Det e tirsdags morgen.. Løvet e på god vei inn i carporten igjen.. Sjøl om eg meir eller mindre renska den på søndag.. Egentlig ett godt bilde på hverdagens strabaser, for uansett kor mye man streva for å få kabalen te å gå opp kvar dag.. Så får man nye kabaler slengt midt i andletet, så snart man står opp..
Akkurat som løvet ubønnhørlig finne veien inn i vår carport, igjen..
Idag så holdt eg til og med på å forsova meg, men spratt ut av loppekasså i siste sekund.. Eg hadde akkurat fått pussa tennå, tatt ein kattavask i andletet og fått på meg arbeidsklærnå.. Når eg høyrte Kånå som oppgitt kauka ut te kidsa i heimen.. Mini’en hadde som vanlig parkert i midten, i løpet av nattens mulm, og plaga livet av Kånå så snart alarmen hennas ringte.. – Ska me stå opp nå.. E det måren.. Mamma, maaaaamma… Våkn opp, då…
” Tjera vena meg..
Han hadde lurt seg opp på loftet og vekka Han i Midten med bravur, itte å ha blitt kasta ut av rommet våras.. Og det va det Kånå hadde fått ett lite anfall av, for ein Han i Midten som står opp på feil fot.. Det e som ein krigsfregatt med slagsida.. Ikkje akkurat enkelt å få på rett kjøl igjen, mildt sagt.. Litlajentå stod med søvndrukne auger i gangen, når eg forsiktig åpna dørå for å kikka om kysten va klar..
Sånn at eg gjerna kunne smyga meg usett ut dørene, og forlata slagmarken før eg blei involvert..
Men, i det sekundet hu såg meg så pratt augene hennas opp, før hu brølte av full hals.. – Maaamma, pappa e heima ennå.. Han har ikkje gått på jobb ennå.. Svarte, salte bananer.. Eg tok ein kjapp avgjørelse, smaug meg rundt dørå pg forbi Litlajentå og sett fart mot utgangsdørå.. Men møtte alle mødres “hangarskip” rett før eg va på sikker grunn..
” Eg forstår nå ligningen som toastmastere drog i søster mi sitt bryllup.. Når han drog ein morosam historia om kossen mor mi møtte far min..
For far min hadde vært ett flott ensomt seilskip, som seilte ubekymra rundt i ungkarlivets hav, før han ein dag traff ett fullblods krigsskip.. Som liksom sko speila mor mi.. Det blei litt humring i salen, den gangen.. Han ante vel ikkje kor godt han traff spikeren på hovudet, han toastmasteren.. Som sikkert drog denna i kvart bryllup.. For mor mi har alltid vært ett fyrverkeri av ei Kåna..
Og nå stod eg lika foran ett armert hangarskip sjøl, kor heila arsenalet av våpen va i full beredskap..
Gode råd va akkurat nå gull verdt, men ingen satt på skuldrene mine å kviskra de inn i øyra mitt.. Så heilt uten grunn, tok eg hendå mine opp og plasserte på kvar sia av hangarskipets utkikkstårn, og ga det ett realt smellkyss.. Skipet blei så øverraska at det frøys te som is, totalt utspilt av min lille geniale manøver.. Og før det kom te seg sjøl, hadde eg trødd arbeidsskornå på meg, snodd meg rundt baugen og styrta ut dørå…
” Og ut i stillt farvann igjen.. Puuh.. Det gjekk jo greit, tenkte eg for meg sjøl, mens eg kjørte te jobb..
For så å komma på at hangarskipet om ikkke lenge, og komme opp her..
På jobb… Kor eg e…
Grøss og gru…. ???
