Det e merkeligt og kossen man aldri blir vant med dei her oppvåkningane i helgene.. Altså, misforstå meg rett nå.. Man komme jo inn i ein slags rutine, og kjenne seg jo igjen fra helg te helg.. Man vett når, kor og koffår det gjerna smelle rundtomkringfallera.. Det e liksom uunngåelig..

Nåken ganger komme smellen kjapt, andre ganger seinare mens innimellom komme den når man minst venta det..

Denna helgå har det omtrent smelt rundt øyrene på meg, som om det va Nyttår, 17 mai og Årtusenkifte på ein gang.. Det har virka som om til og med skjebnen prøve å gi meg ett hint, om at nå e det på tide å komma seg opp på hesten igjen.. Og holda denna bloggen litt meir oppdatert..

Det har ivertfall vært ett eventyr å inneha rollen som Fatter’n, i vår herlige familie denna helgå..

Som starta med leggetid fredags kveld.. Kor me trudde alle va sanka inn for kvelden, når Han i Midten plutselig ikkje va der me trudde han va.. Nemlig på rommet sitt.. Han hadde blitt sendt på rommet for nedkjøling itte ett lite utbrudd, men va nå sporløst fordufta..

Kånå luska seg opp trappene med kveldsmat te urokråkå, med litt dårlig samvittighet.. Men kom nerøve trappene igjen som ett glødande damplokomotiv..

Han i Midten hadde på ett uforklarlig vis luska seg ner trappene, stille som kjettå.. Og lurt seg ut dørå uten å smella den igjen.. Sjølsagt når det hadde vært greit at han hadde smelt med dørå, så me visste at han gjekk ut.. Neida, då lista han seg ut som ein fullblods Ninja, uten så mye som ett knirk i dørå..

Fortærande og, kossen ting som Flokken sikkert får 190 beskjedar om å ikkje gjør, sånn ellers.. Men aldri etterkomme.. Dei huske de sjølsagt på, når det virkelig gagna de sjøl..

Eg hadde forsåvidt parkert i sofaen itte dagens strabaser, og leggingå av Mini’en.. Men når dampen nærmast stod ut av øyrene på Kånå, fant eg ut for Han i Midten si skyld.. At det gjerna va best det va eg så gjekk på leit itte rømningskongen, for all dårlig samvittighet Kånå hadde hatt øvefor krapylet..

Den va som sunken i jordå.. Det e jo liksom ikkje første gangen i det sista, at den guten har gjennomført ett lignande stunt..

Han har liksom ikkje heilt styr på detta her med klokkå, gi beskjed og kanskje tenka øve at me foreldre kanskje kan begynna å lura på kor han e.. Han fikk seg mobil itte gode argument med at då kunne me jo få tak i han og sånn, for han innsåg jo sjøl og at han gjerna hadde forbedringspotensiale på den fronten..

Problemet e jo at han aldri tar med seg mobilen, når han stikke avgårde på dei her ekspedisjonane sine.. Nåke så blir i øvekant mistenkelig for meg..

Så fredags kveld endte med ein liten leiteaksjon, itte den fjotten.. Eg skreiv liten, for eg fant an ikkje meir enn 1.5 minutt itte eg begynte å leita.. Heldigvis e Han i Midten ett vanemenneske, sjøl om han e litt av ein bohem.. Snakka deg om ett reinspikka paradoks..

Ein bohem som må ha beinharde rutiner.. For å ikkje skli heilt ut av hverdagens travle rullebånd..

Så eg fant han ikkje lengre vekke enn trampolinå te naboen, borte i gatå.. Og om det e muligt, så forstod han meir eller mindre alvoret før han såg meg.. Eg tippa at kompisen ga han ett lite vink, for uten å kikka på meg tok han av i ein helsikkens fart.. Eg holdt på å ta av eg og, før eg merka at han ikkje stakk av igjen, men sprang heim over..

Det va ingen tvil at den karen visste at strikken va strekt vel langt.. Med tanke på tempoet..

Eg hadde forsåvidt tenkt å advare sniken om humøret te hans kjære mor, men hvis det va sånn det sko vær så fikk han bare finna det ut sjøl.. Så eg rusla bare rolig heim over igjen, i ett bedagelig tempo.. Og høyrte at timingen va meir eller mindre perfekt, når dørå te Han i Midten smalt igjen oppe på loftet..

Akkurat når eg tok sista trinnet i trappå, og rusla inn i stuå våras..

Kånå satt med ett tett skylag øve topplokket, itte all dampen hu hadde sluppet ut.. Han i Midten klaga seg øve at han va sulten der oppe, men fikk klart svar tebake.. Hadde han hold seg på rommet som han hadde fått beskjed om, så hadde han fått toast som Kånå hadde laga te han..

Nok ein kraftig mishagsytring kom fra loftet, før det roa seg itte nåken minuttar..

Helga hadde såvidt begynt.. Og eg lengta itte mandagen og jobb, allerede..

Denna helgå hadde allerede heilt klart potensiale te å bli ett fyrverkeri uten like..

De va det ivertfall ingen tvil om..

To be continued…..