Kånå, Sjøslaget og ein Bittersøt søndag..

Der va jaggu meg helgå over og ei ny veka står føre oss, ei veka med nye utfordringar og hverdagsgalskap på løpande bånd.. Itte ei begivenhetsrik helg har glidd forbi, som ein kniv i varmt smør.. De pleie det, dei der helgene.. Gli nesten ubemerka forbi, sånn at mandagen komme som ett lite sjokk, for oss småbarnsforeldre.. Ett slags ambivalent sjokk, fordi rystelsen øve at man må opp tidlig, som regel blir etterfulgt av ein slags følelse av ro, litt ut øve dagen.. Når kidsa e på skolen eller i barnehagen, og man ikkje må mekla mellom to brødre som har føket i tottane på kvarandre, hjelpa ein Mini som har krisemaksimert ett eller anna eller blitt utsatt for ein eller anna ny fantastrek fra ei utkrøpen Litlajenta..

Som igjen har funnet på ein ny pøbelstrek av stort kaliber, kor dønningane av avmakt ikkje gir seg før itte ett par timar..

Eller kanskje man går på ein smell, fordi Kånå har vært ute på vift for første gang på leeenge, og virkelig slo ut håret i full blomst.. Men, ikkje som ein sånn flott orkide lignande blomstersak, som gjerna bretta seg ut i all sin prakt, og man blir heilt overgitt av den fullkomne skjønnheten, fra dei nydelige bladene som bretta seg ut.. Åneida, heller meir som ein småfnisande, vilter og godt påsegla løvetann.. Sånne blomster som bite seg fast overalt, og sprer om seg med ein eim av sumar og te slutt fylle luftå med ei sky av frø.. Eller i detta tilfellet, ein duft av gammal sjømann som endelig har fått landlov, itte sju lange år på de syv hav, og derfor hadde seg ett realt sjøslag..

 

” Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. Det va liten tvil om at Kånå hadde løfta glasset, både titt og ofta, denna lørdagskvelden.. Mildt sagt..

 

Der Kånå kom seilande inn dørene og liksom forsøkte å væra stille, men krasja med krakken ute i gangen og seilte inn i garderobedørene, med ett saligt smell.. Før hu hysja vaktsomt på seg sjøl, men braut ut i ett heidundrande kniseanfall uten like, fordi hu plystra meir enn hu hysja.. Så, tok hu seg sammen der ute i gangen.. Eg forstod ikkje at hu tok seg sammen, fordi det blei stille der ute, men fordi hu sa det te seg sjøl.. – Nå, må du jaggu ta deg sammen, Nina.. Kviskra hu, før et nytt kniseanfall runga i gangen, mens hu stavra seg videre og inn på badet.. Tjera vena meg.. Eg hadde jo fått nåken indikasjoner på Snapchat om at de hadde det gøy, dei her husfruene på tunet, som va ute på vift..

Men jøje meg.. Det må ha tatt seg opp i slutten, denna her byturen, det e ihvertfall heilt sikkert..

Så e det jo ein kjennsgjerning, at alt som går fort opp, det komme som regel ned igjen, i ein fart.. For itte ett så smått lattermildt resymé fra kvelden, ein Fatter’n som blei sendt opp på kjøkken itte et glass vann og 2 hodepinetabletter.. Så slokna Kånå som eit utslitt dovendyr og satte igang med ein egenkomponert snorkesymfoni, eit mesterverk som holdt meg våken og sannsynligvis vekka Mini’en.. Der han kom luskande inn på rommet våras, og jumpa inn i midten før han krøyp nåke tettare inn te Fatter’n enn Kånå.. Han la vel merke te sagbruket som gjekk for full maskin, og tok sine forhåndsregler.. Vil eg tru..

 

” Ein Mini som ikkje tok nåke hensyn te at Fatter’n hadde blitt holdt våken, nærmast te fuglane begynte å kvitra.. Av ei fnisete Kåna og ett durabeligt sagbruk..

 

Og dermed ville stå opp akkurat når eg hadde falt inni søvnens mjuke favn, og drømmenes livlige fantasiverden hadde starta.. Men, som blei brutalt stoppa av ein utålmodig Mini, som ville opp og se barnetv.. Jaja, egentlig va det gjerna lika godt, for Kånå va alt anna enn i toppform, når stripene av lys trengte gjennom gardinene.. Hu grynta nåke uforståelig, men eg forstod sånn nåkenlunde på tonefallet ka det betydde, og nappa med meg Mini’en å jogga opp i stuå.. Nåken ganger når man e usikker i sånne situasjoner, vett man alikavel heilt klart ka man bør gjera.. Fordi ein stemme gjerna bryte inn, langt inne i hjernebarken..

Og forsøke å geleida oss mannfolk inn på rett spor, nåken ganger lytte me mannfolk te den stemmen, men altfor ofta blir den ignorert..

Det e vel mye derfor denna bloggen te slutt såg dagens lys, og blei ein realitet, fordi eg e ein mester te å trø i salaten, med skornå på.. Men, på søndag så lytta eg heldigvis, og rusla opp i stuå med Mini’en, før eg gjekk på ein smell.. Når formiddagen nesten hadde gått over te ettermiddag, så kom Kånå ruslande opp trappå, og det va ett sørgelig syn som manifisterte seg foran oss andre.. Den rake motsetningen te den sprudlande fjollehønå, som kom ramlande inn dørene, nattå før.. Der hu lista seg på tå mot sofaen, og smaug seg unna ett teppet, og blei meir eller mindre liggande der, resten av dagen..

 

” Det e som eg har skrevet før, ubetinga glede blir før eller seinare avløst av bunnløs sorg, nett som at itte lys, så komme mørke..

 

Og det va vel liten tvil om at Kånå virkelig hadde hatt ein herlige kveld på lørdag, med store mengder av både glede, fremkalt av diverse læskedrikker.. Og nå måtte betala litt for sin løyselige omgang, med dei samme læskedrikkene.. Og det lysande oppsynet fra kvelden før, gjemte seg nå under teppet, borte i kroken sin..

Itte eg “laga middag” og va oppe på McDonalds å henta den, så kom hu seg litt te hektene, og meinte nåke halvhjarta at det forsåvidt hadde vært verdt det..

Men, eg e ikkje heilt sikker på om Kånå trudde 100% på seg sjøl, i det.. Uansett, så va nok det viktigaste at Kånå kom seg ut litt, hadde ein alle tiders kveld kor hu kosa seg glugg ihjel, med nabofruene.. Det va nok uten tvil vel fortjent og godt forunt.. Så fikk me heller ta litt hensyn igår, te hu som lå nåke redusert på sofaen, me andre i heimen..

Me prøvde ihvertfall.. Så godt som me kunne.. =D

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg