Johan og Bodil – Jazzen’s mystiske verden …

Foto : VisitHaugesund

 

Johan og Bodil suste mot Haugesund sentrum på sine nyinnkjøpte elektriske sparkesykler. Eller det vil si, Bodil suste som en lavtflyvende alvedronning nedover gata, mens Johan knota noe helt forferdelig.

– Men, for hælvete da, Bodil. Brølte Johan, da han for femtende gang hvelva på kun kort tid og gikk lukst i asfalten.

Bodil, som hadde ildern Karsten Beate med bare en balle i rognpåsen, trødd ned mellom sine fyldige frontlykter. Skjente grasiøst og elegant til siden, før hun snudde seg og kikka oppgitt på Johan.

Ilderen Karsten Beate dabba tre, fire ganger opp og ned, der kun hodet dens stakk opp fra Bodils byste. Begge var fengsla av Bodils dypt utringa men stramme sports bh, og både Karsten Beate og bysten skrek etter luft …

 

– Jaja, man tager hva man haver. Hadde Bodil sagt på Haraldshaugen Camping, før hun trødde ilderen Karsten Beate ned i gropa mellom brystene.

Håndveska, som Bodil først hadde tenkt å ha ilderen oppi, den lå uten hank bak i luka på Dyna’en.

Hanken hadde blitt omplassert til viftereim, da den røk i bakkene opp mot Vågslid.

Da var det Johan som sa det.

– Man tager hva man haver. Før han rev av hanken, sydde den sammen og satte den inn, der viftereima hadde vært …

Kmips.

Bodil stappa lynkjapt hånda ned i venstre pupp, og nappa opp sitt digitale orakel, før hun like lynkjapt knipsa et bilde av Johan, som lå i en merksnodig positur, trødd rundt sparkesykkelen.

– Hva faen, Bodil. Hva er det du gjør ? Kauka Johan fortvila, der han forsøkte å knytte laus bena sine, fra ramma til sparkesykkelen.

– Ingenting, Tingeling. Kvittra Bodil, før hun posta bildet på Instagram kontoen sin.

En konto som vokste som ild i tørt gress, og stort sett inneholdt Johan i et mangfold av helsprø positurer …

 

En god stund og mange knall og fall senere, nådde de frem til sentrum. Haugesunds gater var overfylt av jazz elskende innbyggere og turister, og lufta dirret av et yrende folkeliv.

Johan sneide to eldre damer før han stupte hodestups ned i en hekk, med et reinspikka indianerhyl, da forhjula til sparkesykkelen traff kantstenen som omringa hekken.

Knips …

– Hva faen, Bodil. Tok du bilde av meg igjen ? Kauka Johan til, fra nede i hekken med beina stikkende opp, som to fyldige totempæler.

– Neida. Løy Bodil vakkert, å titta overraska på hvor mange likes forrige bildet hadde fått.

– Jøsses, femten tusen. Utbrøt Bodil mildt sjokkert.

Ilderen Karsten Beate titta også sjokkert på Bodils digitale orakel, og tenkte. – Hva i helvete har jeg havna opp i …

– Femten tusen hva ? Sa Johan, som endelig hadde kommet seg løs fra hekkens uomtvistelige grep.

– Ingenting, tingeling. Kvitra Bodil igjen, og stappa lynkjapt orakelet ned i venstre pupp …

 

– Nå Bodil, nå skal du bli innlemmet i en av musikk sjangerenes mest fantastiske opplevelser. Nemling jææææz.

– En pulserende rytmisk opplevelse av sjeldent kaliber, hvor improvisasjonen får fritt utløp. Sier Johan verdensvant.

Johan var på ingen måte bereist i jazzens verden, men hadde lest en brosjyre som lå på campingen, og briljerte nå med sine kunnskaper. Ordrett sitert brosjyren …

 

Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate fikk plass på første rad. De hadde valgt seg ut en konsert med en verdenskjent jazzmusiker, en improvisasjonens virtuose mester, som Johan hadde sagt. Fortsatt ordrett fra brosjyren.

Bodil satt sånn måtelig forventningsfull, ilderen Karsten Beate svetta som en finsk husbond i saunaen, mellom to jur enhver svetsisk budeie henne ville misunt.

Og igjen, så skjedde ting så raskt at når det hele var over stod Johan igjen med lua i postkassen og lurte på hva i himmelens navn som hadde skjedd …

 

Tre minutter ut i konserten hadde øra til Johan figurativt vrengt seg, øynene trilla rundt i utakt med musikken og sveisen stod nitti grader bakover, blåst av banen fra en trompets vide port.

Ilderen Karsten Beate’s armer og ben stod i kryss mellom Bodils frodige frontparti, kjeften var forvridd i en skrekkslagen grimase og Karsten Beate tenkte at selv matfatet til en rev, faktisk ville vært en bedre skjebne, enn dette her.

Orkesteret med sin virtuose mester, spydde ut noter og klang i et mønster uten antydning til sammenheng, og Johan mista det helt.

Halvliteren han hadde kjøpt før de satte seg, hadde gått til himmels når saksofonisten gikk amok, og hånda til Johan skvatt til værs i sjokk og bløtla alle, fire- fem rader bak seg.

– Men, for svarte helvete da Bodil. Dette kan da umulig være musikk. Brølte Johan, og skvatt fire meter til værs, som ei forskremt kjette, når fyren på stortromma dro til med et saftig smell …

Knips, knips, knips …

Bodil satt med ørepropper i øra og tok bilder. Hun hadde sjekka sitt digitale orakel og blitt advart på forhånd på tuben. DuTub, som Bodil kalte det.

Fire timer senere, sjangla Johan ut av lokalet av alle andre grunner enn habjakkene som kom til Haugesund for å høre jazz og drikke seg kanakkas.

Ilderen Karsten Beate lå å skalv ukontrollert langt nede mellom Bodil’s fagre meloner, slik at de hele tiden så ut som bølger, som slo inn på en strand …

 

– Sjå der. Sa noen som gikk forbi og peika på Johan.

– Der e han. Fortsatte personen. Og tre-fire mennesker kikka lattermildt på Johan.

– You go, mann … Fantastiske bilder. Kauka de ut til Johan og Bodil …

 

– Hva faen mente de med det, Bodil ? Sier Johan …

Før han lynkjapt legger til …

– Og sier du ingenting, tingeling, en gang til. Så kaster jeg både deg og smartfanden lukst ut i Smedasundet …

🤣🤣🤣

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg