Det har vært ein effektiv dag og ettermiddag. Om man ser bort i fra et lite kaffe slaberas på et par timer, med Svigerfar. Før han stakk innom hadde eg vært å henta siste rest i huset vi flytta ut av, overlevert nøkler og sagt tusen takk for lånet.

Eg rakk akkurat å stua det inn i den allerede overfylte garasjen før han kom.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mot alle odds, så har eg faktisk vært inne i Boden idag, av alle ting. Eg blei faktisk bare nødt. Og ikkje fordi Kånå sendte meg der. Men, det va ikkje meir plass i garasjen. Noe måtte rett og slett bare stues inn der.

Eg gikk amok med ein kost først. Tre knyttneve store petterkopper måtte bøte med livet. Tre mindre farer for kattene i gata …

Når Svigerfar gikk, stakk eg opp på Obs’en for å handla lyspærer. Det mangla pærer både her og der. Og når eg dro ned dekselet under ovnsvifta for å få lys igjen der, og Kånå såg tilstanden oppunder der, så gikk hu amok og fant frem vaskefilla og vann.

Egentlig heilt supert. For når Kånå e opptatt med slike ting, så glemmer hun kjapt andre ting.

Som f.eks at Fatter’n muligens burde funnet frem liggeunderlaget og soveposen, og snart rusla ut i Boden. Pga den lille tabben fra i dag morgens. Jaja, det kan jo godt vær at eg har vært såpassa på pluss siden i det sista, at eg bare falt ned på nullpunktet idag morgens.

Og itte diverse lyspære skift, litt rydding å diverse andre forefallende tiltak, så har eg karra meg litt oppover igjen, på skalaen.

Det e ikkje godt å sei, og ikkje har eg tenkt å spør …

Ellers, så observere eg at Kjerringa har tenkt å begynne å trene. Det burde eg også. Istedet for å gumle på First Price chipsen eg lika så godt. Men, der igjen. Eg har jo begynt å trena mange ganger eg. Og alle gangene med lika stort hell.

Eller uhell. Alt etter kossen man ser det.

Eg minnast ennå sjokket itte at eg og naboen hadde jogga i minst et kvarter, og eg trudde me hadde starta treningen. Men, neida. Me hadde bare jogge der til kor treningen skulle foregå. Herreguud. Eg pusta jo allerede som ein hval på land.

Og lurte litt på kossen eg skulle overleva detta.

Eller den gangen me naboer meldte oss på et mosjonsløp i byen, underveis på en fuktig kveld. En meget fuktig kveld. Eg fikk jo sjokk når Kånå lurte på om eg skulle kjøpe sånn løpe tights nå, under frokosten dagen etter.

Kor på eg satt som et stort spørsmåls tegn, og forstod ingenting. Eller huska ingenting, e vel meir korrekt.

Men, forstod kjapt ka den meldingen eg hadde lest når eg stod opp betydde, når naboen skreiv at då hadde han meldt oss på. Eg trudde han hadde meldt oss på ein slik guttatur me og hadde snakka om, tidlig på kvelden. Guttatur te England.

Men nope. Me hadde meldt oss på Djupadalten. Den store. Den på 9,4 kilometer. Jiiizus …

Eg øvelevde det også. Såvidt. Eg minnast at når eg kom på oppløpet lika før mål, og høyrte nåken i ryggen, så satte eg igang ein real sluttspurt.

Allikavel, så gikk det ikkje raskere. Heller seinare.

Det va som om eg holdt på å mista kontakt med mine egne bein. Det gjorde eg også. Lika itte eg passert målstreken. Eg datt om som ein tom potesekk.

Og to Røde Kors damer kom ilende til. De gikk igjen, når eg spurte om de skulle gi munn til munn hjelp nå. Det e ikkje alltid eg e heilt vel bevart.

Det va nok et av de øyeblikkene. Men, eg va på ein måte unnskyldt, etter å ha løpt disse 9,4 kilometrene. Sånn egentlig.

Jøje meg … Nå må eg slutta av … Kånå har begynt å ringa meg inn her … Gulp …

Det e best eg finne nåke fornuftig å gjør.

Istedet for å sitta her å skriva …

Goe kvelden, Folkens …