Gudhjølpe meg, kossen tiå går.. !!?? .. Nå har me jaggu meg tippa midten på Januar, og eg har ikkje skrevet ett innlegg siden nyttår, trur eg.. Det tok på å ha julaferie kjenne eg, kor me kosa oss med Flokken, va i julaselskap og endte med ein liten fjellferie kor me feira nyttårsaften.. Hverdagens strabaser traff oss ihvertfall med full tyngde, når me omsider kom oss heim fra fjellet.. Kidsa begynte på skolen, Mini’en i barnehagen og me på jobb.. Leksearbeid, fotball og turn/trampett trening satte igang igjen, og plutselig va halve Januar unnagjort.. Kor i helsikke blei dei to første ukene av..!!??..
Når man går fra tidenes sløveste romjul, foruten nåken økter på ski og litt snøhulebygging, te ett reinspikka kaos på kun kort tid..
Då følge heilt klart ikkje hjernebarken med i svingane, og går rett i nødmodus.. Det e skrekkelig lett å falla ner i tempo.. Altså, det å gå fra førjulskaos på jobb og i heimen, te sofaslaberas og koselige familieselskap.. Men, når man må snu den ligningen tvert om på ett døgn, så komme sjokket som ett godstog i full fart, og treffe deg midt i fleisen.. Me begynte ikkje på jobb før torsdagen itte nyttår, men hjernen va programmert inn på mandag, så når det va fredag dagen ittepå, med ei påfølgande frihelg, igjen.. Då trur eg systemet gikk i stå, oppe i hjernebarken..
” Prosessoren i topplokket klarte ikkje den kjappe omstillingen, og spant ut i ein runddans uten like.. Og, eg trur ikkje den kom seg heilt te hektene igjen, før tidligast igår..
Når dønningane fra taktskiftet itte nyttår, endelig begynte å legga seg.. Småbarnlivets umiskjennelige hverdag har innhenta oss, rutinene e begynt å komma seg sånn nåkenlunde i ruta og ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale har igjen begynt jakten, på ett tilsynelatande uoppnåelig mål.. Eller igjen starta ein uungåelig ferd mot alskens elleville smeller av forskjellig kaliber, med ei småsint, ilter men stort snill Kåna i heimen, og ein hyperaktiv flokk med ungar.. Me e ikkje vant med sånne lange julaferiar sammen, og eg har vel ikkje akkurat klaga min nød, fordi eg måtte på jobb, ein dag og to i julå, tidligare år..
Men, for all del, det va rett og slett herlig å parkera lastebilen denna gangen, og vita at man ikkje sko på jobb, før te neste år.. Det va smellen når me begynte på jobb igjen, som va tøff..
Den såg eg ikkje heilt komma.. Ein dualige nyttårssmell, rett og slett.. Det e sånn som man forvente itte sumarferien det, men då e man jo sånn nåkenlunde forberedt på den.. Den smellen her kom jaggu meg som lyn fra klar himmel, hverken meir eller mindre.. Til og med Kånå og Flokken fikk kjenna litt på det, der Flokken gikk rundt som nåken zombier i ei ukes tid, og Kånå va som ei granat uten sikring med evnen te å gå av, i hytt og pine.. Gudhjølpe meg.. Hu har fri på onsdagene, men onsdag for litt over ei uka siden, så såg eg ikkje heilt kossen eg sko løysa arbeidsdagen, uten hennas hjelp..
” Eg hadde stressa sånn den morgenen å glemte heilt at Kånå hadde fri, så når klokkå nærma seg ni, og hu ikkje hadde dukka opp ennå.. Då ringte sjølsagt eg nåke oppskjørta, og lurte på kor hu blei av..
Å sei at det va ett sjakktrekk av den geniale sorten, det ville nok vært å dra det litt langt.. Kånå svara jo nåke forfjamsa at hu rekna nå med at hu hadde fri, det va jo onsdag.. Då kom “genialt” sjakktrekk nummer to.. Når eg svara “mildt” indignert og muligens i øvekant sarkastisk, at det va jo smart å gjør, akkurat i dag.. Herreduuuud.. Som Mini’en alltid seie.. Kånå sprakk, telefonen blei rødglødande og eg kom ikkje te ordet igjen på minst halvanna minutt.. Ein tirade av sjeldent kaliber strømte ut av telefonen, og inn i øyregangen.. Ein stakkars Fatter’n begynte å forstå at han hadde gått i baret igjen.. Itte ein tilnærma harmonisk julaferie..
Det va såpassa lenge siden eg hadde vekka Kånå sin vrede, og prosessoren va som eg nevnte tidligare, ikkje heilt kalibrert ennå.. Eg va nok ett lett bytte for ei skrubbsulten løvinna, som heller ikkje va kommen heilt i seget, itte julaferien..
Eg hadde lite å svara med, og stod såpassa lamslått der oppe på jobb å kikka nåke skjelmskt i bakken.. Bogdan som laste ved siden av meg, kom til og med bort å lurte på om alt stod bra te, eg såg nåke bleik ut om nebbet, meinte han.. Kanskje va det då vendepunktet kom.. At prosessoren tok ein reboot, og brukte heilt te igår på å logga seg opp igjen, eg vett ikkje.. Kånå kom trampande opp på jobb den dagen, og trødde varene på bilen sin, meir eller mindre i euforisk sinne.. Eg hadde prøvd med litt skadebegrensing, men fånyttes.. Når Kånå har latt vreden slippa laus, vett man aldri heilt når det e øve..
” Somme ganger går det øve på nåken minuttar, andre ganger ein time og to.. Men, den onsdagen.. Då va hu nærmast ikkje snakkande te, før klokkå tippa elleve om kvelden..
Men, hjølpe meg.. Ingenting e så perfekt her på denna famøse bloggen, som å starta året med ein real smell.. Då vett man liksom kor lista ligge for året som komme, på ein måte.. Nå nærma det seg jaggu meg helg igjen, både eg, Kånå og Flokken har kommen i seget.. Mini’en scora mål på fotballtreningen idag, Han i Midten har gjort alle leksene sine uten alt for mye krig og Litlajentå går rundtomkring her i heimen, med ett lurt smil om kjeften.. Man vett aldri når hu har nåke fantaskap på gang..
Jauda.. Fatter’n e nok eingang klar for ett nytt år, med denna bloggen, sjøl om eg har hatt mine små rundar med meg sjøl, om kanskje det va på tide å legga den på is..
Men.. Plutselig dukka skrivelysten opp igjen, som den forsåvidt alltids gjør.. Det e vel gjerna ikkje nåke man kan skru av.. Den forsvinne vel gjerna litt, i ny og ne, men sånn e det vel gjerna for alle som har ein trang te å skriva.. Eller har ett ønske om å formidla ett budskap.. Og mitt budskap, sånn om eg virkelig sko stå for nåke med denna her bloggen min, så e det vel akkurat det med å ha truå på seg sjøl, som foreldre.. Sjøl om ting går te helsikke inninmellom, om kidsa ikkje adlyde eller andre heilt normale ting, som man møte på, som foreldre..
Man komme te å gjør feil som foreldre, kanskje dei samme feilene fleire ganger og.. Det betyr jo allikavel ikkje at man e mislykka eller dårlige foreldre, bare at man kanskje må finna ein anna måte å gjør ting på.. Man må læra underveis, tilpassa seg situasjonene som oppstår og bruka omgivelsane te sin egen fordel.. ‘
Man blir aldri utlært eller perfekt som forelder.. Men, man kan gjør så godt man kan, og stola på at det e godt nok.. Somme ganger går man et skritt fram, for så å ta to tebake.. Andre ganger går man mange mil, før man må ta nåken bakover igjen..
Så.. Om denna bloggen har ei meining, ett budskap eller et mål.. Så e det å visa ein hverdag hos ein massebarnsfamilie, akkurat sånn som den e.. Uten filter, krydra med litt humor og ein saftige dasj hverdagsgalskap..
Hverken meir eller mindre… ;-D
