Når uka stevnet mot slutten og den strabasiøse ferden mot helg, meir eller mindre va over, sjangla Fatter’n utslitt inn dørene her i heimen, igår. Sjelden har ei uka vært så strevsom, som denna ukå nettopp hadde vært.
Og sjelden har ein fredags lune og komfortable havn, vært meir velkommen, enn akkurat denna fredagen …
Det skjer kvart år, og selv om me e fullt klar over det, smelle det lika hardt kvart år. Den førsta ukå etter sumarferien når skulen igjen starta, feriemodus e over og den hardbarka hverdagen igjen regjere i heimen …
Det har overhodet ingenting å sei kor forberedt man e. Sant og sei, så e eg for så vidt overraska over, kor overraska me fortsatt blir …
Det blir ofta slik, når dagane i ferien liksom går fra null te hundre, på ein heil generasjon. Mens, overgangen fra ferie te skole, jobb og den strabasiøse hverdagen igjen, den aksellererer fra null te alt for fort, på et milli sekund …
Men, nå e den igjen unnagjort, alle foreldres helvetes uke. Den eina av de …
For, der nye rekrutter må gjennom den ukå i millitæret, før man gjerna blir et fullverdig medlem, i ein bataljon.
Så må me foreldre gjennom slike prøvelser opp til fleire ganger i året. Etter sumarferien, høstferien, vinter, jul og påskeferien, før det e på den igjen, etter sumaren … Ei endalaus rekka av hendelser, som har det med å gjenta seg …
Fatter’n vakla ned trappene tidligare enn mot normalt igår kveld, både på tross og på tvers av at det va fredag, skolestart og et reinspikka kaos på jobb, denna ukå. Eg hadde nemlig store planer om å stå opp tidlig idag, kosa meg med ein kopp kaffe og gjerna skriva litt blogg …
Men, kroppen føltes som ein iskald sur motor som ikkje ville starta, når eg våkna …
Uansett kor lenge eg vrei på tenningen i dag morgens, så ville ikkje startmotoren slå inn … Den va død … Død som ein makrell i tomat. Den ville bare ligga å dra seg i sengå, slik makrellen gjør i hermetikkboksen. Men, det spilte vel neppe noen rolle …
Me hadde det ikkje akkurat travelt idag. Eg kunne lika godt ligga der i sengå litt, å brenna opp overskytande iq …
Så kom Mini’en inn … Og det va slutt på å sei hallo te stillheten … Litlajentå hadde fått vær med Kånå på handletur igår, og det syntes Mini’en va fryktelig urettferdig. Urettferdig, ja … Alt e urettferdig mellom dei to for tiden. Det går ikkje ein dag uten at nåke e urettferdig …
Eller ein time … Eller et minutt … Alt e urettferdig …
Nå for tiden, så står ikkje den personen som oppfant urettferdighet, så veldig høgt her i heimen …
Eg e dritt lei urettferdighet. Det e ikkje rettferdig øve for oss foreldre, at et finnes urettferdighet mellom søsken. Det burde vært ulovlig. Nett slik det e ulovlig å kjøra bil før man har tatt sertifikat, eller kjøpa øl før man har fylt atten år …
Noen begrep burde det vært aldersgrensa på. Slik at man ikkje fikk lov å påberope seg slike ting, før man forstod den fulle og heile definisjonen av begrepet … I samme forstand som oss foreldre, liksom …
Men, Mini’en kom altså inn, la seg i midten å begynte et sabla mas, om ka tid eg og han skulle gå og kosa oss litt, slik som søster hans hadde gjort med Kånå, igår. Og ga seg ikkje før Fatter’n te slutt ga itte, og tok fjotten med seg på ein liten kosetur, sammen …
Me kikka litt på lekebutikk, kjøpte oss ein is og satt å prata som to gamle kompiser i bilen, når me va på vei heim igjen …
Jøje meg, kor me kosa oss, altså. Virkelig. Og når me kom heim raste guten fornøyd opp trappene for å fortella Kånå, om ka me hadde funnet på. Mens eg … Eg traff på Litlajentå som spurte kor me hadde vært … Som eg sjølsagt svara ærlig å redelig på …
Å tenkte ikkje øve at ein bagatell aldri e heilt uvesentlig … Tjera vena meg … Hu hadde jo vært med Kånå igår …
Jøje meg, altså … Eg leste ein gang at kun et lite snøfnugg i ubalanse, kan utløysa et enormt skred … Snøfnugget i ubalanse va idag Fatter’n sitt svar. Skredet av sjeldent kaliber, det va Litlajentå sin reaksjon …
– UUUURETTFEEEERDIG …. !!! Skreik jentå, før hu imploderte fullstendig der nede i gangen …
Herreguuud … Sjøl om hu brølte så trommehinnå mi nærmast sprakk, så va det som å høyra et hvisk fra fortiden. Fra den gangen Eldstemann og Han i Midten va på vei gjennom den samme perioden, når alt va urettferdig og ingenting blei rett …
Eg nappa te meg jakkå eg nettopp hadde hengt fra meg, snudde på ein femøring og gikk meg ein liten tur …
Det e ingen vits å forklare barn på sju og ni år, om kossen man beregne om saker og ting e urettferdig eller ikkje …
Hos barn på deiras alder går aldri det regnestykke opp, allikavel …
Uansett, og sånn alt i alt. Så har det absolutt vært ein god dag, sjøl om eg ikkje fikk gjort det eg hadde planlagt … Kanskje imårå tidlig …
Eg vil ikkje utelukka det sista der …
Nå har me uansett funnet roen her i heimen, itte at Kånå diska opp med verdens beste heimalaga Pizza …
Og den, den e nett som Ali kaffe som kurerer gruff … For nå e alt glemt, flokken i seng og det e snart voksentid i stugo …
Juhuu …
Goe lørdagen, Folkens …