Me va litt spente på kossen denna flyttingå ville påvirka kidsa, forsåvidt mest dei 2 eldste.. Men og dei 2 minste.. Sjøl om små barn e utrolig fleksible og flinke te å tepassa seg, så har man litt tankar rullande i bakhovudet.. Man e automatisk litt bekymra.. Men sånn som det har utvikla seg, hadde me ingen grunn te bekymring.. Det har rett og slett gått over all forventning.. Dei 2 minste har tepassa seg den nye hverdagen, på strålande vis..
Spesielt Litlajentå, som har fått seg ein skokk med venninner og storkosa seg, om dagane.. Hu har ikkje tid te å vær inne..
Så har me Mini’en då, som fortsatt e ett kapittel for seg sjøl.. Det går rett og slett over stokk og stein for tiå, med trass, ramp og fantaskap.. Han har utvikla ein så stor sans for humor, at man nesten ikkje sko trudd det gikk an, tatt alderen i betraktning.. Som her i går lika itte eg hadde kommen heim fra jobb.. Og dei andre satt og spiste middag når eg trødde øve dørstokken heima.. Eg rakk å henga jakkå opp, ta ein tur på toalettet og møtte Kånå i fullt firsprang ner trappene, når eg kom ut badedørå..
” Mini’en va fordufta.. Rampetrollet hadde lurt seg ut dørene, sammen med Litlajentå som sko på besøk te nabojentå..
Kånå hadde snudd seg vekk 10 sekund, og det va meir enn nok tid for Mini’en, te å setta igang ett vellykka rømningsforsøk.. Kånå forbannte den litle sneipen, mens eg trødde på meg skornå.. Og fant rømlingen øve gatå hos naboen, der han sto med spaghettisaus opp te øyrene, støvlar på feil fot og flirte.. Ett vaskekta Jack Nicholson flir.. Det går jo ikkje an å bli sint på han heller, vett du.. Der han står frydefull øve sine egne rampastreker..
Eller her i helgå, når han og fant på at han ville ut.. Men denna gangen ihvertfall spurte.. Men fikk ett nei.. Ett svar som stort sett ikkje e nåke hindring for han, te å gjør som han vil, alikavel..
Det gjekk nåken sekund, før Far min dunka meg i skulderen, og peika øve bordet.. Der Mini’en i beste Kasper, Jesper og Jonathan stil, sneik seg bortover gulvet.. Mens han med ett vaktsomt blikk, holdt ett øya på meg.. I iveren over at eg ikkje sko se han, glemte han forsåvidt ut alle andre som satt rundt bordet.. Der han lista seg så lett på tå, nett som du ser i Chaplin filmane.. Med høge kneløft, lett bøy i ryggen og trippande skritt.. Sånn skikkelig øvedrevet..
” Det va så inni granskauen profesjonelt utført, at eg hadde store problemer med å kvela krampelatteren, som kom boblande innenfra..
Også har man detta trasset då, som stadigt når nye høyder.. Godt inspirert av Litlajentå.. Ingenting ska vær uprøvd og tålmodigheten te oss foreldre, blir strukket te grenså og over, både titt og ofta.. Spesielt ved leggetid.. Då e han som ein røyskatt på speed, and then some.. Der han flyr øve gulvet som ett lavtflyvande jagarfly, på flukt fra tannpuss, stell og oss fortvila foreldre.. Og når man endelig har fått tak i krapylet, e det som å prøva å pussa tennå på ett esel, verdens staeste esel..
– Gap opp…
– NEI…
– Gap opp… NÅÅ..
– Mm mmm..
– Gap opp, ellers så komme Karius og Baktus å laga hus i tennå dine..
– Pappa da.. Dei komme jo seg ikkje ut av tv’en dei.. Det e jo bara på film…
Herreguuud.. Man sende irriterte tanker te Litlajentå, som har avslørt visse “hemmeligheter” øvefor Mini’en.. Hemmeligheter som va te stor hjelp under visse aktiviteter, men som nå blir avfeid som tull og vas.. Som det forsåvidt e og.. Mini’en sko bare ikkje visst det ennå.. Eller om morgenen, når han krype opp i sengå vår og legge seg i midten.. Nåken ganger hende det han sovne, og sove te me våkna.. Men som oftast så kosa han litt, før han går lei og begynne å masa om å stå opp..
Først så kviskre han så fint inn i øyra på oss, om han kan stå opp..
Då har man omtrent 5 sekund på å respondera, før kviskring blir bytta ut med ett tigerbrøl.. Ett brøl som får trommehinnene te å dirra som ett skuddsikkert glass, peppra med ein Tommy gun, håndgranater og Bazooka.. Gudhjølpe meg.. Man høyre ingenting på det øyra, før ved middagstider.. Andre ganger stikke han bare uten å gi lyd ifra seg, og vekke alle dei andre i Flokken.. Dei dagane e som å gå på glør, man har ein Flokk som e “Way beyond” pissesur.. Og eit kvart feiltrinn e som å åpna Pandora’s Box..
” Har Kånå stått opp på feil sia av sengå, samme dagen.. Kan det fort bli stygt.. Det tryggaste då e å nappa med seg ett par av Flokkens medlemmer, og rømma heimen..
Helst dei som laga mest sjau, og som gjerna sovna fortast i bilen.. Egentlig ein vinn-vinn situasjon.. Kånå får litt ro og fred, og det samma får eg.. Det e som eg har skrevet før, og sikkert kan gjenta te det kjedsommeliga.. Nåken ganger tar man feil og andre ganger rett, her i livet.. Og aldri før har me tatt meir feil, enn når me tenkte at 4 ungar ikkje kunne vær så mye verre enn 3.. Det hjalp jo ikkje på at Litlajentå va som ein sumar symfoni, fram te hu va 4 år.. Det va då trasset slo inn hos hu..
Men før det, så merka man nesten ikkje at hu va der.. Hu sov, hu spiste og lekte seg på gulvet.. Og fant stort sett ikkje på så mange sprell.. Hu va vel det man kan kalla ett vidunderbarn..
Men itte Mini’en blei født, så gikk det ikkje langa tiå før hu blomstra.. Sånn fantaskapsmessigt.. Men.. Man blir vant te det mesta.. Me foreldre.. Me e fleksible, tepasningsdyktige og får som oftast ein slags rutine på saker og ting, me og.. Når man trør lenge nok i ett myrland av kaos.. Så glemme man fort kossen livet va med mindre ungar i heimen.. Man hadde det jo travelt då og, men bare på ett anna vis.. Me massebarns foreldre har det gjerna ikkje så mye meir travelt, enn foreldre med 1 eller 2 barn..
Me har bare skrekkeligt mye mindre tid, te oss sjøl..
Men.. Ein gang.. Når me ligge i gangen på Omsorgs Senteret.. Då.. Ja, då ska me jaggu meg slå ut håret, gebisset og ta av..
Det e ihvertfall heilt sikkert..
God Tirsdagskveld, folkens..
=D
