Itte sykkelløpet og påfølgande fiaskotur på Amanda Senteret på lørdag, så hadde me kjørt heim og lossa både ungar og syklane ut av bilen.. Og hadde me ikkje fått i oss ein kopp kaffi og ein liten pust i bakken, hadde me vel ikkje endt opp med å gjør det me gjorde..

Me bestemte oss nemlig for å spisa på ein pizza restaurant, denna lørdags ittemiddagen..

Ei slags feiring av medaljeflommen i løpet av dagen, så og sei.. Det va jo ganske lenge siå me hadde funnet på nåke sånt nå.. Eg kan faktisk ikkje huska me har spist ute siden i fjor.. Når me va på ferie i Danmark..

 

Og sånn sett, burde eg gjerna tenkt at det muligens va ein årsak te akkurat det.. Sånn i ittepåklokskapens lys..

 

Men ska man tenka over alt man gjør, og ta beslutninger ut i fra tidligare erfaringer så e det på ein måte ikkje så mye me kan finna på.. Somme ganger må man bare kasta seg ut i det, og satsa på det besta.. Ingen kan bli flinkare te nåke, om man ikkje øve seg, liksom..

F.eks så e det ein prøvelse bare å få Flokken inn i bilen, på normalt vis..

Hadde me slutta å gjør det fordi det e vanskelig, trur eg livet kunne blitt stusselig.. Man må utfordra seg sjøl innimellom, og rett og slett trø utenfor komfortsonene sine.. Kånå e flinkare te det enn meg, trur eg..

Men så e hu steikje flink te å angra på overtråkk innimellom og, når ting gjerna eskalerte litt meir enn me hadde tenkt..

 

Uansett, så va det bestemt.. Det blei Pizza Restaurant middag i dag, og Flokken va overlykkelige.. Det e jo ein av fordelane med å ikkje gjør det så steikje ofta, kidsa blir rett og slett glad for nåke deiras skaperar finne på.. Det e jo nesten ein mangelvare nå te dags..

Å finna på nåke som kidsa blir overraska av, og på toppen av alt sette pris på..

Uten at I-pad, mobil telefon eller Pokemon Go e involvert, og som til og med involvere mat.. Jaja, når man drar de med på Pizza Restaurant, så e det jo nesten som å slå ett Home-Run.. Siå våras ivertfall elske Pizza.. Får Han i Midten servert Margarita Pizza, så e han solgt.. Forsåvidt dei andre og..

Utenom Mini’en.. Han ska ha det me spise, for han elske alt så har “litt” smak.. Chili nøtter for eksempel. De brenne så godt i halsen, seie han..

 

Så me parkerte nere i sentrum og rusla mot Restauranten.. Det herska rett og slett ein lun og fin harmonisk stemning, øve vår fremtoning på vei mot matfatet.. Dei to eldste gikk sammen uten å laga skjau, mens dei 2 minste holdt håndå på sine foreldre..

Me gikk inn og fant oss ett bord, itte bittelitt diskusjon..

Eg tenkte det va best inni ein krok, så me gjemte oss litt vekk.. Kidsa ville midt i Restauranten og med vinduet.. Eg og Kånå delte ett blikk, før me samstemde valgte kroken.. Nåken forhåndsregler kan vær greie å ta, sjøl om det herska ro og fordragelighet akkurat i øyeblikket..

Me hilste pent på personalet, tok med oss ett par menyer og satte oss ner..

 

Og i omtrent 2 og ett halvt minutt hadde me den flottaste idyll ein massebarnsfamilie kan ha.. Før Flokken løyste seg opp og gjekk meir eller mindre amok, der de føyk te alle kanter og styrte på.. Mens eg og Kånå satt igjen og kikka oppgitt på kvarandre..

Men, me hadde bestemt at me sko la det stå te litt i dag.. Rett og slett øva oss på å se litt imellom fingrane me og..

Litlajentå va og fant seg ein tripp trapp stol, og det samma sko sjølsagt Mini’en ha då.. Men han va jo for stor te å passa oppi den med bøyle på.. Sjølsagt va han rimelig uening i det, og fikk behørig støtte fra Litlajentå..

Nåke som for så vidt heile Restauranten sikkert fikk med seg.. Heldigvis, va det ikkje så steikje mange gjester foruten oss.. Me auka vel belegget med 30-40 % når me kom..

 

Han i Midten hadde oppført seg eksemplarisk lenge nok, og rømte fra bordet.. Litlajentå og Mini’en likeså, så eg såg føre meg verst mulig scenario med ein gang, og reiste meg..  Kånå kikka strengt på meg, med ett blikk som sa “slapp av da mann”..

Ett skred av tanker rumla som ein skrubbsulten ulv i hjernebarken, men eg klarte å setta meg ner igjen..

Me sko jo øva oss på å strekka komfortsonene, som i dag va restaurant besøk.. Eg sette meg motvillig ner igjen, mens alle alarmklokker ringa for full hals oppe i topplokket.. Og ikkje lenge ittepå spratt Kånå opp, og hanka inn dei 2 minste så hadde elga seg inn på nåken andre gjester..

Eg satt med ryggen mot resten av Restauranten, og hadde demonstrativt ikkje snudd meg.. Sjøl om eg forstod ka som foregikk.. Så når Kånå nåke irritert spurte om eg ikkje høyrte “galskapen” , svara eg bare at eg “øvde meg”..

Kånå va satt sjakk matt, og kikka på meg med ett olmt blikk så lyste av hevnlyst.. Og ein eim av Bodlukt strøyk forbi..

 

Heldigvis kom Pizzaen, og roen senka seg øve bordet før katastrofen hadde vært ett faktum.. Og vår koselige familieharmoni va igjen oppretta, mens Pizzaen gikk ner på høykant.. Praten gikk lett øve bordet, og alle koste seg glugg i hjel..

Heilt te det begynte å minka på Pizza stykkene, og frykten for å ikkje få nok slo inn..

Dei så kunne rekna begynte og å sjekka status, sånn i forhold te rettferdighet.. Og flaks i uflaksen så stod det uavgjort, når det kun va 2 Pizza stykker igjen men 3 så absolutt sko ha meir.. Diskusjonen begynte å eskalera, før Kånå skar igjennom.. Bokstavlig talt.. Og delte det størsta stykket i to, så alle fikk kvar sitt..

 

Å beholda roen og harmonibalansen i vår folketallige familie, e som å balansera på ein knivsegg..

 

Så te slutt, balanserte me oss ut og rusla ein tur gjennom byen.. Resten av Restaurant besøket hadde gått heilt greit, med tanke på at det fortsatt e oss det e snakk om.. Stemningen i bilen på vei heim, va i grunn ganske god.. Og alle gleda seg te ein koselig filmkveld..

Og når filmen va slutt, dei minste i seng og det nærma seg voksentid..

Blei eg igjen sendt avgårde på jakt itte Han i Midten, som på ett umerkelig vis igjen hadde brukt Ninjaferdighetene sine og lurt seg ut.. I stedet for å se film med oss andre.. Eg hadde jaggu meg ikkje lagt merke te at han forsvant ein gang, den luringen..

Men, igjen blei utskuddet funnen på samme plass som sist.. Og sendt lukst heimover og i seng.. Klokkå va jo tippa ni til og med..

 

Så helgå va jaggu meg virkelig ein prøvelse, opplevelse og full av spillopper fra ende til annen.. Og då har eg ikkje tatt med søndagen ein gang..

Men, men..

Så lenge det e reint nok te å beholda helså, og såpassa rotete at lykken e i behold.. Og man snur seg og kikke litt på stjernene, kvar gang småbarnslivet slår en i bakken..

Så vil eg tru det e håp.. Verken meir eller mindre.. =D