Hytteturen – Ei rolige helg i Fjellheimen.. Akkurat ja..

 


 

Me hadde fått låna mi kjære søsters hytta på fjellet, så me pakka i bilen og sette te fjells fredags ittemiddag. Guuuuud, ka me gleda oss te å komma oss litt vekk fra hverdagens tjas og mas og den stuå me stort sett tilbringe helgå i, vinterstid…

Løye me det, men det e ikkje møkje se ska te innimellom, for å få litt ekstra øveskudd i ein travel hverdag. Og ungane gleda seg i hjel te å få stå litt på ski og leka i snøen.

Ja, me va i ett særdeles godt humør heile gjengen…

Me kom velberga fram te Vågslid, kor hyttå befant seg, og fekk pakka ungar, varer og bagasje inn. Det va ein nydelig kveld , ca -12 grader, stjerneklart og vindstille. Mmm, detta komme te å bli ei fantastisk helg , tenkte eg for meg sjøl.

Me hadde tatt ein Ingrid Espelid Hovig , å juksa litt me middagen/kveldsmaten , lagd pizzafyll hjemma og hadde me oss ein ferdig pizza bunn, så maten kom på bordet i ein fei. Ungane satt fint rundt bordet og åt maten sin , ingen sure miner og det va rett og slett ein perfekt kveld. Se blei avslutta lika perfekt med tv-kos, Kånå i armkroken og fyr i peisen.

 

 

Vakna neste måren, te full storm på fjellet, det va ivertfall ikkje langt ifra. Jaja, frokosten kom på bordet å me koste oss nå på hyttå alikavel.

Itte ett par timar, hadde vinden stillna litt og eg tok med meg guttane ut for å renna litt på akebrett..

Me fant oss ein bakke å sette i gang. Og når det e sagt, så sjøl om eg e øve middagshøyden, når det gjelde alder her i livet så har eg nå alltid følt meg i god form, og forsåvidt i min beste alder.

Men der tok eg feil, kraftigt.

Itte å ha runne ner bakken ein gang, og va på vei opp igjen kjente eg melkesyrå allerede halveis opp i bakken. Guttane rant sikkert opp og ner 3 ganger før eg va på toppen igjen,totalt utslitt.

 

Tjera vena…

 

Koss ska detta enda. Eg sendte nåken misunneliga tankar te Kånå, se satt inne i peiskosen me Litlajentå, men her va det bare å manna seg opp å gi gass.

Neste tur opp, holdt på å ta livet av meg, pusten gjekk som ein kval midt i ei hyrdestund. Rødsprengt i fjeset, bikka eg toppen å la meg rett ner i snøen.

Kvite prikkar for øve skjermen, brystet skreik som ei usmørt dør og beinå kjentes ut se betong. Guttane ilte te å lurte på ka det va.

“Naaai, pappa må bare ha ein pust i bakken” klarte eg å gispa ut.

Lettare forskrekka fortsatte di leken i snøen. For opp å ner se to røyskattar i snøen, mens eg lå som ein hvalross på toppen, og ønskte meg tebake i toppform…

 

 

Vel tebake i hyttå , fortsatt i live, såg Kånå bekymra på meg, før hu fortsatte me sine huslige sysler. Guttane sette seg foran tv`en, med Litlajentå og koste seg med ein film. Og eg slokna på sofaen, fortare enn Usain Bolt sprang 100m.

Når eg våkna igjen, ville guttane ut på ski, det va blitt heilt vindstille nå, påstod kånå. Alle bekymra blikk va forsvunne som dugg i plettfritt solskinn.

Hu hadde jo spist bakepulver og hadde ei bolla i ovnen, så det va sjølsagt min jobb å ta di me ut på ski.

Gubbevaremegvel….

“Øveleve eg denna helgå, så e det ett under”, tenkte eg for meg sjøl.

Men , men.. På an igjen…

 

Me sette i av gårde, og detta gjekk møkje bedre enn akebrett renningå. Guttane for jo som nåken lyn bortøve løypå og eg hadde nå funne ein fin rytme sjøl og.

Blei litt knall å fall på alle sammen, men eg må sei me koste oss..

Og plutseligt hadde me kommen oss ett godt stykke innover fjellheimen, me tok oss ein liten pause før me sette nasen hjemover mot hyttå igjen.

Då merka eg koffår me hadde hatt så god flyt innover i fjellheimen, for ut av an, hadde me ein stiv motvind,

Gud hjølpe meg..

Det va som å gå i sirup, og når me sko gjennom ett lite dalsøkke, kor vinden fekk litt ekstra tak, va det som om Han i Midten nesten letta fra sporet å tok av, men feil vei. Uansett kor mye han staka å strevde, så kom an ikkje av flekken..

Eldstemann sleit og men kom nå litt meir framøve enn bakøve.

Enden på viså blei, at igjen måtte eg ner i kjellaren og henta kreftår, ein hengande på ryggen, han andre hengende i skistaven min, mens eg kava meg framøve…

Eg ramla inn i hyttå me guttane. Kånå tok imot guttane, mens eg lå på golvet i gangen og såg livet mitt i revy, på netthinnå

“Kor e den eine skistaven te Eldstemann ?” komme d fra kånå.

Filmen på netthinnå va slutt, og eg va tebake i hyttå. Eldstemann meina at an kanskje mista an, der i dalsøkket.

Fri og bevare meg vel….

Ut på tur igjen.

 

Nå e det definitivt ikkje vindstille og eg fyke innøve som ett prosjektil. Runda svingen før dalsøkket å finne staven. Snur og stålsette meg te returen, sette opp ett tempo se eg må sei, føltes temmeligen fort. Eg e lika sleten se ein utsleten islandshund, ellår va det hest, jaja samma kan det nå vara, men det gjekk på rein vilje nå.

Itte ett par hundre meter har eg skikkelig kommen i flyten, og føle meg nå litt som Oddvar Brå, der eg går klassisk som ein gud ut av fjellheimen.

Men, plutseligt komme det ein kar opp på siå av meg i godt driv..

“NEI” tenkje eg…

Ikkje svarten om du ska ta gullet fra meg, eg auka farten og han forsvinne igjen, lykken e stor, men kortvarig. Plutseligt e han der igjen, skøytande som om ein olympisk gullvinnar. Han passere, 5m foran , 10 m foran.

“Jækla juksepave” skrike eg itte an.

“Det e jo klassisk.”. Heldigvis høyrte an meg ikkje, gjennom vinden, og eg tuttla meg mot hyttå…

Resten av lørdagen forsvant i sofaen, liggande med beinå høgt, mens kroppen kjentes ut som om an va i fullt opprør…

 

 

Søndagen kom, ett nyyyyydeligt ver. Sol fra blå himmel, ikkje ett vindsus å hørra og 3 pluss grader..

Kakao blir kokt, pølser varma og me sette innover igjen, heile gjengen, Kånemor til og med. Eg har Litlajentå i bæremeis på ryggen, kjenne at det gjør ingenting.

For hadde eg ikkje hatt hu bak der, trur eg at eg hadde tippa fråmøve itte 10m. Me går i roligt tempo innover og kosa oss glugg i hjel..

Eg har ikkje vært så sleten siå eg sprang 3000m i milliteret me ein ilter befal piskande bak mg. Men lar nå kje det ødelegga idyllen, og har nå på følelsen at befalet e rett bak meg i dag og.

Kånå, se tuttla nåken meter itte mg meg, ser ein fin plass å spør om ikkje me ska ta ein pause der.

“Joda, går fint for meg” seie eg å puste letta ut…

 

 

Me sette oss ner og finne fram nistå. Kånå hadde laga pølser på termos, ingen dum tanke, men hvis noen gjør det samma, fest noen små trådbetar i kvar pølsa, så får du di gjedna ut og.

Herreminhatt, ka eg strevde med det, men itte ett kvarters kamp, 3 sultne ungar og litt kjeft fra kånemor, så klarte eg å lirka di ut.

 

På tebake turen mot hyttå har guttane funne ut at de ska gå om kapp.

Gubbanoa, uansett kim se vant, så blei det ein se hylte av sinne.

Tap å vinn med samme sinn e tydligvis ikkje nåke me har klart å lera di ennå, og kanskje me ikkje ska d hellår, “vinnarinstikt e jo ein god egenskap det”, tenkte eg for meg sjøl, og minnast alle dei “koselige” Monopol spill kveldane, med mine søsken i barndommen…

 

Tebake på hyttå e det på tide å tenka på heim turen. Me får rydda å vaska hyttå, ungane stelt, plassert i bilen og bagasjen bært ut igjen.

Me sette oss i bilen og suse mot byen igjen. Parkere hjemma, ungane rett i seng, bilen blir tømt for bagasje og eg finne endelig sofaen….

TOTALT utslitt…

Nåke øveskudd, e ivertfall eg i kraftigt underskudd av.

Men minnebanken e fyllt opp, med nye opplevelsar og erfaringar. Og me hadde det jo fantastiskt, der oppe i fjellheimen, tross alt…

Åsså fekk Kånå eldstemann, te å ringa te Mormor og Besse, for å gi de den lykkelige beskjeden om at de sko bli besteforeldre igjen. For hu turte ikkje å sei at fjerdemann va på vei, når me va hima.

=D

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg