Me har vært her på Ramton Camping i snart ei uka nå, programmet har vært tett og det har blitt lite tid te epistler fra ferielivet. Men, det e vel gjerna på tide å tørka litt støv av tastaturet. Kånå og Småtrollene har ikkje hatt noen vansker med å forstå min, Eldstemann og Han i Midten’s høge lovprisninger, øve Ramton Camping. Her kor me har tilbringt den sista ukå av ferien våras. Alt har levert te tjue i stil, og kanskje litt te, der strand, leilighet og fasiliteter virkelig har levert varene. Legge man te ett fabelaktig sumarvær, som nærmast slo knock-out på syden, så har man heilt klart formelen te suksess …
Me våkna te tjueseks grader den dagen me reiste fra Flekkerøya, ein temperatur som jevnt og trutt steig, etterhvert som me forflytta oss nordover. Trettito grader stod det i bilen, når me svingte av vegen og inn på Ramton Camping …
Det va nett som første gangen eg opplevde syden, når me gikk ut av bilen og inn ein vegg av varme, nett som på Rhodos i 2004. Kor eg gispande forsøkte å pusta når eg forlot flyet, og møtte ein grautvegg av sjeldent kaliber, slå imot meg ned flytrappå. Ein anna sammenligning eg må dra fra den turen, siden me ikkje fikk Air-Condition anlegget te å funka førsta nattå, det må vær følelsen av å sova inni ein komfyr. Me hadde ikkje heilt oversikten over kossen sengeplassene va fordelt, her i leiligheten, men fant raskt ut at det va ei køyseng inne på soverommet med dobbeltseng nede. Og oppe på hemsen, der va det to senger …
” Trappå opp te hemsen gikk lukst te himmels, så sjøl om Litlajentå hadde svært lyst te å sova der oppe, så blei det eg og Han i Midten som drog det kortaste strået …
Kånå turte ikkje å lå Litlajentå sove på hemsen, med den bratte trappå opp, og kommanderte både meg og Han i Midten te å rigga oss te der oppe. Strengt talt, så tenkte eg ikkje nåke særlig over det, før kvelden kom, og eg va på vei opp himmeltrappen te hemsen. Men, den lille turen opp trappå, den føltes nesten som kjøreturen opp te Ramton fra Flekkerøya, der temperaturen steig for kvart trappetrinn. Åtte graders forskjell blei te åtti og allerede på øverste trinnet, rant svetten fra pannen og Fatter’n begynte å svimla. Nå ska det seiast at eg på toppen av edderkoppfobien min, lide av lett høydeskrekk og ein smule klaustrofobi …
Men, alt av fobier blei trumfa av ønsket om litt lett gjennomtrekk, slik at i hvert fall litt luft blei bytta ut der oppe, så vinduene ut mot edderkoppbefengte møner, dei blei åpna på vidt gap …
Eg va meir engstelig for å forgå av varme der oppe på hemsen, enn å bli spist av ein nåke øve middels stor norsk husedderkopp. Alikavel, så blei det smått med søvn den førsta nattå, der eg lå å høyrte itte kravlende ufyselige vesen og gispa itte frisk luft. Kånå klaga seg lika mye øve den trykkande varmen nede på deiras soverom, så eg tenkte at det va vel forsåvidt likt for alle, i detta hete syden været. Litlajentå sko te å sei nåke når Kånå samtykkende sa seg enige, når eg klaga min fulle hyre øve varmen mens me spiste frokost, men blei kjapt avbrutt av Kånå. Kånå sendte jentå ett merksnodig blikk, når Litlajentå sko te å dra det videre …
” Men plutselig så va det som om Litlajentå tok hintet av ett eller anna, og tidde stille, som om de nettopp hadde hatt ein slags telepatisk forbindelse. Og blitt enige om å la det ligga …
Eg tenkte forsåvidt ikkje nåke særlig øve denna hendelsen heller, før eg itte to-tre netter oppe i detta ulidelig varme helsikke, sko inn å synga litt te Mini’en før han sko sova. Kånå og Litlajentå va gått for å kasta bosset og kikka seg litt om, så Mini’en måtte ta te takke med Fatter’n, som nattasang vokalist. Eg tenkte det va best å kasta t-shortå, før eg rusla inn i steikeovnen, for å synga for fjotten. Ellers så ville eg vel nærmast få heteslag itte to vers. Men … Når eg rusla inn på rommet kor Kånå, Mini’en og Litlajentå sov, og la meg ned ved siden av Mini’en for å synga. Så forstod eg jo kjapt koffår Kånå hadde stoppa Litlajentå, i å gjerna avsløra heile hemmeligheten deiras …
For det den varmen oppe på hemsen, den va jo definitivt ikkje å finna her inne, ikkje i nærleiken eingang. Faktisk, så begynte eg forsåvidt å frysa litt, der eg lå og sang i bare overkroppen …
– Her e det jo ikkje så steikje varmt her jo !? Seie eg, nåke overraska te Mini’en. – Ånei. Svara Mini’en, før han la te. – Mamma lukka opp vinduet førsta nattå, å då blei det masse mindre varmt, altså. Jasså ja, tenkte eg for meg sjøl. Det va derfor de liksom hadde hatt detta lilla øyeblikket seg imellom. Kånå og Litlajentå. Det kom jo frem fra Mini’en, at de hadde ledd litt sånn innbyrdes første kvelden, når me klaga oss ihjel øve varmen oppe på hemsen. Der dei hadde åpna vinduet og kjapt fått ein kjølig trekk, gjennom rommet, fordi terrassedørå stod litt oppe. Så, når Kånå og Litlajentå kom tebake fra spaserturen, og eg fortsatt lå inne sammen med Mini’en …
” Så sa eg te Mini’en, når jentene kom inn dørå. – Hjølpe meg altså, kor varmt det e her inne. Og Mini’en svara akkurat som eg hadde forutsett. – Jammen nei, Pappa. Det e jo ikkje så varmt her inne, som dåkke har det der oppe …
Eg kunne formelig både høyra og sjå føre meg, kossen dei to utspekulerte hønene, gjerna delte ett blikk der ute i gangen. Mens de forsåvidt forstod at de va avslørt …
Og når eg kom ut i stugo itte at Mini’en hadde slokna …
Så satt de i kvar sitt hjørna i sofaen, og gjorde som ingenting, før de te slutt måtte snu seg å kikka på meg. Der eg stod med ett strengt blikk og armane i hoftefesta, og kikka vekslevis på løgnhalsane …
Jaja … Heldigvis, så sank tempen litt den fjerde nattå, slik at både eg og Han i Midten, klarte å få sova på normalt vis. Uten å stå opp om morgenen, for å vri og henga opp to søkkvåte laken og dynetrekk …
Typisk kvinnfolk, altså … Ska ikkje dela på nåkenting, vettu … Sjøl ikkje litt avkjølande gjennomtrekk, i tropevarmen …
Men utsikten om morgenen, den kan jaggu meg ingen ta fra oss, om morgenen … Der oppe på Hemsen …