Opphavsrett: shotbydave
Det blir gjerna vel mye lastebilstoff ikveld, men eg hadde ein litt artig levering på siste stoppested idag. Eg skulle levera eit kolli til en kunde som var relativt stort, og som stod på en palle innerst i bilen. Alltid før slike privatleveringer så pleie eg å senda ei melding te mottaker, litt sånn i forkant, om at eg snart komme med varene deiras. Det gjorde eg idag og, men fikk til svar at de ikkje var hjemme …
Dette var en levering som kunde selv hadde avtalt idag, så først blei eg litt sånn smått irritert, har man avtalt selv å motta varene då kan man vel for fanken meg holda seg heima, liksom …
Eg beit i meg irritasjonen og tok heller å ringte kunden, slik at me kanskje kunne avtale et eller annet. Det viste seg når kunden svarte at de hadde krysset av for levering uten signatur, så eg kunne bare sette pallen fra meg på stedet. Men, personen fikk det travelt med å fortelle at det var en kinkig bakke opp til huset, men det gikk det helt fint å rygge opp med lastebil.
Jojo, tenkte eg, og svarte på ein grei måte at det vil me nå raskt finna ut av når eg kom frem. Men kunden fortsatte meget påståelig å sa at de hadde hatt lastebiler der oppe flere ganger, så det skulle gå helt fint, ferdig snakka …
Det finnes mange forskjellige lastebil typer her i verden, skapbil, tippbil, melkebil, bossbil, kranbil etc etc … Også har vi noe som heter boggi, underkjøringshinder, overheng og akselavstand … En skapbil slik som eg kjøre, den har som regel ikkje boggi. Altså to sett med aksler helt bak. Dermed er svingradiusen på min bil, en god del dårligere enn en boggi bil, fordi akselavstanden er lengre …
Så, har eg ett overheng bak med ett underkjøringshinder under liften, som kan væra litt i veien når eg ska rygga opp bratte bakker. Det har ein tendens te å ta ned i vegen … Spesielt om snuten på bilen står i en oppoverbakke, og man skal til å rygge opp en annen veg bak …
Slik som det ble for meg idag … Omtrent en meter inn på vegen opp til huset, så stod eg bom fast, med underkjøringshinderet godt nede i grusen … Istedet for å ringe kunden kor me mest sannsynlig hadde endt opp med å diskutere om det fortsatt gikk, eller ikkje gikk. Så sendte eg et bilde av sakens faktum, slik at punktum ble satt i den diskusjonen, før den for så vidt begynte …
Nå gikk det absolutt strålande te slutt i denna saken, for heldigvis hadde eg sekkehjulet til Kånå med meg i bilen, som eg klarte å dra leveransen opp til huset med. Og fikk den plassert på ønsket sted for kunden …
Forøvrig ikkje uten litt bannskap, slit og ein vilje av stål … Men, eg fikk nå ein fornøyd kunde for anstrengelsen …
Det e ikkje alltid kunden sitt bilde av ein lastebil, stemmer helt med den bilen som dukker opp på tunet deiras, når eg kommer frem. Det har eg oppleved mang ein gang. – Oisann, e bilen såpassa stor ja. Nei, då trur eg ikkje du kan snu her nede allikevel, nei … Den kommentaren, den har eg nok høyrt litt for mange ganger, derfor har eg lært meg å spør ka slags lastebil de hadde på besøk sist, om det e argumentet deiras …
Andre ganger, så blir det gjerna meir som idag. Kor fysikkens lover meir eller mindre seie stopp. Skjønt ein gang, så va det ein bonde som ikkje meinte det va nok, ein gang …
Eg skulle levere ein palle med fjosinnredning te ein bonde i Vindafjord, men møtte ein hindring på vegen hans omtrent hundre meter inn. Ein hindring eg ikkje hadde sjanse te å komma forbi. Det trudde ikkje bonden på når eg ringte ham, så han bånn tente nåke så inn i granskauen, at Kånå sine raserianfall hadde vært som ein myggfjert i forhold …
Han va så sint at eg måtte holda telefonen ein halv meter fra øyra, for ellers hadde trommehinnen sprukket på sekundet … For både bossbilen, mjølkebilen og til og med slaktebilen kom glatt opp te han …
Eg stod jo foran lastebilen min å kikka på hindringen, og kunne ikkje anna enn vær enige med ham. Men uansett, så kom ikkje eg videre med min bil, slik var det nå bare. Eg minnast at eg holdt meg ganske rolig og avbalansert, for det var lite som talte imot min egen sak, sånn egentlig. Men bonden gjorde ikkje det. Han skulle setta himmel å jord i bevegelse, fordi de hadde sendt ein sånn udugeleg sjåfør te han …
Det va ikkje måte på kor mange han skulle snakke med, om eg ikkje satte meg inn i den forbanna bilen min, og kjørte lukst opp te ham … – Jojo, du må jo bare snakka med dei, men hindringen forsvinne ikkje for det om. Prøvde eg å overtala han om …
Og då sprakk det for fyren. – Eg komme ned, for svarte H….te !!!! Hylte han øve telefon linjå, og klaska på røyret … Omtrent tre sekund seinare ser eg ei støvsky langt oppe i liå, som suste nedover ett knippe hårnål svingar, i ein infernalsk fart. Det så nesten ut som ein ekstremt lokal sandstorm, va på vei nedover vegen …
Etter omtrent førtifem sekund, brøle ein svær amerikansk pick rundt siste sving, før den nærmest tar ein håndbrekk sladd rett foran meg, og ei dør blir slengt brutalt opp …
Ut av dørå jumpa det ein forholdsvis rørslig og nåke smårund bondekar, med illrødt hår og ein alt for liten felleskjøpet kjeladress på seg. Glidlåsen har han sikkert ikkje fått lengre enn like over magen, men allikevel rett under brystkassen. Eg kunne ikkje nåke for det, men det såg virkelig i øvekant komisk ut, og eg sleit kraftig med å holda ett tindrande flir unna kjeften …
– Tok du med deg motorsagå, før du heiv deg i bilen ? Spør eg fyren, og forsøke å holda ein saklig, men munter klang over stemmen …
Humor e som oftast ekstremt avvæpnende, når man har med småhissige, obsternasige og lett antennelige mennesker. Det funka rimelig godt denna gangen også. For så vidt godt hjulpet av den halvmeter tjukka greinå, som stod lika over toppen på frontrutå mi, og omtrent førti cm nedenfor toppen på skapet mitt …
Fyren komme brasande i mot meg med truande skritt, og topplokket e nesten lika rød som hårmanken … Før han oppdaga greinå, og nesten tippa fremover i forsøket på å bremsa ett legemet, som absolutt ikkje va laga for hurtighet …
– Ehem, åja jaja … Har du så høge bil ja … Stotra han frem, mens sneipen i kjeften dingla borte i den eine munnviken …
Akkurat det hadde eg liksom forsøkt å fortella fyren ei god stund, før han tente i bånn og sko melda meg te alt av sjefar i systemet mitt … Det gikk jo bra den gangen og te slutt. Faktisk, så stod me der å prata et lite kvarter, om laust og fast, før eg satte pallen foran treet …
Ein palle fyren sko henta med traktoren seinare. Det blei fleire paller te samme fyren, den sumaren, men det blei ikkje fleire diskusjoner om eg sko kjøra opp, eller ikkje …
– Bare sett det nede ved treet du. Svara han som regel … Før me slengte nåken godlynte kommentarer te kvarandre, om motorsager, høge bilar og sinte bønder … Å så lo me litt … Begge to …
Fyren va faktisk ganske koselig … Når han liksom hadde fått rasa litt i fra seg …
Det blir nåken slike i løpet av ett år, men som regel går det greit te slutt … Så lenge man holder hodet kaldt, smile fint og e godt over gjennomsnittet overhyggelig … Har eg funnet ut …
😀
Hehe, veldig levende skrevet, flirer godt her:)
Man kommer ikke bare langt med humor, men LENGST, har jeg også erfart.
Med en mamma fra Stavanger, elsker jeg forresten å lese tekstene dine på dialekt.
Fornøyelig, rett og slett!
Hehe, du har heilt rett, man komme rett og slett lengst, med ett smil og godt humør … Og tusen takk, for at du stakk innom … 😃😃😃👍👍
Tusen takk, for fine ord om dialekten, det blir liksom litt meir levande med den, syns eg … 🙈🙈😁😁👍
🤣🤣🤣
En god start på dagen dettan.
😁😁😁 … Godt å høyra …
Eg ler meg skvett forderva 🤣🤣👍Ser levande for meg han bonden i den litt for trange kjeladressen🤣
Et syn som dessverre har brent seg fast på netthinnå … 🙈🙈🤣🤣 … Og han var sint, det ska eg lova deg … 😱😱🙈🙈🤣🤣🤣