Jøje meg ka dagane går.. Det e som om timane fyke i fra oss og nærmast forsvinne i horisonten, mens man hjelpeslaust kjempa mot tidens øvemakt.. Man vasse imot ett tidevann som aldri slutta å auka på, som te slutt nesten trua med å gå over hovudet på deg.. Det e så ufattelig mye som skjer for tiå, at eg klara nesten ikkje å ta det inn..

Det har gått i hundre og nitti på alle arenaer, sjøl om det har vært høst ferie her på vestlandet, i vekå som gikk..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Me hadde ei utfordring med kossen me sko løysa denna floken, med tanke på kidsa og ferie.. Heldigvis har me besteforeldre som villig stille opp, og hjelpe te med ein vrien kabal.. Han i Midten stakk te Mormor og Besse ei litå uka, Litlajentå fikk Farmor te dagmamma og Eldstemann har trukket hummarteiner med Bessen te Farmor..

Mini’en har forsåvidt vært i barnehagen og kosa seg, det va litt greit å få han igang igjen.. Han har jo vært heima ei veka itte operasjonen, så det va litt greit for han å komma inn i rutinene igjen..

Men sjøl om 50 % av Flokken har vært på ferie hos besteforeldre, så har dagane blitt fylt opp så det holde.. Eg har styra på med å forbereda meg te bLEST Festivalen neste helg, og har vel innsett at man trenge litt meir materiale på blokkå, enn “Velkommen” .. Men, det går seg vel te.. – Det har ein tendens te å bra.. Seie alltid far min..

Man får jo bare håpa at han har rett.. Og går det ikkje bra.. Så har eg jo Bodå å rømma inn i, for trur dåkke ikkje de har mekka i hop ei full size bod, dei folkå i bLEST komiteen.. Tjera vena meg..

Ein fantastisk altmuligmann på Tysværtunet har snekra ihop ei Bod, som ska stå på detta området inne på Tysværtunet kor eg med fleire ska opptre.. Så, om det ikkje sko dukka opp ei einaste sjel, når eg debutere i ein slags muntlig eksamen.. Så har eg ihvertfall ein slags rømningsvei ut av fiaskoen..

Eg e vel på ein måte ein realistisk pessimist, både med tanke på opptredenen og publikum.. Eg vett egentlig ikkje ka som e verst.. Fullt hus eller ein skokk med tomme stolar..

Jaja.. Det får gå som det går.. Nåke anna e utenkelig..

Ellers denna ukå eller forsåvidt dei siste ukene, så har det skjedd så mye at eg nesten ikkje har ord.. Det e ikkje anna å sei, enn at me har følt litt på det å gå i konstant motvind, dei siste årå.. Det har gjerna ikkje kommen så godt fram på bloggen, men eg har ikkje følt at det e nåke eg har hatt behov for å kringkasta her heller..

Bloggen har vært ein plass for humor, sjølironi og reflektering øve familielivet.. Eit slags friområdet kor man har fått litt pause fra hverdagens ubønnhørlige kvern..

Ei kvern som drar deg inn og nekta å slippa taket.. Man har på ein måte havna med hovudet under vann, og holde seg såvidt i livet med ett sugerør stikkande opp i fri luft.. Man ser gjerna ikkje lys i tunellen.. Men.. Alle tunellar har 2 endar, hvis ikkje så e det ikkje ein tunell.. Men meir ein gruvegang.. Kor man bare grave seg lengre og lengre ner i avmakten..

Man må alltid ha ett håp.. At når livets gang gjentatte ganger, slår bein på deg.. Så e det bare å reisa seg og gå videre.. Man har ikkje nåke anna valg når man har 4 barn.. Man kan ikkje grava seg ner.. Man e nødt te å finna lyset i tunellen..

For det e alltid eit lys i tunellen, om man bare jobba hardt nok og ser mulighetane man har føre seg.. Og tar dei rette valgene.. Itte at man gjerna har tatt nåken dårlige valg tidligare, men ihvertfall dratt litt lærdom ut av de.. Dei dårlige valgene.. Min erfaring e ihvertfall sånn.. Man kan ikkje anna enn å reisa seg, uansett kor mangen ganger man blir slått bein på..

Å gi opp e ikkje ein utvei, ett valg eller nåke som helst alternativ.. Man må somme ganger i livet sloss for å finna lyset i tunellen igjen..

For oss, så ser me lyset i tunellen nå.. Det har vært tøffe år, beintøffe.. Men all motgang gjør oss sterkare, meir hardhuda og bedre rusta før neste tsunami bølga av utfordringar, prøve å slå knock out på oss.. Man får aldri meir slengt mot deg enn man tåle, seie ett ordtak.. Eg kan ikkje sei eg alltid har følt meg enige i det..

Alle småbarnsforeldre møte motgang.. Man ska det.. Ellers vett man ikkje ka det e å vær småbarnsforeldre, trur eg..

Me har gjerna fått i øvekant av ka andre småbarnsforeldre møte, men gjerna så ufattelig mye mindre enn andre igjen.. Me har fortsatt alle våre barn.. Nåken har kanskje mista ett av sine..

Man kan ikkje synast synd på seg sjøl i ildens hete, det e alltid andre som har hatt større utfordringar..

Og som på ein eller anna uforklarlig måte kommen seg gjennom det.. Sjøl om me absolutt ikkje føle me fortjene meir enn andre, at lyset e innen rekkevidde.. Så e me ydmykt glad for at ting nå går rett vei..

Eg har ein sang eg bruka for min egen del, når ting slår imot om som rekved ein stormfull vestlands høst.. Med ein tekst som motivere og som oftast får meg te å finna dei kreftene, dei som eg gjerna ikkje trudde eg hadde..

Kan andre ha nytte av den, så værsegod..

There will be no fade out, this is not the end
I’m down now
But I’ll be standing tall again
Times are hard but, I was built tough
I’m gonna show you all what I’m made of

I’ve been brought down to my knees
And I’ve been pushed way past the point of breaking
But I can take it, I’ll be back
Back on my feet
This is far from over, I am far from over

You haven’t seen the last of me

No no, I’m not going nowhere, I’m staying right here
Oh no
You won’t see me begging, I’m not taking my bow
Can’t stop me, It’s not the end

You haven’t seen the last of me

 

(Cher – You haven`t seen the last of me.. )