Hytteturen fra i vinter… Skikkelig kjekt ja.. ????
Me e på fjellet, på hyttå te søster mi. Den eg skreiv om her tidligare ein gang, kor eg gleda meg te litt hvilepuls i hverdagen og oppladning av slunkne batterier. Men kom hjem på randen te sammenbrudd, både fysisk og psykisk itte kun ei helg med vinterlige strabaser i fjellheimen.
Jaja, det va gjerna å setta det litt på spissen, me hadde det jo fantastisk, her oppe. Men eg fekk nåken utfordringar eg ikkje hadde sett heilt komma, for og sei det mildt.
Men nå e me her igjen, Eg, Kånå og Flokken på tokt igjen. Det e ganske artigt og vettu, når du komme opp å trør inn i leiligheten, for så å kjenna litt på følelsen, at til og med hyttå krympa seg litt og sikkert tenke
” ÅNEI, ikkje dei igjen… Eg se hadde gleda meg te å slappa litt av, i helgå… ooooffff… “
Eg kan jo lett forstå, at det ikkje så lett å gløyma oss, og nå e me ein te i flokken siå sist og. Han se va te hevings sist gang me va her, sjølvaste Mini’en, The Prince of “Fantaskap” …
Eg hadde jaggu meg krympa meg litt eg og, hadde eg kjent ryktet te den sneipen. Egentlig e eg litt øverraska av at me får lov te å låna denna herlighetsplassen av søster mi. Men for all del, det kan jo vær hu har ein baktanke med det.
Eg rekna nå ivertfall med at hu e godt forsikra, både inni og utforbi, denna her hyttå, ellår leiligheten då, se det egentlig e.
Me for ivertfall tidligt heimante ifra, på fredag, så me slapp den verste trafikken på vei opp. Parkerte utforbi i 4 tiå og fekk lasta inn all bagasje, ungar og mat. Eg hadde jo lest innlegget mitt fra sist gang me va her, mange ganger, så eg hadde forberedt meg betrakteligt mye bedre og følte meg litt meir erfaren, denna gangen.
Så mens Kånå rydda te alt det praktiska inne, tok eg med meg ungane ut, for å kosa oss litt i snøen. Dei to eldste gutane ville gå og aka i den “famøse” bakken fra sist gang, klok av skade lot eg de bare få ta seg ut. Med den godt planlagte og strålande unnskyldningen om å ta meg av dei andre småtassane. Ikkje om det smalt i himmelen hadde eg tenkt å slita meg opp den bakken igjen.
Eg og dei to minste trollå, lagde snøhula og rant på rumpeakebrett, rett utforbi hyttå. Men, itte ei god stund ute begynte det å bli kjøligt, så me tuttla oss inn. Eg har ikkje meir enn fått av meg uteklernå, før Eldstemann komme ilande te, med ei alt for sannsynlig historia, te at hu kunne vara sann.
Det e løye det, kossen du utvikla sånne vibber mot altfor godt forklarte hendelsesforløp, fordi nåke gale har skjedd. Når ungane komme og fortelle “ka” se har skjedd og legge ut litt for mye om det se har skjedd. Og du merka at di allerede har begynt å gi deg unnskyldningen sin, bare godt forkledd…
Lura litt på om mor mi og utvikla sånt nåke… ? 😉
For nå kunne ikkje Han i Midten komma seg opp bakken lenger, for han hadde “ramla” ner ett godt stykke, itte det Eldstemann hadde og fortella. Han hadde til og med “prøvd” å hjelpa han, men då hadde Han i Midten visstnok blitt sint, og slått itte han. Så Eldstemann fant ut det va best å henta hjelp.
Eg, se for 2 minutt siå, nettopp hadde avslutta avklednings prosedyren, her oppe i fjellheimen. Blei nødt te å setta igang med påklednings prosedyren, men droppa skibukså. Rekna med at han kom seg opp for egen hånd, at litt “pappamotivering” sko holda for å få røyskatten opp igjen.
Men, som forventa fekk eg heilt motsatt versjon av historiå, fra der nere i bunnen av den bratte bakken, han hadde sjølsagt blitt “skubba” ner og Eldstemann “ville ikkje” hjelpa han opp. Og nåke motivering virka ivertfall ikkje, om muligt blei han bare endå meir bestemt på at han ikkje klarte å komma seg opp igjen, av seg sjøl.
Tjera vena meg.
Eg hadde ikkje lyst te å traska ner i bara dongeribukså med snø te livet, for å få denna fjotten se hadde gått i lås der nere, opp. Men eg vett og, at når han e gått i lås, kan det ta ei stund før me finne kombinasjonen se løysa han opp, igjen. Så itte litt meir nyttelaus motivering, se kan ha gått øve te litt “lett” kommandering, endte eg opp med å stupa ner bakken, alikavel.
Sjølsagt heilt bokstaveligt, ja, gjerna i øvekant av bokstavligt og.
Og når guten kom sutrande inn te Kånå, sto eg utforbi, fullstappa med snø i alle åpningar klernå kunne ta imot, og litt te. Og rista meg i ei støvsky av snø, som ei våryre gardabikkja se akkurat hadde hatt årets fyste bad.
Kåna hadde fått detta latter greiene i knernå igjen, og sleit med å stå oppreist, der hu sto og hiksta. Men hadde heldigvis fått fyr i ovnen. Så itte eg fikk skifta te tørre kler og varma meg litt foran ovnen, begynte eg å ana konturane av kossen denna helgå kom te bli. På ein måte.
Eg gjekk og la meg om kvelden, med vissheten om sist gangs begivenheter friskt i minne, men tenkte nå litt på at oddsen for nåke sånt kunne skje igjen, va nødt te å vær mikroskopiske.
Og jaggu meg, så våkna me te strålande ver, ja nærmast påskestemning va det her oppe. Ikkje ett vindpust, plussgrader(såvidt) og sol fra blå himmel. Ungane va til og med i ett strålande humør, og lekte parvis inne i stuå på harmonisk vis, som om de aldri hadde gjort aent.
Om, det rett og slett va starten på ei perfekt fjellhelg, ellår det motsatta…?
Det får dåkke lesa om i neste episode, av Fjols te Fjells – Eg, Kånå og flokken del 2.
#helg #vågslid #tur #vinter #fjellet #hyttå #familie #blogg #hverdag
