Eg jobba ved siden av ein aldeles herlige kar i mange år, heilt tebake i starten av min lastebil sjåfør karriere … Den gangen når eg nettopp hadde dimma fra millitæret i nittifem eller nittiseks, eg huska ikkje heilt …

Han va litt opp i årene, kjørte ein liten pick-up Transit med kapell, men uten lift og va stort sett i godt humør …

Det tok ikkje lang tid den gangen, før me hadde utvikla et slags vennskap på tvers av aldersgrenser og hadde et godt arbeidsforhold sammen.

Skjønt, det va me nesten nødt te å ha, siden me begge kjørte ut varer nede i Haugesund sentrum …

Han kjørte ut småpakker i gågaten, Strandgatå og ellers litt akkurat der det passa ham.

Eg måtte ta resten …

Lars hadde sitt lille jernbanespor som han fulgte slavisk, og sjelden kjørte ut av …

 

Ein trivelig fyr som man nærmast kunne stilla klokkå itte.

For kvar dag når uret tippa åtta på slaget, så smalt det så det runga gjennom Linjegods terminalen på Flotmyr.

Då hadde Lars rygga inntil rampen.

Eg trur ikkje eg lyge om eg seie at han og Transitten flytta bygget minst ein halvmeter mot nord, i løpet av alle dei årene han kjørte der …

Kaboom …

– Der kom han Lars, ja … Sa me alltid, me som gjerna hadde oss ein liten kaffitår inne i pausebrakkå midt inne i bygget, men allikevel skvatt te i stolen kvar morgen presis klokkå åtta  …

 

Han Lars hadde tupe, nåke som eg ettertrykkelig fikk fortalt av Lars sjøl eingang, i det som på ein måte e hoved storyen i denna lille epistelen.

Nåke eg egentlig både hadde forstått og observert for lengst, uten at Lars for så vidt hadde trengt å sei nåke …

Man trenge ikkje alltids forklara det åpenbara …

Lars hadde fortsatt hår på sidene, og når det hadde hatt gode groforhold ei stund, stod det rett ut under tupe’en nett som langt krøllete jentehår som tøt ut fra ei trang badehetta …

 

Men, ein fredag når eg kom litt for seint på jobb og Lars allerede hadde flytta terminalen sine respektive millimeter, og va godt i gang med lasting av bilen.

Så kauka han Lars ut litt godmodig, detta sitatet fra overskriften …

– Har du pissa i sengå, Frode ? … 

 

Eg … Eg varta jo litt satt ut, men sa som sant va at eg rett og slett bare hadde forsovet meg litt, før me begge satte igang med jobben vår igjen.

Eg måtte til og med ta litt varer for Lars denna fredagen, for han hadde visst ein time hos frisøren, tidlig på ittemiddagen …

 

Den påfølgende mandagen, så kom det ikkje nåke smell i rampen klokkå åtta …

Det hadde eg faktisk aldri opplevd før, det at han Lars kom så seint på jobb, og blei nesten litt engstelig.

Men plutselig, og lika over klokkå ni så smalt det ettertrykkelig ute på rampen, og eg skvatt te værs på sedvanlig vis, der eg stod lika innenfor porten i ein haug med varer å sorterte …

 

– Har du pissa i sengå, Lars ? …

Datt det ut av meg når Lars kom ruslande inn på terminalen, liksom for å ta igjen for fredagen når eg kom for seint og fikk den samme kommentaren, fra Lars …

Lars kikka på meg med et smått irritert blikk å svara med sin nåke lett nasale stemme …

– Nei Frode, eg har vært hos frisøren eg … 

– Jammen frisøren, va ikkje du der på fredag da ?

Spurte sjølsagt eg, vel vitande om at den dagen hadde blitt litt lang, fordi eg måtte ta varer for Lars …

 

– Jo, eg va det. Men, eg vett ikkje om du har sett det Frode, men eg har faktisk sånn tupe, eg … 

Svara Lars, og allerede her måtte eg begynna å svelga svære kameler med latterkuler, som kom boblande opp fra mage regionen …

Sjølsagt hadde eg jo for så vidt sett det …

Men, slikt går man jo gjerna ikkje å snakka høgt om, sjøl om man for så vidt har observert det … Litt folkaskikk har eg jo fått fra barndommen …

 

– Men på fredag … Fortsatte Lars.

Så va det ikkje hu faste frisørdamå mi som fiksa meg på håret, og ordna med tupe’en. Men ei nye ei …

Og når eg då stod opp på lørdag, laga meg ein kaffi å satte meg ned for å lesa aviså.

Så begynte det plutselig å renna masse lim fra under tupe’en min, og nedover pannen te øyenbrynå mine, vett du …

Herreguuud, altså … Hu der nya hadde brukt aaaalt for mye lim … 

Fortsatte Lars, med sin nesten litt barnslige nasale stemme, slik at herreguud, nesten ble som Mini’en sitt herreduuud …

Eg … Eg sleit nå ekstremt kraftig med å skjula både knekk i knærnå, latterkramper og alt som komme med det å høyra nåke man syntes va ur-komisk.

Men som man kanskje absolutt ikkje burde visa, øvefor nåken som stod i fullt alvor å fortalte …

Man ler liksom ikkje høgt av andre sine skavanker, på ein måte, slik e nå i hvert fall eg oppdratt …

 

– Uffda Lars, men jøje meg. Nå må eg visst på do eg … 

Hiksta eg frem, før eg løp strake vegen te toalettet, kor eg satte meg på dasslokket å slapp latteren fritt laus …

Han Gunvar kom ruslande forbi og kikka inn den åpna dass dørå, kor eg satt å forsøkte å le meg ferdig, meir eller mindre uten hell …

Gunvar ble hikstande informert om årsaken te detta høgst ufrivilliga latterkrampe anfallet. Og endte raskt opp i ett heidundrande anfall han også …

Hjølpe meg … Han Lars va ein herlige kar, eit menneske man liksom ikkje kunne anna enn lika …

Selv om han muligens va nåke meir morosam, enn han gjerna sjøl visste om, te tider  …

 

Så detta får bli ein liten historie, fra min spede start som yrkessjåfør … Det finnes faktisk mange andre små historier der i fra, så kanskje det kunne blitt ei litå ukentlig spalte fremover …

Diverse humoristiske tebakeblikk, på ting eg har opplevd, i mine tjue år på vegen …

Me får se …

 

Uansett … Goe søndags kvelden, Folkens …