Noen ganger så oppstår små episoder i småbarnslivet, episoder som brenner seg fast i hjernebarken og aldri slipper tak … Små episoder med episke dimensjoner over hendelsesforløpet … For mange år siden, når Mini’en for så vidt fortsatt var en Mini, Litlajentå ei litå jenta og dei to eldste var tette som erteris …
Da skjedde denne episoden som blir beskrevet under … Når to foreldre i tankeløshetens dumskap går på en smell av sjeldent kaliber …
Handleturen …
I et hjernedødt øyeblikk hadde eg og Kånå dratt på handletur, med hele Flokken på slep, og hvordan vi klarte den bragden er i mine øyne uforståelig. For etter Litlajentå kom til verden fant vi raskt ut at matvare handling og ein skokk med barn i hælene, definitivt ikkje var den beste kombinasjonen. Derfor hadde dette stort sett blitt Kånå sin oppgave (Og friminutt) … Så, hvordan i all verden vi hadde klart dette kunststykke, det var virkelig utenfor min mentale rekkevidde …
Dumdristig tankeløshet er det første som slår meg, når to foreldre mer eller mindre kjører lukst inn i skjærsilden, med augene på vidt gap …
Ikkje bare er det høyst ineffektivt å handle sammen med fire barn, men det er også ein prøvelse av astronomiske dimensjoner både mentalt og ikkje minst fysisk. Omtrent som den siste etappen i Tour de Ski, for å velge et meget komparativ eksempel. En endeløs lang oppover bakke hvor man neppe ser ende på lidelsene, og når man endelig kryper over målstreken er man i en slags zombie lignende tilstand … Mentalt og fysisk ute av stand til å kontrollere seg selv …
Men her befant vi oss allikevel virrende rundt i jungelan av matvarer, på Obs stormarked, som en småforvirra bavian familie på jakt etter mat til helgen …
Vi hadde nettopp passert et nyforelsket ungt par med en liten krabat, sittende som en engel i handlekorgen deres. Et par som kikka litt forbløffa på oss når vi ble oppdaget, og man kunne nesten se to hovuder gå diskre opp og ned mens de telte til fire … Nett som på strandpromenaden i syden en gang, da en gjeng tyrkere fikk samme hodebevegelsene, før de kikka på meg og utbrøt.
– One, two, three … … fffour … Ohh, you’re Crazy man … Noe som vi for så vidt har blitt vant med, etter som årene har gått … Familien Vandrende Kaos … Og Crazy, det er vi vel på våre helt særegne måter, alle sammen … Vil eg tro …
Men jøje meg, tilbake til denne famøse handleturen som selvsagt bydde opp til dans, slik som sedvanlig når en massebarnsfamilie gjør ting de ikkje kan … For, la oss nå si at du som leser dette nå slår over i slow motion, og ser for deg at alt som skjer foregår i sakte film. Akkurat som en hardbarka actionfilm hvor spenningen har steget til bristepunktet, og slow motion blir brukt som virkemiddel for å bedre beskrive hendelsen …
” For plutselig mens vi går der på Obs i skjønn harmoni, så slår to viltre brødre brått over fra sakte trav ved siden av handlevognen, til full gallopp fremover, og går inn i et halsbrekkende kappløp mellom reoler og varepyramider …
Eldstemann kutter en sving i beste Petter Solberg stil, en perfekt håndbrekksladd der han runder en storslått kjekkspyramide. Men, treffer selvsagt en av de nederste radene med hælen, før han runder pyramiden … Kåna slenger seg desperat fremover for å stabilisere byggverket, og ser ut til å reddet oss fra total ydmykelse, i beste lørdagshandel tid …
Og nå er det nesten som eg må få sitere Ravi sin versjon av en Eva Weel Skram sang … ” Og så kom du ” … For, – Eureka, hvor i huleste kom du fra ? …
Akkurat det, vil eg tru Kånå tenkte når Han i Midten spant forbi, og resten av fundamentet forsvant som dugg i plettfritt solskinn, nederst på pyramiden. Eg e nesten på vei avgårde for å hanka inn urokråkene, når eg ser i augakroken at Litlajentå har begynt å klatra på handlekorgen vår… Eg rekke akkurat bort i tide før handelkorgen nådde det kritiske punkt, og tippa over med både Mini’en og varene våre …
” Kjekkspyramiden har for lengst passert det samme kritiske punkt, og i sakte film ser man toppen rase mot bakken … Pyramiden e fortapt … Mini’en skrattler i euforisk glede … Eg vett ikkje om det er nestenvelten eller pyramide kollapsen som er årsaken …
Kånå har gitt opp pyramiden og er i fullt firsprang etter rallygutta … Den siste kjekkspakken slår i bakken med ett legendarisk ensomt smell, nett som den siste kulehylsa i ein actionfilm … Så kommer stillheten … Matrix øyeblikket er over … Det unge paret med englebarnet står fortsatt like ved og kikka perplekst på oss, de har selvsagt fått med seg hele actionsekvensen …
Eg kikka tilbake mens eg smile et lite overbevisende skjelmsk smil, nikke liksom som å forsikra de om at alt er under kontroll … Men, det er jo ikkje det …
Paret snur seg og kikker på hverandre, så synkront ned på englebarnet sitt, så tilbake på hverandre. Før man kan se ett slags usynlig kaldt gufs gå gjennom kroppene deres, før de rister det av seg og haster videre inn i matvarejungelen … Kånå har endelig fått fatt i rømlingene og fengslet dem i et fast håndgrep på hver side av seg … Mini’en har funnet roen med smokken sin igjen, og Litlajentå står fint ved siden av meg …
– Oisann, det e vel gjerna tvilsomt om det blir fleire søsken på han der !? … Seie eg lattermildt te Kånå og nikka i retning det unge paret som haster i fra oss mens englebarnet flirer opp mot sitt opphav … Et Jack Nicholson flir …
Mens eg tenke litt underfundig for meg sjøl …
– Tjera vena meg, hvorfor traff ikkje vi oss selv på handletur, før Familien Vandrende Kaos ble komplett, med fire spinnville småtroll … !?!
Men, der igjen … Det er jo jaggu meg kjekt og, med fire spinnville barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, i heimen … Liksom …