Nå nærma det seg med stormskritt julaferie, og eg kjenne litt på følelsen, at eg både glede og grue meg litt.. Eg gruglede meg.. Nett som Petra og Karsten, i barnebøkene, før de ska begynna i barnehagen.. Me har fått fri i romjulen i år for første gang på mangfoldige år, men eg vett ikkje heilt kor smart det e, på ein merksnodig måte.. Det har jo vært litt ok det å komma seg ut av heimen litt, itte nåken intense dager med julafeiring, selskaper og lignande.. Men, så kjennes det nydelig ut å vita at man ikkje ska på jobb igjen, før te neste år.. Men, så kjenne eg litt på det at det e litt skremmande, det å vita at man ska tilbringa nesten halvanna uka, sammen med Familien Vandrende Kaos..
Halvanna uka med potensielle kruttønner som høg på livet, julå og sannsynligvis kjekke gaver, heilt klart vil gå amok ein eller anna gang, i løpet av denna tidå..
Flokken og Kånå e som gamle udetonerte granater som ligge skjult i jordsmonnet, itte diverse verdenskriger, og bare venta på ein mulighet te å få lov te å gå av.. Men, tjera vena meg.. Eg vett jo at det blir mange fine øyeblikk og, som vil manifistera seg i hjernebarken for mange år fremover, som med julesokken på morgenen på juleaftå.. Ein pose med flybensin, som garantert vil setta fyr på ein flokk ungar, og virkelig kickstarta julå.. Eg foreslo for Kånå at me kunne jo pakka inn sånne minigulerøtter, litt sukkererter og andre sunne alternativer, oppi dei her snopeposene, istedefor “flybensinen”..
” Det ville jo vært et ubetalelig syn å sjå Flokken rota fram julasokkene, også finne de bare grønnsaker oppi.. Jøje meg, det ville nok vært ett definerende øyeblikk, i vår tid som foreldre, ja..
Det versta e jo at Kånå faktisk satt å tenkte litt på det, før hu liksom rista det av seg, og sa at nei, så fæle foreldre vil me ikkje vær.. Og hu har jo heilt rett.. Hjølpe meg.. Eg vett jo det eg og.. Det høyre jo liksom med te julå det å få litt snop om morgenen, te å kosa seg med mens me kikka litt på Donald & co, spille litt Uno eller andre koselige ting man kan gjør sammen, som familie.. Eg gleda meg ihvertfall halvt ihjel te avslutningen av Snøsøsteren, bokå me lese her i heimen som ein alternativ julakalender.. For den tok ein uventa vending her igår, eller egentlig i forgårs, men me måtte ta to kapitler igår, siden kidsa va litt lenge oppe, den dagen..
Eg har hatt ein liten følelse av at det va nåke spennande som kom te å skje lika rundt hjørna, i dei siste kapitlene.. Og bokå skuffa virkelig ikkje..
Dei to minste satt som klistra innte meg, når spenningen begynte å dra seg te igår, og når avsløringen kom høyrte me alle ett høylytt gisp, ute fra vaskerommet.. – Åhh.. Ed trur det va Rampenissen.. Sa Mini’en, og kikka vaktsomt ut i gangen.. På barnaskolen så hadde me ei lærerinna som leste Mio min Mio for oss, med ein innlevelse som fikk oss ungar, te å sitta som forheksa, mens me lytta intenst te kvart eit ord hu leste.. Eg har forsøkt å gjera det samma, for småfolket, nå når me lese Snøsøsteren.. Det virka uten eit fnugg av tvil på Kånå, ihvertfall.. Men, eg merka at dei små plutselig begynne å følga ekstra med, når det gjerna drar seg te, med litt spenning..
” Då slutta de å tutla med det gjerna gjør, mens Fatter’n lese, de krype litt sånn ubemerkelig nærmare og sitte lika stille som ein katt, som gjerna væra ett eller anna i luftå..
Og det begynne virkelig å dra seg te nå, i denna fantastiska bokå te Maja Lunde, som har bergfesta både meg, småfolket og “Rampenissen” ute på vaskerommet.. Kjekkare julakalender trur eg ikkje me har hatt i heimen, siden Flokken kikka på Jul i Blåfjell, for første gang.. Eller siden eg for første gang såg Skomakergata med skomaker Andersen og Tøflus.. Me prøvde oss på den ett år med Flokken, itte me kjøpte den på dvd, men det e bare å innsjå at teknologien og kvaliteten på barne-tv, den har kommen langt siden den gang..
De datt av lasset ganske tidlig i første episode, og det va jaggu ikkje lett å få de foran tv’en, te dei neste.. Sjette eller rundt sjuende episode, så ga me opp..
Egentlig ett godt eksempel på at det me foreldre den gangen såg på som ein fantastisk tradisjon, gjerna ikkje fungere lika godt i nåtiden.. Og som eg va inne på i ett tidligare innlegg, her i adventstiden, så e det viktig å gjerna laga nye tradisjoner, for våras egne barn.. Hverken meir eller mindre.. Man må følga med i tiden, på ein måte.. Og det trur eg jaggu meg at har funnet, med Snøsøsteren, der småfolket har latt seg fengsla av denna fantastiske historien, sammen med oss voksne.. Jauda, men sånn ellers, så har me faktisk brutt ein anna tradisjon me har hatt, i mangfoldige år, nettopp detta med å pynta julatreet på litla juleaften..
” I år så maste småfolket sånn på når julatreet sko komma opp, siden mange andre, allerede hadde fått det opp, og pynta det te den store gullmedaljen..
Jøje meg altså, nåken flenge jo opp treet allerede 1 Desember, men det synast eg e nåke tidlig.. Men, tredje søndag i advent så stod julatreet ferdig pynta, heima i vår stua og.. Hverken for tidlig, eller for seint, synast eg.. Sjøl om det alltid har vært litt av kosen på litla juleaftå, det å pynta treet før Hovmesteren og Grevinnen.. Litlajentå tok oppgaven som julatresjef på strak arm, der hu svinsa rundt og hengte opp kuler og engler, retta litt på det Mini’en hengte opp og flytta litt diskre, på det dei to eldste slengte på treet.. Hu e luren den der jentå, og vett det gjerna ikkje e smart å gjør sånt nåke, når f.eks Han i Midten får det med seg..
Men, pynten ska jo ikkje henga i hytt og pine, det må væra ein viss symmetri øve det, det har til og med Litlajentå fått med seg.. Der hu tok ett par tre kuler Han i Midten hadde hengt opp, og flytta de litt rundtomkring på treet..
Han i Midten va mest opptatt av kim så sko henga opp stjernå på toppen, så Litlajentå sitt stunt, det forsåvidt ubemerka hen.. Og igår, så baka me pepperkaker for fulle mugger i heimen, Litlajentå hadde ei venninna på besøk, mens Mini’en va på besøk hos ein kompis.. Så jentene baka og pynta først, før Mini’en og dei to eldste tok øve ittepå.. Så nå begynne me vel å nærma oss klar te jul, vil eg tru.. Det e bare kromkakebakingå te Fatter’n som gjenstår, men det får me ta te helgå, tenkje eg..
Så, ha ein strålande dag, Folkens.. Og kos dåkke dei siste dagane på jobb.. Nå e det snart høytid, for familieforviklingar på høgt nivå, i dei fleste hjem i Norges langstrakte land..
Eg tvila på at det bare e me som står foran ei tid, med hemningsløs galskap, og kaos fra ein anna verden.. Heilt klart.. 😁😁😃😃