Det kan heilt klart kjennes ut som ein heseblesende og travel epoke e over, og ein litt meir behagelig og saktegående har starta. For all del, misforstå meg rett, livet går fortsatt på flybensin. Men, det har dukka opp fleire landingsplasser igjen, slik som lørdagskos på Kafe. Etter at Familien Vandrende Kaos blei et faktum, utarta slike utskeielser seg nærmast som ekstremsport.
Der man fløy meir rundtomkring i Kafe’en og hanka inn spinnville barn på hemningslause sukkerkick, enn man satt på kafestolen og kosa seg med ein kopp kaffe.
Eg gikk nærmast å grua meg te helgen, og for at Kånå sko komma opp med den “gode” ideen, om å gå på kafe … Akkurat på det området, så va Kånå ein ukuelig optimist, som alltids håpa at denna gangen, ja då ville det gå bra …
Men … Det gjorde jo aldri det … Ikkje i nærleiken eingang … Til og med Kånå innså det. Te slutt …
” Fra Mini’en blei født og te litt sånn seint på høsten ifjor, så har slike besøk meir eller mindre blitt unngått. Med nåken få hederlige unntak som man sikkert kan tella på ei hånd …
Nå for tiden … Så går slike ting som ein drøm. Fordi me har liksom blitt ein tobarns familie igjen, når me finne på å ta turen te byen eller på ett kjøpesenter. Dei to eldste vil som oftast ikkje vær med. De har blitt for store te slikt, tydeligvis. Så idag, då har me for tredje lørdag på rad, tatt med oss dei to minste småtrollene og virkelig nytt ei stund med harmonisk familietid …
Ikkje minst så har me voksne fått kosa oss med ein kopp kaffi, uten å løpa villmann etter barna og skjemt oss ut for gud og enhver mann …
Bare det e omtrent hundre prosent forbedring, liksom. Det å ha barn som sitte fint med bordet, mens me voksne lar småpraten gå over bordet. Eller bare det å stikka innom ein butikk, kor Kånå gjerna ska kikka litt. Tjera vena meg … Man gikk jo rundt med hjarta i halsen, og va livredd for å gjerna enda opp med å erstatta halve butikken, fordi Flokken plutselig gikk amok …
Idag, så endte eg opp i ett langt og kjempekoselig passiar, både med butikkeieren som eg leverte te og han som jobba der … Eg kunne faktisk stå der å prata litt, uten å vær redd for at ein utemma flokk sko riva ned sjappå …
” Han Jarl som jobba der, han hadde eg faktisk jobba sammen med, når eg kjørte for Linjegods for øve to tiår siden … Han kjente meg igjen, men eg måtte ærlig talt innrømma at eg ikkje tok han igjen, før han sa navnet sitt …
Te mitt forsvar akkurat om den saken, så va det rimelig heftig gjennomtrekk av ansatte i det selskapet Jarl jobba hos … Så det e ikkje alltids så lett å ta igjen alle man har jobba med, opp gjennom årenes løp …
Men … Koselig va det jaggu meg … Akkurat det å kunna ha ein litt meir avslappe tilnærming, te det å gå på kafe, eller kikka i ein butikk …
Og til og med kunna slå av ein prat med folk man treffe på … Eg kan rett og slett begynna å lika denna følelsen, trur eg, det å kjenna litt på at man faktisk har fått slappa litt av når man forsåvidt forlate heimen for å gjør akkurat det … Slappa litt av …
Istedet for å komma heim totalt utmatta, etter at man har megla mellom hissige storebrødre, løpt galmann etter ein Mini på speed eller andre lignande øvelser som tappe foreldre for energi og krefter …
Eg trur faktisk eg har kost meg dei siste gangene me har vært ute på luftetur, med dei to minste i heimen, men eg ska vær forsiktig med å tru at det gjerna blir vedvarende …
Eg tar dei minnene eg har fått te nå, pakke de fint inn i sølvpapir og lagra de godt inne i minnebanken …
Det kan raskt snu hos Familien Vandrende Kaos … E det noe som e sikkert som banken, så e det akkurat det …
