Me satt rundt kjøkken bordet å spiste middag her ein dag. Faktisk, ein middag kor ingen hadde løpt fra bordet, begynt å krangla eller blånekta å spisa opp maten sin, til ein forandring.
Eit forholdsvis vennlig middagsbord rett og slett, og ikkje et sånt sylspisst som nærmast klore ut augene dine …
Herreduuud … Bare det at nåken ringe på dørå, når me seks sitte rundt middagsbordet. Det e nok te at ragnarok slår ut i full blomst, fordi minst tre av Flokkens fire medlemmer, setter i gang VM i ringeklokkeløp ned trappene …
Kniver og gafler flyr over bordet, saftglass blir velta over en lav sko og tre stykk barn kauka til synkront, omtrent lika høgt som når et F16 fly bryte lydmuren
– EG SKA ÅPNA !!! …
Tjera vena meg, vett du … Ein stim med Piraya som kan fortære ein fullvoksen bøffel, på mindre enn et minutt, e som barnamat i forhold denna galskapen …
At ingen har flydd på hovudet ned trappene og brukket både ben, armer eller rygg, det må vær et av verdens ufattelige største under.
Og at dei som har ringt på dørå fortsatt tør å stå der, etter nåke som meir høyrast ut som ein flokk ville elefanter, enn tre barn som trampa ned trappene, det e nærmast komplett uforståelig …
Det e mange år siden eg har gitt opp å formana Flokken om at detta må ta slutt, for kvar gang det seie Ding Dong her i heimen så e mine ord glemt som dugg forsvinne i plettfritt solskinn.
Man kan ikkje anna enn å ha 113 klar på telefonen, og håpa det går i likaste laget, kvar gang det skjer …
Men, denna middagen her ein dag, kor familieidyll og euforisk harmoni regjerte rundt kjøkkenbordet, spør Litlajentå plutselig.
– Kossen traff dåkke kvarandre egentlig ? … Mens hu kikka vekselsvis på meg og Kånå, med et spørrande blikk som oste av nysgjerrighet.
Jøje meg, altså … Det e liksom slike øyeblikk mange foreldre gjerna har venta på, i et halvt småbarnsliv, og har ein romantisk og vakker historie klar på tungå. Ein historie som på sett og vis kunne gått lukst inn i einkvar romantisk Hollywood film.
Og når fortellingen e slutt, så sitte barna nesten med tårer i augene, å kikka beundrande på sine foreldres fantastiske første møte …
Kanskje va det et magisk møte på ein kafe, kor to blikk møttes, gnistrene sto i taket og resten va sjølforklarende. Eller kanskje møttes man på ei vakker strand i sydenland, akkurat når solå traff havoverflaten og stemningen var optimal for anledningen …
Kanskje va det lika enkelt som det va romantisk, og skjedde på dagligvarebutikken, når to blikk møttes over frysedisken for første gang.
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Når Litlajentå slengte ut detta famøse spørsmålet, då satte et skred av tanker i hjernebarken i gang.
Men, ingen av dei teoretiske minnene ovanføre, dukka opp langt nede i fra min skrøpelige hukommelse …
Det lille øyeblikket av fullkommen idyll og harmoni, kor Fatter’n satt å spiste middag i fred og ro, mens overskytende IQ ble stillferdig brent opp. Det va definitivt over.
Der Fatter’n nå satt å ropte te sin egen hukommelse, for å liksom få et lite hvisk tilbake fra fortiden, som kunne fortelles videre te Litlajentå.
Når sant ska seiast, så va det ikkje slik at eg ikkje fikk minner slengt frem fra glemselens forrykte slør. For minnene som dukka opp, de va mange, elleville og meir eller mindre kategorisert med minst seksten års alders grense, alle sammen …
Utfordringen te Fatter’n, det va for så vidt om disse minnene skulle fortelles videre te ei nysgjerrig litå jenta, eller om han burde lyve så vakkert at han nesten trudde det sjøl.
Keitete klining i kjellaren på ein av byens nattklubber, samtaler kor konsonanter og vokaler krangla om plassen eller ellevill allsang på nachspiel. Det va liksom ikkje det eg følte va passande her …
Og ka kom liksom først !? Samtaler av sjeldent kaliber, klining på nattklubb eller allsang på nachspiel ??? Eg hadde jaggu meg ikkje fanaring, faktisk … Hjølpe meg …
Eg varta nesten litt desperat der eg satt, for det kunne raskt bli som et bitte lite snøfnugg i ubalanse, som utløste et fatalt skred. Om man liksom fortalte jentå noen av disse minnene.
Eller endå verre, om man ikkje fortalte Litlajentå nåken ting ! …
Eg tenkte med skrekk og gru, på ka i all verden Kånå ville finna på om eg liksom ikkje huska når me møttes, for første gang … Tjera vena meg.
Eg va på ein måte genuint fucked …
Ansiktsfargen rant av andletet som billig sminka, hjernen klarte ikkje å kommunisera med resten av kroppen og kjeften starta på ein fortsettelse som aldri kom …
– Altså … Øh … Jo, du jentå mi … … … .. .
Det va då Kånå brøyt inn. Ei Kånå som når eg tenke meg om, kanskje hadde sett omtrent lika hjelpeslaus som eg gjerna såg ut, etter Litlajentå slapp bombå …
Men, når Kånå fortalte ei historie som va lika romantisk og storslått, som den va oppspinn og rein og skjær løgn, så forstod eg …
At Kånå hadde vært lika mye i villrede som meg sjøl, om både kor og når me møttes for første gang, som eg hadde vært. Og derfor hadde redda Fatter’n fra full katastrofe, med ei røvar historie som Litlajentå slo seg te ro med …
Det va ein slik liten sjelden og spesiell hendelse, der Fatter’n gikk klar ein skremmande smell, alle vant og ingen kunne nåken gang ta episoden i bruk, som pressmiddel mot den andre parten, i ein fremtidig disputt …
Fordi begge hadde hverken rett eller galt, men måtte gjerna nå memorisere samme historie, i tilfellet spørsmålet skulle dukka opp igjen, ved ein seinare anledning …
Ein slags stilltiende samdrektighet mellom to foreldre i komplett villfarelse … Sånn egentlig …
Og man sitte til slutt med ein slags merkelig følelse av motvillig takknemlighet øvefor kvarandre … Liksom …
Fantastisk … 🙈🙈🤣🤣👍👍