Det blei ikkje nåke overnatting i “Bodå” i bitande minusgrader og sammen med fryktinngytande kjempe edderkoppar.. “Boden” blei aldri nominert te nåke Vixen “stjerneskudd”..

Ikkje at eg trudde det va så skrekkeligen stor sjangs for det, at bloggen sko bli nominert liksom..

Så skuffelsen va forsåvidt minimal når det ikkje skjedde, mindre enn minimal til og med.. For eg hadde jo ikkje dei store forhåpningane på forhånd.. Eg har jo ikkje akkurat holdt på så steikje lenge heller.. Det va vel derfor eg tenkte denna “Stjerneskudd” kategorien passa best..

Sånn med ein gang…

 

Men Kona Til vant den prisen, og det va ganske så fortjent og.. Ikkje at eg har så mye kompetanse te å sei så mye anna.. Det va bare hennas eg hadde lest, av dei 3 så blei nominert.. Og den kategorien eg plutselig fant ut eg gjerna passa best inn i, der hadde eg jo ikkje hatt nubbesjangs alikavel..

Der stakk Pappahjerte av med seieren, vel forunt det og.. Itte alle år med nominasjoner, men ingen pris..

Eg ska ikkje lyga å sei det ikkje hadde vært jevt å blitt nominert, men i ittetid så har eg tenkt litt på det.. Og eg fekk ein liten sånn åpenbaring her i heimen.. Ett lite lyst øyeblikk kor alt bare stod heilt klart for meg..

For det blei ein himla oppslutning te denna her stemmegivningå, for å bli nominert..

 

Dåkke leserar tok jo heilt av med meldingar om at dåkke hadde stemt, og godord om bloggen.. Eg va jo ikkje nåke anna enn ett svært flir, her eg satt i sofaen og leste.. Mens eg prøvde å svara så godt som eg kunne..

Det e det så e kjekt.. Når dåkke engasjere dåkke i hopetall.. I samla flokk..

Når eg gjerna har skrevet ett innlegg så mange kjenne seg igjen i, og komme med herlige kommentarer fra dåkkas liv.. Om ting som dåkke har opplevd.. Og det va då det slo meg så ett lyn fra skamblå himmel…

Ingen pris i heile verden, kan slå den følelsen av å treffa nåke hos dåkke…

 

Nåke så vekke minner fra ei fordums tid.. Fra dåkkas barndomsverden, småbarnstidå dåkkas eller andre episodar dåkke kjenne dåkke godt igjen i.. Å får dåkke leserar te å gå amok i kommentar feltet på Facebook sidå, eller inne på bloggen..

Så utrolig masse fint har dåkke skrevet te meg, både om dåkke sjøl og om bloggen..

Somme kveldar, så sitte eg bare å scrolle nedover og lese alt det fantastiska dåkke har skrevet, om igjen.. Eg trur nesten med håndå på hjarta, at eg ikkje kan minnast ein einaste negativ kommentar.. Det e jo heilt fantastisk..

At ein blogg om hverdagslivet te ein “massebarnsfamilie”, med litt øve gjennomsnittet hektisk liv.. Ska bli så godt likt..

Eg har prøvd å besvara kvar einaste ein, av alle så har kommentert, utenom nåken av konkurranse innleggene..

 

Og eg har bare ein ting å sei om all denna fantastiska oppslutningå.. Det e det så e å vinna, det å få dåkke leserar te å engasjera dåkke og meir eller mindre enstemmig kommentera positivt..

Skamløst positivt..

Og om eg ein eller anna gang i framtidå, sko bli nominert eller nåke lignande.. Så må man bare vara ydmyk nok te å innsjå, at uansett hadde det vært umulig uten dåkke..

Det e dåkke leserar så e “Pokalen”, “Prisen” eller “Gullmedaljen” om du vil..

 

Og kvar og ein av dåkkas herlige kommentarer, “trumfe” følelsen av ein nominasjon rett ner i sokkane, vil eg tru.. Man trenge jo ikkje nåke meir bekreftelse på at det man skrive og dele, e godt som gull.. Ja, endå meir enn godt som gull…

Når dåkke e så enstemmig samstemde i meinigå dåkkas om bloggen..

Itte eg la te den funksjonen kor dåkke kunne vurdera Facebook sidå, og forsåvidt bloggen.. Har det kommen inn nærmast 30 vurderingar.. Og alle å ein kvar e femmere… På skalaen 1-5,… Kor 5 e best..

Tjera vena meg…

 

Til og med når Kånå e ute på farten aleina, så får hu titt og ofta tebakemeldingar om denna her bloggen.. Det og tar heilt av.. Eg har blitt gjenkjent nåken ganger eg og, men eg e heilt klart mest komfortabel med å gjømma meg litt unna caps’en, på jobb.. Og susa rundt litt sånn inkognito..

Her i forrige veka hadde me ein fine episode..

Kånå hadde solgt nåke på ei av dei her kjøp og salg sidene.. Og når hu så hadde kjøpt det, kom og henta det.. Så va det ett sværande spetakkel ute på trappå, eg satt i stuå å så på fotballkamp.. Så eg la ikkje så voldsomt merke te det..

Men plutselig kom Kånå ruslande inn igjen, med ett fårete flir om kjeften..

Hu damå så henta hadde lurt på om det va her, han der i Bodå bodde.. Og overøst Kånå med lovord om bloggen, og det førsta hu sko gjør når hu kjørte.. Det va å ringa hu Gunn for å fortella kor hu nettopp hadde vært..

Det e det galnaste vett du.. =D

 

Både eg og Kånå satt lenge og humra itte den episoden.. Men gu kor herligt da.. At det e sånn ett engasjement.. Det gir virkelig motivasjon te å fortsetta.. Virkelig..

Ikkje det at eg har tenkt på å slutta av.. Hjølpe meg..

Men man får jo ett ekstra gir, innimellom.. Når man gjerna slite litt med å finna inspirasjonen, men plutselig oppleve sånne episodar.. Det hende eg har nåken perioder med mindre innlegg..

Men eg har funnet ut at det e det besta for meg..

Eg kan ikkje bare skriva for å skriva, skrivingå blir som oftast trigga av ein eller anna episode her i heimen.. Det blir mye impulsiv historiefortelling.. Ofta e det dei så eg har brukt minst tid på, så blir best tatt i mot av dåkke leserar..

For då har eg gjerna fanga essensen i historien, på ein forbilledleg måte..

 

Så te alle dåkke engasjerte fantastiske leserar og følgerar..

Tusen, tusen hjertelig takk… 

 

Dåkke e mine vinnerar… Mine pokalar og gevinstar, eller heder og ære.. Kvar og ein av dåkke…

Og det å vær ydmyk nok te å innsjå det..

Det e større enn all verdens gevinstar…

 

 

Og te alle dåkke så lure på koffår eg ikkje ligge å sove søtt i loppekassen, midt på nattå.. Så har Mini’en fått krupphoste, Kånå ligge full i feber og eg springe villmann rundtomkringfallera i heimen og leke sykesøster…

Jippi…