Eg va godt igang med arbeidsdagen idag og sko bare levera sista leveringå i byen, før eg suste innnover i distriktet med resten.. Men, akkurat når eg hadde rygga lastebilen innte varemottaket der eg va, så ringte telefonen.. Det va Kånå.. Eg kikka på klokkå og tenkte det va nå litt tidlig at hu ringte allerede nå.. Hu har jo meir eller mindre fått god gang på rutå våras, og trenge mindre veiledning om kor kundene hu ska levera te, holde hus..
Uten å gjerna øvedriva for mye..Så må eg nesten få sagt, at eg e jaggu meg imponert øve kor kjapt hu har lært seg å lasta, legga opp ei ruta og styra med håndterminalen..
Man kan vel gjerna strekka det så langt å sei, at hu muligens e ett lite naturtalent.. Bare ikkje sei det te na, om dåkke ser hu.. Då har eg det gåande i lange tider.. Men, nå va hu altså i andre enden av røyret og høyrtes meir eller mindre nåke oppgitt ut, både øve dagen idag og bilen våras.. Eg hadde vel ett lite håp når me oppgraderte den gamle Chrysler Voyager’en me hadde, te denna her Mercedes V-Klasse så me har nå..
” Så sko eg få litt mindre pes om alt som gjerna va gale med bilen våras.. Men neida..
Det begynte forsåvidt i vinter når batteriet va tomt nåken dagar på rad, fordi eg ikkje hadde kobla om Dvd-skjermane i nakkestøttå.. Som stod og trakk strøm heila tiå.. Så va det eksosluktå i kupeen, fordi det va hull i annlegget, midt unna bilen.. Når det va utbedra va det egentlig stille ei god stund, før hu bestemte seg for å glemma å slå av lyset 2-3 ganger.. Og endte med ein steindau bil, lika mange ganger..
Me hadde jo sånn pipegreier som varsla at lyset stod på, men den tok visst plutselig kveld, uten å gi beskjed te Kånå.. Men det har forsåvidt stabilisert seg litt nå da.. Trudde eg..
Men idag, så va det nåke heilt anna som hadde råka Kånå, og sendt na lukst ut i periferien, med ett smell.. Årsaken kan me nok heilt sikkert diskutera, men det kan virka som om all jobbingen virkelig har gjort susen.. Sånn muskelmessig.. For når hu kom te ein kunde og hasta ut av bilen for å levera, så hadde hu røska te dørhåndtaket for å dra opp skyvedørå.. Men, istedet for at dørå glei opp på sitt sedvanliga vis, når man nappa i håndtaket..
” Så løsna heile driten og sendte Kånå avgårde på ein liten heisatur, før hu styrta i bakken med ett mildt sagt forbausa uttrykk..
Eg holdt på å setta kaffien i halsen mens latteren kom pressande fra magen, når hu fortalte ka som hadde skjedd.. Men holdt maskå sånn nåkenlunde.. For eg såg det jo føre meg, der hu satt på bakken med dørhåndtaket i den eina handå, håndterminalen i den andra og lurte på ka i all verden som hadde hendt.. Eg sleit sånn med å holda meg alvorlig, at eg klarte nærmast ikkje snakka.. Så eg svara så kort og så lite som mulig..
Sjølsagt hadde ein bil med 2 arbeidskarar inni, stått og hatt førsterad plass te Kånå sin forestilling.. Og når Kånå fortalte det, så sprakk det for meg..
Eg fikk så krampelatter at eg va sjeleglad for at lastebilen stod i ro, og håndbrekket va på.. For beinå gjekk av seg sjøl i latterkrampå.. Kånå va nå litt på låtten hu og, av heila greiå.. Både oppgitt, lattermild og forbanna, på vår eminente 7 seter som for tiden fungere som bud-bil.. Eg fikk te slutt stotra fram ein bekymring, om det hadde gått bra med hu, innimellom latterhikstene.. Og heldigvis va nok stoltheten meir skadeskutt, enn sjølve legemet..
” Eg trur ikkje Kånå va imponert øve kor lang tid eg brukte, før eg hadde tenkt på hennas ve og vel.. Men, skitt au.. Eg trur ikkje eg har ledd så godt på lenge..
Så med detta får eg vel bare ønska dåkke ein lattermild og god fredagskveld..
Her har det ivertfall vært mye lått og løye idag..
Det e ivertfall heilt sikkert.. Uff, nå begynne eg fader meg å le igjen.. Mens eg sitte her å ser hendelsesforløpet føre meg, mens eg skrive..
Stakkars Kånå.. 😆
