Det har blitt lørdags morgen, ein nydelig kopp kaffe har blitt drukket opp og eg og Mini’en stod opp sammen tidligare idag. Når sant ska seiast, så va eg liksom inne i ein god blogg periode litt ut på sensumaren, som plutselig endte med et realt svalestup, eller magaplask lukst ned i sanden. Som baby elefanten ovanføre …

Hovudet blei godt begravd ned i markå, og alt blei te ein fortsettelse som aldri kom …

Fleire innlegg har for så vidt blitt påbegynt i denna perioden, men ingen nådde det berømte punktet kor undertegna trykka publiser. Koffår det har blitt slik, det e det vel ingen andre enn meg sjøl som kan svara på, men har falt ned på avgjørelsen om at det trenge eg ikkje gjør …

Livet tok over, jobb har krevd sitt og då e det lett å prioritere det som e viktigest.

 

Eg kunne jo vært ærlig og lagt ut om alt som skjer her i heimen, slik andre bloggere eller kanskje slikt spesielt ein toppblogger gjerna gjør, å påberope seg ærlighet for å rettferdiggjør alt som blir skrevet. Men, eg har aldri brukt ærlighet som ein faktor for mine skriverier …

Faktisk, så ville det vært ein såpassa stor selvmotsigelse, med tanke på “krydder” dosene som mine tekster gjerna e gjennomsylta med. At et slikt argument eller motto, mest sannsynlig ville falt på stengrunn.

Sjølsagt e ikkje alt eg skrive heilt sant. Kånå e ikkje ein skremselsfull drage som krype opp fra mørkets dype avgrunn, før hu gjerna maltraktere ein Fatter’n som muligens har gått på ein smell. Ein Fatter’n med et sterkt kronisk forbedrings potensiale …

Ikkje hver gang, i hvert fall …

 

Marty Halvorsen gjør et stort nummer om det at hu e sykt normal. Det e faktisk virkelig sykt det. For kor legger man listå øve kor normal man e ? Eg e definitivt ikkje normal. Som familie e me om mulig så langt fra normalt, som det nok går an å komma.

Men, i kim sine øyner ska man se slikt, når man påberope seg et slags motto. Sitt eget synspunkt ? Blodfansen sitt synspunkt ? Kritikerne man har fått ?

Det e jaggu meg ingen lett øvelse, det å etterleva det mottoet man gjerna påberope seg sjøl. Eller tar etter sine følgere. Eller bruke for det som det e verdt, på sarkastisk vis fra sine kritikere …

 

Derfor har eg valgt mange beskrivelser på min blogg, for å liksom heil gardera meg mot etterleve et motto, som eg strengt talt gjerna ikkje kan … Man kan ikkje alltids vær ærlig … Somme ganger e det faktisk meir riktig å ikkje vær ærlig, når man gjerna skrive om slike nære ting, som familielivet …

Normal, det komme nok hverken eg eller vår familie aldri nåken gang te å bli. I hvert fall om man setter opp ein mal, bestemmer at detta e innafor normalen, eller til og med sykt normalt, å definere alt anna som unormalt …

Normal !?! … Eg lika ikkje det ordet. Man e som man e, også får det vær opp te andre å godta og respektera det mennesket man selv har blitt formet til, og omvendt …

Ka som e normalt finnes det ingen fasit på, for det kan vær heilt forskjellig med tanke på forutsetninger og omgivelser man kommer i fra …

 

Det som står øverst på min blogg header, det komme faktisk fra ein lesar. Fra sjølutnevnt men ydmyk instagramguru Kristin Samskott, når hu anmeldte bloggen min på fjesbokå.

Så sånt sett, har faktisk eg og på sett og vis blitt påvirka av ein av mine leserar, når eg valgte et slags motto, eller beskrivelse av bloggen min. Slik som gjerna andre også har blitt …

Men, eg syntes det va viktig å ikkje bare velge eit motto, eller eit utsagn, for å beskriva ka mine skriverier handla om.

Slik at man ikkje blei bondefanga av sitt eget motto, og gjerna ende opp med å forsøka å gi sine leserar akkurat det man tror de vil ha. Somme ganger e mine innlegg ellevilt heseblesende og morosamme. Andre ganger ektefølte og tankevekkende …

Som oftast forfriskande hverdagslig, varmt og gjenkjennende. Av og til vondt-i-magen gøy, helsprøtt og lattervekkende …

 

Men … Somme ganger så blir det plutselig bare stillhet … Slik det til tider har vært nå … Og som ikkje blir videre forklart.

 

Det får rett og slett vær elefanten i rommet (eller på strandå) som bare eg ser … Enkelt og greit …

 

Men, eg likar virkelig denna bloggen min, og det å skriva om saker og ting som skjer rundt meg … Og savne faktisk den sikkert lika mye som dåkke leserar forhåpentligvis gjør, når den falle litt til jorden og blir borte ein periode …

Av og til e ein elefant tyngre enn man skulle trodd, mens andre ganger lika lett som ein ballong fylt med helium …

Denna gangen trur eg den va fylt med bly …