Det ser svart ut med tanke på ferie i år, i og med at Coronaen har sabotert alle våre planer. Absolutt ikkje ideelt, men for så vidt lite man kan gjør så mye med, akkurat nå …
Plutselig, så kan det jo vær at det løsna ein eller anna plass, men akkurat nu så ser det lite lyst ut …
Men, når eg kikka litt på gamle ferie minner som har blitt behørig dokumentert her inne på bloggen, så vett eg ikkje heilt om det kanskje bare er like godt …
Det har liksom en tendens til å dra seg til, når Familien Vandrende Kaos er ute på tur …
Slik som i historien under her, når vi skulle heim fra Tyrkia for en del år siden …
😁😁😁
Flyskrekk tabletten …
Etter to uker på ferie med Kånå og Flokken har den “harde” hverdagen innhenta oss, igjen. Eg kjente litt på følelsen av å grue meg litt denne morgenen, men til slutt klarte eg å riva meg løs fra ferien sitt siste åndedrag, og trø over dørstokken for å gå på jobb …
For så vidt, så er eg glad det er en stund til eg skal ut og fly igjen. For eg skal være den første til å innrømme at å sitte i et fly, det er absolutt ikkje en av mine favoritt øvelser, her i verden. Noe som Kånå lett kan bekrefta, vil eg tru …
Turen ned til Sydenland kan eg tenka meg at Kånå helst vil fortrenge langt ut av hjernebarken, snarest mulig. For en ting er når eg flyr aleina. Da er det bare å setta seg ned, spenne på seg setebeltet og bare bekymre seg overfor seg selv …
Det er en helt anna ting å sitte sammen med Kånå og flokken i en blikkboks med et par vinger og noen motorer dinglende under. Da må eg jo bekymre meg for de også. Hjølpe meg, akkurat som eg ikkje har nok med å bekymre meg for meg selv, liksom.
Men for all del, eg har jo valgt det selv på en måte, så selvforskyldt bekymring kan man gjerne ikkje takke andre enn seg selv for …
For på flyet ned til Tyrkia fløy Mini’en frem og tilbake over seteryggen, som en fullblods apekatt på speed. Å legge seg fint til å sove som vi hadde planlagt eller i hvert fall håpet på, det hadde den guten ingen planer om … Plusser man da på en Fatter’n med flyskrekk så blir gjerne ligningen komplett, sånn med tanke på å strekke strikken til Kånå maksimalt… Mildt sagt …
Stakkars Kånå …
Så før hjem reisen, da hadde Kånå alliert seg med Svigermor, og tryglet til seg noe beroligande …
Til meg …
Tjera vena, det er jo Mini’en som er problemet prøvde eg å forkynne, men det var som å snakka til døve ører, enten så tok eg denne tabletten eller så fikk eg ta neste fly hjem …
Først og fremst, så ble eg jo meget fristet til å ta dette tilbudet, men det var før Kånå forklarte forskjellen på et ultimatum og tilbud … Og hva valget stod mellom …
Så eg tok nå denne tabletten da, for husfredens skyld …
Vi satte oss på bussen og durte mot flyplassen. Mini’en var allerede i full vigør ved siden av Kånå, men eg fekk klar beskjed om at fra flyplassen av og ut, så var fjotten mitt ansvar …
Og om hun såg så mye som luggen til Mini på vei over seteryggen, så kunne eg belage meg på minst ett par uker ute i boden, når vi kom heim …
Boden fristet absolutt ikkje, så selvsagt skulle Kånå få fred fra oss på veien heim … Kors på halsen og ti kniver i hjarta …
Samtidig, så begynte denne her tabletten virkelig å sige inn i blodomløpetå så eg smilte et i overkant fårete flir til Kånå mens hovudet tiltet litt til siden, som en liten hundevalp, for å liksom forsikre hun om at oppdraget absolutt var forstått …
Et flir som ble mottatt med et mistenksomt blikk, før hun kikka bort og lukst ut av vinduet på bussen igjen…
Vi kom oss velberget inn på flyplassen, fikk med oss flokken inn på terminalen, durte gjennom sikkerhets kontrollen før vi sjekka inn bagasjen og var klar for tax free’en …
Eldstemann hadde blitt litt bilsjuk på bussturen og var noe blek om nebbet, men han var Kånå sitt ansvar … Om det var tabletten sin skyld eller frykten for Boden, så hadde i hvert fall eg overtatt ansvaret for de andre tre …
Eg hadde hørt rykter om at sumaren heima ikkje var mye til å skryte over, så Boden fristet definitivt ikkje …
Derfor trålte eg TaxFree butikken med min del av Flokken, mens Kånå leita frem et toalett slik at Eldstemann kanskje kunne få tømt den halvslakke magen …
Et oppdrag som feilet på alle punkter og endte med full katastrofealarm like før vi entret flyet … Eldstemann ble plutselig akutt grønn i andletet og tømte magasekken i en ekstra pose Fatter’n heldigvis hadde fra TaxFree’en …
Kudos til Fatter’n som kikka nådeløst på Kånå … Kun en ting skulle hun ordne før vi gikk på flyet, men gikk alikevel på en smell …
Tjera vena meg …
Vi kom oss omsider inn i flyet hvor vi hadde fått plass på første rad, Kånå og Eldstemann havnet like bak oss med en jente på åtte-ni år i setet mot midtgangen …
Eg satte meg ned å spente fast belte på meg, Mini’en og Han i Midten. Litlajentå klarte det heilt selv. Fatter’n måtte jo forstå at hun var stor jente nå …
– Du må passa på Maxi du. Mamma sa du må det, ellår så må du sova Bodå ! Sa jenta, til en mildt overrasket Fatter’n som tenkte at nå har veslevoksenheten nådd nye høyder.
Jaja, man vet jo for så vidt hvor den jenta henter inspirasjonen ifra, så eg fant ut at det var best og lye …
Mini’en hadde sloknet i innsjekkings køen der han hang i en bæresele på ryggen min, og nå lå guten i fanget mitt å sov fortsatt som en stein, etter vi hadde fått satt oss ned i flyet.
En koselig flyvertinne mann bøyde seg ned og hvisket stille til meg.
– Jeg skal finne en seng til den lille når vi er kommet i luften, jeg. For så å sende meg et blendende hvitt Colgate smil å blunket med auga.
Tabletten eg fikk før avreise hadde tydeligvis gjort underverker, så eg takka fyren så fint å blunka tebake.
Før eg tenkte for meg selv “Hjølpe meg, hva var det i den tabletten ??”
Eg priste meg selv lykkelig for at eg ikkje hadde den tabletten innabords, når eg satt i frisør stolen til Tyrkia’s mest innpåslitne homofile frisør.
Eg måtte jo holda hendene pent i fanget når eg satt der, for fyren gnidde jo gosakene sine inntil over alt, der han svinsa rundt å klippa litt her og der, mens Kånå satt å flirte bak meg …
Men senga den kom den å ble hengt opp på veggen foran oss, og Mini’en havna oppi fortsatt sovende så søtt. Han i Midten som hadde fått den reisesyke tabletten Eldstemann burde ha fått, han slokna fortare enn svint.
Litlajentå klarte å smiske seg opp i fanget til kånå, heilt uten at eg hadde noe med den saken å gjør. Eg holdt klokeligt kjeft eg, når hu spurte Kånå …
Så eg slokna når vi fløy over Istanbul og våkna ikkje før me passerte Danmark …
Kånå derimot … Hu hadde vært så heldig å få denna pratesjuke åtte-ni år gamle jentå ved siden av seg. Ei jenta som noen helt klart hadde glemt de hadde med seg. Litlajentå sovna for så vidt på fanget til Kånå. Men den jentå sover jo nett som ei loppebefengt gardabikkja gjerna gjør, og gjorde vel sitt for å holda Kånå våken.
Så hu hadde ikkje fått blund på augene i det heila tatt på flyet heim …
Men, for ein gongs skyld kunne hun ikkje takka nåken andre enn seg selv. Selvsagt, så er eg ikkje så toskjen at eg sa det til Kånå, eg e jo ikkje heilt idiot heller.
Eg har lært meg selv at vegen fra uskyldig til skyldig i slike tilfeller, den kan være meget kort …
Men sånn uansett, så trur eg vi begge er temmelig glad for at hverdagen har innhenta oss igjen, og at ferien var over for denne gang …
Og at det er lenge til neste ferie, ja det trur eg ikkje gjør noenting …
Sånn egentlig …
😅😅😅