Eg kom heim fra jobb idag med eit dundrande hovudverk, det va nærmast som om nåken stod å dunka laus med slegger, oppe i topplokkket.. Det har vært ein strålande solskinnsdag idag, men det har sine ulemper, når man glemme å ta med seg solbriller på jobb.. Og ende opp med å sitta å glira på solå.. Då komme hovudverket som en eit løpsk godstog, på sedvanlig vis, og sende meg lukst i bakken.. Eller, ihvertfall ner på sofaen.. Eg tenkte eg sko ri det av, uten å ta tablettar, men når sleggeslagene bare auka i intensitet, gjekk eg amok i kjøkkenskapet, på leit itte nåke smertestillande.. 

Eg har vel ett lite snev av migrene, som ofta slår inn, når solå glire inn gjennom frontrutå.. Eg kjente det litt i dag morgens, når eg kom på jobb, men det tok liksom ikkje av, før eg va ferdig og sko heim.. 

Då va det jo typisk at eg ikkje fant nåke å stilna smertene med, der eg raserte kjøkkenskapet, te Kånå sin store fortvilelse.. Humøret blir jo heller ikkje akkurat det besta, når smertene står på som verst, og eg hogg vel av alle Kånå sine forsøk på hjelp, der eg fortvila leita itte hovudtablettar.. Gudhjølpe meg, altså.. Når eg liksom spole livet nåken timar tebake, te litt tidligare idag, så minna eg vel meir om ei illsint lemen av ei premenstruell dama, enn meg sjøl.. Eg måtte jo bare gi opp denna leitingå, for man e ikkje akkurat effektiv, når man har vondt.. Kånå fant jo tablettane på null komma niks, eg kunne jo bare sagt ka eg leita itte, så sko hu jo ha funnet de hu, sa hu.. 

” Men, eg trur eg va utilregnelig akkurat i øyeblikket, der eg stod å treiv ting ut av kjøkkenskapet, på leit itte deia her tablettane.. 

 

– Gå ner og ta deg ett bad då, mens du får roa cellå di litt.. Sa Kånå, med ett mildt tonefall men ett strengt blikk.. Det e mange måtar å få gjennom det du vil oppnå, og akkurat det har Kånå perfeksjonert, med årenes løp.. Det milda tonefallet, kombinert med detta fryktinngytande blikket, det levne liksom ikkje nåke tvil, om ka man bør gjør.. Eller omvendt.. Ett mildt blikk, men eit tonefall som nærmast får blodet te å frysa te is, hos ein Fatter’n i villrede.. Som på generell basis, sjelden e i villrede lenge, i slike tilfeller.. Så eg lydde jo Kånå og rusla ner trappene, itte eg hadde svelgt unna to tabletter.. 

Eg vrei av meg klærnå nere på badet, og fikk absolutt ikkje mindre skallebank, av synet som møtte meg i speilet.. Herreguuud.. Eg kan ikkje la legemet forfalla meir nå, eller så må eg snart låna ein bh av Kånå.. 

Eg snudde meg nærmast i avsky øve ka eg såg, men glemte det kjapt når eg sank ner i badekaret, og nærmast fikk hjerneorgasme av det varma vannet.. Du må slutta å klaga deg sånn øve det forbanna greiene du ser i speilet, sa eg lydlaust men strengt te meg sjøl, som om eg prøvde Kånå sin pedagogiske tilnærming, på meg sjøl.. Enten, så får du gjera nåke med det, eller så får du bare godta det faktumet, at det e sånn du ser ut.. Enkelt og greit.. Fortsatte eg, i denna strenge talen, te meg sjøl.. Og det e jo sant.. Eg trives jo egentlig der eg e nå, og har ikkje akkurat den store motivasjonen, te å gjør nåke med det.. 

” Eg har jo aldri vært nåke muskulært vidunder med stram sixpack, svulmande biceps og brystmusklar som glinsa i solå.. Eg har vel alltid vært heilt normal.. For det e jo det eg e, heilt normal.. 

 

Eg kjente sluggerane i hjernebarken begynte å slakka av, mens eg sank lengre ner i badekaret, og lot det kokvarma vannet omfavna meg.. Eg høyrte Mini’en som for ørtende gang, kom inn i utedørå, og kauka ett eller anna opp te Kånå.. Før stillheten igjen regjerte i heimen.. Det begynte å bli nåke kjøligt itte ei stund, så eg nappa opp proppen  med tærna, og fylte på med varmt vann igjen.. Det blei rett og slett ei herlige litå stund, kor kropp og sjel fikk sjanse te ein liten reboot, ikkje minst “cellå”, som Kånå hadde snakka om.. Ei cella som absolutt fikk roa seg godt ner, mens hovudverket forsvant ut i intet.. 

Eg va vel meir eller mindre som ett nytt menneske, når eg te slutt tråkka ut av badekaret, og luska opp trappene te stugo igjen.. 

Litlajentå satt og så på Luna, Kånå holdt på å legga sammen nåken klær og eg gikk bort te Kånå og ga na ett nuss på toppen av skalpen.. Som ein liten takk for ett lite friminutt, på ein liten halvtime, men ein halvtime som hadde gjort underverk for både hovudet og humøret.. Så eg la meg på sofaen og lot dei siste restene av sleggeslag, få renna ut i sanden, mens eg kvilte augene nåken minuttar te.. Kånå fikk småfolket te sengs, laga nåke kvelds te oss og lurte på om me sko sjå The Voice.. Me fikk ikkje sett det på fredag, men har jo tatt det opp, så eg sko akkurat te å slå det på, når Kånå sa hu bare sko ta ein kjapp dusj først.. 

” Eg nikka te Kånå, mens eg kjente nåke som begynte å kribla i nakken, svarte salte bananer. E den forbaska hovudverket på vei tebake igjen nå.. Tenkte eg først.. Helsikken og, altså.. 

 

Før ett eller anna begynte å kima på ein velkjent måte, langt inne i operativsystemet, men som ikkje heilt lot seg bli tolka, med det førsta.. Ikkje va det fleire tabletter igjen heller, og eg gidda ikkje kjøra bort på butikken, for å kjøpa nye.. 

Så kom prikkingen i tinningå, og det kjøliga draget i blodårene.. Ka i alle dager.. !?

Før det kom ett skingrande skrik, nerante badet.. – FROOOOOOODE.. 

Og ting blei tolka på ikkje mindre enn ett lite nanosekund, før gaulingå fortsatte.. – Har du fader meg brukt opp alt varmtvannet, på ett bad!!???… 

Eg tusla ner trappå, leita frem liggeunderlaget og soveposen, mens det slo meg at “cellå” gjerna hadde roa seg, ett hakk for mye.. Og sendte Fatter’n lukst i Bodå.. Igjen.. 

Jaja, gjerna ikkje meir enn velfortjent, itte humøret hadde gått litt bananas, når eg kom heim.. Sånn egentlig…