Huset me har leid for ein periode, det e et flott hus med mange gjennomtenkte planløsninger, flotte detaljer og meget høg kvalitet sånn generelt over heila listå.
Det e litt som bror min sa når han gikk inn hoved dørå for første gang under flyttesjauen, før han stoppa litt opp inne i entreen.
Eller, kanskje foajeen e eit meir dekkande ord. Bror min stod i hvert fall der i foajeen, kikka seg litt rundt før han liksom lurte litt på om ikkje kjenningsmelodien te Dallas snart begynte.
Herskaplig, det e nok et ord som e ein passende beskrivelse, på denna eminente boligen.
Men, alt som kanskje virke gjennomtenkt te siste fingerspiss, har muligens sine små lyter. Små utfordringer som man gjerna ikkje hadde tenkt på, før man gjerna står midt i ein gedigen Catch 22 …
Slik som når eg lika før jul måtte så inn i granskauen tissa, at eg løp inn på gjestetoalettet, i stedet for badet som e forbundet med vårt soverom.
I slike tilfeller, som med akutt pissetrengthet kan kun få meter væra avgjørande, om man får ein lykkelig slutt på dilemmaet.
Eg rakk skålå med minimal margin denna her dagen, lika før jul, når Svigers skulle komma på besøk for å feira bursdagen te Kånå. Faktisk, så va de venta kvart øyeblikk, lika før denna akutte krisen min oppstod …
Så der stod eg. Inne på vårt eminente gjestetoalett. Et toalett som nesten e større enn heila badet i rekkehuset, som me har solgt.
Ein sjelden overdose med kaffi hadde satt meg i denna posisjonen, og ei fast og solid stråla skaut lukst ned i doskålå. Ei stråla som liksom aldri ville stoppa.
Når man då høyre ein bil som komme kjørande opp i gårdsplassen, og man plutselig oppdage at vinduet te gjestetoalettet, et gjestetoalett som e plassert lika ved inngangsdørå, ikkje har sånn sikthindrende film på seg.
Men, e lika klart som vannet på den finaste strandå på Bahamas. Og at gardinen som faktisk kunne hindre innsikt, den e halveis dratt opp …
Då e veien te litt lett panikk meget kort. Spesielt når man kjenne at den overskytende resirkulerte kaffitanken, på ingen måte kjentes tom ut …
Herreguud … Eg hadde ingen store tanker om å la Svigermor, eller Svigerfar for den slags skyld, bivåna deres kjære svigersønn. Ståande med hagaslangen på utstilling, sånn lika før jul, når de komme opp te dørå for å ringa på …
Tjera vena meg, altså … Eg hadde meir eller mindre få valg, og alle sammen va lika dumdristige som de va umulige.
Strålå stod fortsatt på, fast og stødig som aldri før. Å stoppa den ville absolutt ta for lang tid. Det å strekka seg bort te gardinen for å trekka den ned, kunne også raskt bli fatalt, og mest sannsynlig enda med full nedvask av heila badet …
Sjelden, eller nærmast aldri før, har eg følt meg meir toskjen, enn eg gjorde akkurat der og då.
Muskler eg ikkje visste eg hadde før, blei satt iherdig i gang. For eg valgte løsningen med å forsøka å tømma resirkulerings tanken, foran mange andre idiotiske løsninger.
Løsninger som hadde surra gjennom hjernebarken på et brøkdels sekund …
Men, som ble forkasta i siste liten …
Mens eg håpa på at Svigers brukte ekstra lang tid akkurat denna gangen, med å parkera bil, komma seg ut dørene å rusla opp mot inngangsdørå for å ringa på …
På mirakuløst vis, og kanskje fordi Svigers fant ut at de skulle snu bilen, før de parkerte.
Så rakk eg heldigvis å få gjort meg ferdig, vaska hendene og dra den forbaska gardinen halveis ned. Slik at hverken eg eller andre, for så vidt havna i detta uføret, på et seinare tidspunkt …
Før Svigers ringte på dørå, og lurte litt på koffår Butleren ikkje åpna i stedet for oss sjøl, når eg åpna dørå med ei velsigna grimasa om andletet …
Eg vett ikkje om eigaren av detta huset me leier leser bloggen, men her og nå, så e de i hvert fall advart om denna lille “fall lemmen” før de flytte inn …
Så husk detta, når dåkke endelig flytte inn, ein eller anna gang …
Dra ned gardinen på gjestetoalettet, før man finner på å gjør et eller anna stunt der inne …
Så slippe man slike utfordringer som eg havna lukst opp i …
Og med den salutten, så velge eg og sei goe søndags kvelden, Folkens … Adios …
