Idag, då sko me virkelig kosa oss med Flokken, gå tur, ta med oss stormkjøkkenet og traska avgårde ut i markå.. Å hei og hu kor kjekt me sko ha det.. Ittepå hadde kånå store planer om å fiksa klar 17 mai klærnå, sko og alt så følge med der.. Me hadde faktisk så masse på tapetet, at denna dagen meir eller mindre va ferdig booka, fra morgen te kvelds..

Joda.. Jammen meg har me ikkje fått gjort nåkenting, av alt det me sko gjør..

Jaja, me gikk ein tur med dei 2 minste opp på lekeplassen, den flotte svære oppforbi oss her.. Men ellers så e den langa listå med aktiviteter, meir eller mindre tom for kryss.. Eg trur nesten ikkje me har hatt det kjekt idag eingang, kidsa har vært i ett forrykande humør.. Fra de stod opp te de la seg..

Neida.. eller joda.. Me har jo hatt det kjekt.. Og eg har funnet ut ein liten triviell detalj i hverdagens omtvistelige tornado..

 

Mini’en e ein liten tyrann for tiå, og Litlajentå e ikkje ett snøfnugg bedre.. Mini’en satt i sofaen og plutselig brølte ut at han ville ha saft idag, såpassa høgt at der eg satt ca 15 cm te høyre for han.. Nærmast spratt te himmels og hjarta tok ett par ekstra slag..

Heldigvis landa eg rett vei, og hadde fortsatt puls når eg kjente itte..

Eller i dag morgens, når eg lå i min skjønnaste søvn.. Eg hadde registrert at både han og Litlajenta hadde landa i midten av sengå, men va fortsatt såpassa langt inne i Jon Blunds fantastiske univers.. At eg meir eller mindre ikkje va forberedt på skrikhalsen, så forsiktig la munnen ner mot øyra mitt..

Og kauka av full hals…

– Paaaappaaa… Ed vil se tv…!!

 

Gud hjølpe meg og Herrens Hærskare, gange 10….

 

Eg føyk nørmast ut av sengå og det ringte såpassa i øyrene, at eg trudde røykvarslaren hadde gått av.. Litlajentå og Mini’en satt og skrattlo oppe i sengå..

– Blei du skremt pappa.. ? .. Spurte Litlajentå, med ett flir om kjeften.. Det velkjenta Jack Nicholson fliret..

Det va ikkje vanskelig å egentlig sjå kim så va hjernen bak denna saken, der hu satt og godta seg.. Mens Mini’en hadde fått blod på tann.. Han ville sjå tv, og når han vil nåke så gir han seg ikkje med det førsta, mildt sagt..

Ein skrubbsvulten mygg på tokt, hadde misunt den karen viljestyrken og evnen te å gjennomføra saken han sloss for.. Litlajentå vett det, og e superflink på å vær den så kviskra guten i øyra, når me ikkje følge med..

Hu e fullt klar over sin lillebrors tyranniske metoder, for å få sin vilje.. Og bruka det for alt i verden, så hu slippe å havna i sakså..

 

Litlajentå og Mini’en e rett og slett ett radarpar, når det gjelde å finna på fantaskap i heimen.. Litlajentå e hjernen og planleggaren.. Mini’en e den så utføre Litlajentå sine planer, med utsøkt finesse og eksemplarisk utførelse..

Han e Litlajentå sin håndlangar, rett og slett.. Ein håndlangar av ekstremt dyktig kaliber..

Me kan sei nei te ein av Litlajentå sine mangfoldige krav, i løpet av ein dag.. Bare for å plutselig oppdaga Mini’en komma snikande rundt hjørna, som ein gepard på jakt itte bytte sitt.. Som regel har me ikkje fått tatt de på fersken..

Men i helgå har hu hatt litt for mange komplott på gang, sånn at ikkje alt har gått unna radaren våras..

 

Som når hu kom for tredje gang og spurte itte sjokoladekjeks, men fortsatt fikk nei.. Kikka på meg med ett skremmande lurt blikk, men bare kikka oppgitt ut i luftå og snudde tvert om og gjekk ner trappå.. Eg høyrte nåke hvisking og tisking nere i gangen, men tenkte ikkje nåke øve det..

Før det knirka såvidt i trappå og eg såg ein skygge, som forsvant rundt hjørna mot kjøkkenet..

Eg tenkte ikkje nåke meir øve det heller, før det rasla såvidt i nåke papir der ute.. Fanken og, tenkte eg for meg sjøl, nå har Han i Midten lurt seg opp i smågodt posen igjen.. Så eg reiste meg og trava mot kjøkkenet, klar for å ta den godteritjuven ein gang for alle..

På kjøkkenet stod ein krakk fint parkert innte kjøkkenbenken, oppå benken stod to små føtter og strakta seg mot kjekkshyllå våras.. Og va i full gang med å rana kjekspakken for innhold.. Eg trakk meg i all stillhet tebake, mens tjuvradden fortsatte raidet sitt..

Og når han va ferdig og lista seg som ein tiger nerøve trappene, følgte eg itte ett halvt minutt seinare..

 

Nere på rommet te Litlajentå satt Gudfarerinnen og delte ut tjuvgodset.. 5 kjeksar te seg, og 3 te den så hadde utført denna kriminelle handlingen.. Sjølsagt e det alltid den som tar den største risken, som får dårligast betalt..

Men Mini’en va storfornøyd med sin andel fra kuppet..

Eg kunne ikkje anna enn smila, og lurte meg opp i stuå igjen og fortalte det te Kånå.. Hu holdt nesten på å knekka sammen av latter, og det samma gjorde eg.. Egentlig, så burde me jo tatt de ei skrapa for detta fantaskapet..

Men som gode etterforskerar og foreldre som me e, tenkte me det va best å venta te me hadde nok bevis.. Nok bevis te å ta sjølve hjernen for fantaskapet, og ikkje bare håndlangaren..

 

Og heller la de vær i god tro på at de har overtaket på oss.. Forresten så ga det oss meir eller mindre nesten ein time fri, fra andre spinnville episodar med grufulle godt planlagde plott..

Med Litlajentå sittande bak i skyggen, mens hu styrte sin undersått der hu ville..

Og itte Liverpool sin overbevisande seier borte, mot West Ham.. Så rusla me oss faktisk ein liten tur opp te denna kjekke lekeplassen lika ovenfor her me bor..

Og når me sette oss ner, itte å ha leka litt sammen.. Fant Kånå fram den “tomme” kjekspakken, og sa at nå sko me jaggu meg kosa oss med litt sjokoladekjeks her på lekeplassen..

Siden de hadde vært så snille når me gikk tur…

Mens hu flira te kidsa.. Ett realt Jack Nicholson flir….

 

Å sei at reaksjonen og ansiktsuttrykkå te Kidsa va ubetalelige.. Det trur eg e mildt sagt..

 

=D =D