eg trøtt av dagen rusla mot soverommet, så må eg få sei at eg blei nåke øverraska.. Når eg møtte soveposen og liggeunderlaget, utenfor soveromsdørå våras, fint dandert på dørmattå..
Fri og bevare meg vel.. Hadde nå ikkje Kånå flirt godt av mitt lille symposium, fra lørdagsnattå, og vært i godt humør når hu rusla te sengs..!??
Me hadde jo ledd litt sammen der oppe i stugo, av heile episoden, før me tok kvelden og ingen av alarmane hadde gått av langt inne i hjernebarken, fra Kånå sin mottagelse av innlegget.. Gudhjølpe meg, eg dytta forsiktig opp soveromsdørå og kikka inn på Kånå, kor andletet låg bada i lyset fra mobilen, og uten å kikka opp og mot meg.. Så sa hu..
– Ein Løvetann, Frode.. Løvetann.. Ett ugras som ingen vil ha, e det virkelig det du ser føre deg, når du ska beskriva meg.. !!?? ..
– Jammen.. Begynte eg å sei.. Før ett skingrande hyl braut meg av…
– Ein LØVETANN…
Herreguud.. Kånå hadde visst bare skumlest oppe i stuå, men lest nåke meir grundig gjennom, mens eg va på badet..
Så sånn endte det.. Når ein ide, gjerna e for god te å væra sann, så bør man gjerna la nåken kritiske filtre vær slått på, mens man skrive..
Og akkurat når eg åpna dørå, og sko te å luska meg slukøra ut i Bodå..
Så høyrte eg Kånå kauka te igjen…
– Ein Løøøøvetann… Herreguuud...
