Mini’en e 3 år idag…
3 år…. Fy flate ka tiå går…. Eg huska det nesten se det va igår, den kvelden før an kom te verden…
Kånå hadde vært innlagt i nesten 2 uker, siå vannet hadde gått… De ville jo sjølsagt ha an lengst mulig inni der, i mors trygge havn… Men te slutt va tålmodigheten slutt for det lokala “havnavesenet”… Me hadde passert denna grenså legene hadde satt, og sjøl om de helst ville ha an der litt te. Så toppa det seg på ein legevisitt i elleve tiå på kvelden, den 4 Juli – 2013…
Eg satt i stolen inne på rommet te Kånå, hu hadde fått seg ett enerom.. Legen kom inn og begynte å legga ut om kor viktigt det va for både det eina og det andra, at han va der inne litt te…
Eg forstod kjapt at han snakka te døyve øyrer…
Kånå sitt blikk mørkna i takt med kor ivrige legen va i sin prat, om å drøya det litt te… An kikka på meg innimellom, heilt sikkert i ett forsøk på å få litt gehør i fra den vordende far… Eg høyrte ka han sa, eg kunne nesten vært tebøyelige te å vær enige i argumentene hans og …
Men eg sko ikkje dela resten av livet med han eg, så eg holdt klokeligt kjeft. Han fekk absolutt null ifra meg, ikkje så mye se ett “hemmeligt” nikk eingang… Han hadde tydligvis ikkje Kåna og ein skokk med ungar heima, sånn se han babbla i vei…
Eg skvatt litt te i stolen, når han i slutten av ein lang tirade om helsemessige fordeler la te …
Hva er nå noen dager ekstra i det store og det hele da … ?
Kånå sprakk, mildt sagt… Sjukepleiaren se va med hadde lukta luntå lenge, og trukket seg fornuftigt litt i bakgrunnen… Eg gjorde som eg ikkje hadde høyrt nåke…
Ett par dagar ekstra !!?? …. Den guten ska ut, om eg så må kidnappa ei jordmor, kapra ei fødestua og fiksa resten sjøl… Han ska uuuut… !!
Svara Kånå, ikkje så høgt… Men heller ikkje lavt… Men om man hadde sett det lynande blikket, høyrt det iskalda tonefallet og kjent dei elektriske lada vibbene i luftå … Hadde man forstått at det va akkurat lavt nok, te å bli såpassa høgt at legen forstod alvoret, te slutt …
Og ca klokkå 03:10 den 5 Juli, for 3 år siden… Fekk Kånå viljen sin og Mini’en trakk sine fyste åndedrag…
Og nå e han 3 år…
3 år fullstappa med spinnville hendelsar, halsbrekkande rampestreker og andre krumspring man aldri hadde trudd man sko få oppleva…
Som når han satt fast mellom sofa’en og veggen, opp ner… Og mens eg dro ut sofaen, nappa Kånå an opp itte beinå mens han hylte av fryd…
Ellår når han sette utfor bakken her heima på sparkesykkelen i ein hylande fart, og skrensa lekkert te siå i enden av bakken.. Mens eg sprang itte for å “redda” han, før han for i tjernet, nedenfor veien… (Her blei eg forsåvidt lurt av både Kånå og Litlajentå) …
For ikkje å gløyma når han hadde ein periode som “matkatapult”, alt han fekk av mat kom som skutt ut av ein rakett, i retur… Som oftast rett i fanget på den se mata monsteret…
Eg kunne holdt på i evigheter…
Han har liksom vært ein håndfull, and then some…
Anthony Hopkins hadde ein fin sitat i ein film, forsåvidt om nåke heilt annet, men som glatt kan brukast te å beskriva rampetrollet… F.eks for å forklara mengden av rampestrekene han finne på…
Now, multiply it by infinity, and take it to the depths of forever, and you will still have barely a glimpse of what I’m talking about.
Men, gud kor mye latter og glede denna krabaten har gitt oss… Og heilt sikkert mye meir , vil det komma i framtiden…
Så Hipp Hipp Hurra… For Mini’en se blir 3 år idag…
Gratulerer så masse til guttebassen dokkes ☺️
Tusen Takk .. =D
Gratulerer fine gutten med 3 års dagen.! 🙂
Tusen takk =D =D