Eg begynte på et innlegg idag morgens og va meir eller mindre godt igang, når “splinten te granaten” røyk og ein eksplosjon av viltre barn tok av her heima.. Mini’en hadde på sitt sedvanlige vis holdt et haraball siden halv sju, Han i Midten stod opp på feil fot og Kånå fikk absolutt ikkje sin etterlengta forlenga skjønnhets søvn.. Eg rakk 2 slurkar kaffi, fikk skrevet 2-3 linjer og forsåvidt planlagt dagens gjøremål, før det eksploderte i et reinspikka inferno, av sjeldent kaliber.. Han i Midten og Mini’en røyk i tottane på kvarandre, Litlajentå blei uforskyldt dratt inn i krangelen og Kånå kom trampande opp trappene..

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ein sprekkeferdig Lemen, med 2-3 års innestengt raseri som endelig fikk slippa laus, det trur eg ville vært som ein liten slapp fjert.. I forhold te Kånå sitt utbrudd idag morgens..

Om Flokken vil huska nåken av dei gangene me voksne sprakk i barndommen, så vil eg tru Kånå sitt anfall idag morgens, heilt klart e høgt oppe på listå.. Til og med eg skvatt te i sofakroken min, når ei småtrøtt, ilter men stort sett snill Kåna, kom trampande inn i stugo.. Disputantene stilna lika kjapt som de hadde eksplodert på kvarandre, mens de kikka forskrekka på mor si.. Ei mor som stod og dirra av sinne i bare truså, håret sto te alle kantar og augene gikk i vinkel.. Eg va et øyeblikk redd for at nå hadde det tippa øve for Kånå, og sendte hu et bekymra blikk.. Men, fikk et blikk som brakte liv i nakkahårene, og blodet frøys nærmast te is..

” Kånå hadde heilt klart ikkje mista det heilt, der hu freste te bråkmakarene at om de ikkje roa seg på sekundet, så ville de angra bittert.. Punktum..

Eg hadde vel forsåvidt lagt merke te, at det gjerna hadde eskalert litt oppe i stuå.. Men eg hadde vært så oppslukt med nasen langt nere i laptopen, at eg ikkje hadde reagert.. Men det hadde Kånå meir eller mindre gjort for meg, der fråden nærmast stod ut av kjeften på hu.. Så når “Orkanen” snudde og jogga ner trappene igjen, la eg fra meg laptopen og sendte ein melding te Foreldrene mine, om ikkje dei 2 minste kunne vær der litt idag.. Sånn at me fikk utført nåke av det som stod på agendaen, idag.. Og ikkje minst, så fikk Kånå ihvertfall ein dag uten å ta seg av kidsa, mens eg gjerna va opptatt med å mala terrassene..

For det va det som va planen i dag, beisa gulvet på terrassen utenfor kjøkkenet, og få beisa veggene på terrassen i bakgården..

Sjølsagt kunne de komma inn te foreldrene mine, så eg treiv laptopen i fra meg, fikk stelt kidsa og satte avgårde inn med de.. Kvart et sekund va gull verdt idag, så humøret te Kånå ikkje blei satt på fleire prøvelser.. Eg trur stresset med å stella i stand 17 mai feiring i heimen, travle dagar på jobb og lite søvn den sista tiå, rett og slett hadde tært litt på nervene te ei staut husmor.. Så ein dag uten dei små ville nok vær som balsam for sjelå, både for Kånå og meg sjøl.. Me trudde her for ei stund siå, at Mini’en hadde funnet roen inne i si egen seng, på morgenen i helgå.. Men, der tok me feil.. Det varte kun ei helg det, så va det tebake te ein villbasse på speed i midten av sengå, igjen..

” Det e ikkje stort meir å sei om den saken, enn at det ein gang sikkert går seg te.. Det har jo gjort det med dei andre, for ellers så hadde me jo hatt ein heil Flokk i midten av sengå, ennå..

Når eg kom tebake fra foreldrene mine itte å ha levert dei små, så hadde Kånå allerede beisa gulvet på kjøkkenterrassen.. Så det va bare å kasta seg igang med veggene, nere på bakgårdsterrassen.. Hjølpe meg, altså.. For ein surrealistisk opplevelse, det å styra på med et eller anna her i heimen, uten å vær redd for at når som helst må kasta det man har i nevane, for å hjelpa et av Flokkens medlemmer med et prekært akutt problem.. Som at Mini’en må på do, eller at han ska ha skornå på seg igjen.. Eller ei Litlajenta som må ha hjelp, med ett eller anna.. Kanskje har dei 2 eldste flydd i tottane på kvarandre, igjen..

Det e ikkje få utfordringar som må løysast av oss foreldre, i løpet av ein dag.. Der man løpe fra den eine hendelsen, te den andre.. Mens man febrilsk forsøke å få nåke gjort i heimen..

Derfor va det rett og slett ein nytelse å bare stå der med malarpenselen, mens man lot “notå gå” og dagen seila harmonisk avgårde.. Uten å løpa fra ein halvgjort jobb, heila tiå.. Faktisk tok både eg og Kånå oss sjøl i å småhumra og le litt stillferdig, av kaoset som råda på andra siå av terrasseveggen vår.. Kor naboen med 3 medlemmer i Flokken sin, hadde sin fylle hyre med å holda kontroll på galskapen.. Mens me, som kun hadde dei 2 store igjen i heimen, absolutt ikkje hadde ett fnugg av bekymring igjen, der Han i Midten hadde stukket te ein kompis.. Og Eldstemann hadde sykla avgårde med sine kompiser, for å bada..

” Det e då man gjerna både ser, høyre og oppleve at andre storfamilier, gjerna ikkje har det så fryktelig mye annerledes enn oss.. sjøl.. Egentlig..

For når man står midt oppi det heila, med elefantføtter trampande i trappå av ein illsint pode, når utestemme blir innestemme og man aldri, aldri får 2 minutt for seg sjøl bare for å samla tankane.. Ja, då e det ikkje så lett å tru på, at sånt e det gjerna i dei fleste heimar i Norges vidstrakte land, til og med hos naboen.. Men, det e jo sånn det e, i ein normal heim.. Det går på høygir te einkvar tid, det e alltid nåke som må gjerast og søsken fyke i tottane på kvarandre, støtt og stadig.. Kampen om dei 2 minuttane for seg sjøl, mellom 2 utslitte foreldre, den kan te tider bli småstygg.. Men, det e sånn det e..

Somme ganger e man gjerna kraftig i underskudd, med tanke på grunnlag for å få dei 2 minuttane, spesielt gjerna me fedre..

Det e ikkje alltid lett å sjå kor mye ei Kånå gjere i heimen, der man står så fornøyd itte å ha mala ein terrassevegg, og syns man fortjene både det eina og det andra.. Mens egentlig, så e det den stauta Kånå i heimen, som gjerna fortjene så mye meir.. Eg kunne nok vært skrekkelig mye flinkare, te å visa kor mye eg sette pris på alt det Kånå mi gjør.. For det e ikkje te å stikka unna ein stol, at eg heilt klart har forbedringspotensiale, sånn med tanke på husarbeid.. Men, eg gjere så godt eg kan, kvar gang eg komme på det.. Og, ska eg væra heilt ærlige, så e det jaggu meg ikkje så forbaska lett å gi Kånå den belønningen, som hu gjerna fortjene..

” Når kvar gang man sende Kånå det sultna blikket, gjerna posere litt frekt og skikkelig byr på seg sjøl.. Fordi man vil gi Kånå litt meir enn fortjent belønning..

Så ende man kanskje opp med ei kald skulder, ein albue i solar plexus og beskjed om å vær stille, fordi Kånå har hovudverk..

Så eg vett ikkje eg.. Livet e jaggu meg ikkje enkelt for ein stakkars Fatter’n, som ydmykt forsøke å visa kor mye man sette pris på, si kjære Kåna..

Heilt klart…

😉