Plutseligt så va huset heilt tomt for ungar idag.. Søster mi og maen hennas kom og henta dei 2 eldste, og kjørte for å spilla mini-golf.. Sammen med kidsa te bror min som bor i Bodø.. Dei to minste stakk foreldrene mine av med lika ittepå og gjekk i dyreparken på Karmøy.. Igjen satt to forfjamsa foreldre, som ikkje visste hverken opp eller ned, sånn med tanke på ka de sko finna på..

Eg hadde tuttla litt på utforbi rett itte kidsa forsvant, og når eg kom opp i stuå.. Så satt Kånå meir eller mindre totalt malplassert i sofaen, med ei snodig grimasa om kjeften..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Eg trur ikkje Kånå heilt visste kor hu sko gjør av seg, itte ein sumar med ungar i heimen heila tiå.. Me har jo ikkje hatt dei 2 minste i barnehage siå slutten av Mars.. Så hu har hatt de trøande rundt seg siden.. Hu har ein stoffskifte sjukdom, og opererte det eina kneet i vår, så hu e fortsatt under medisinsk behandling.. Derfor styrte me ikkje på med nåke barnehage, før nå te høsten.. Litlajentå ska forsåvidt begynna på skulen og, så me tenkte det va lika godt å spara dei kronene..

Eg e usikker på om Kånå hadde gjort det samma igjen.. Men ittepåklokskapen får man aldri diplom for..

Men.. Uten ein einaste fra Flokken i heimen, blei det plutselig litt tomt.. Eg kjente jaggu meg litt på det sjøl og.. Tiå med småbarn e som ein virvel, ett dragsug man konstant blir dratt inn i.. Og når man då fra ett minutt te ett anna, plutselig sitte der i sofaen uten Flokken.. Då blir man liksom litt rådlaus og vett ikkje heilt ka man ska ta seg te.. Og ende gjerna opp med å sitta å kikka på kvarandre, med fårete blikk..

Me ikkje vant med å vær aleina.. Ivertfall ikkje meir enn 2-3 dagar i året, når me lura oss ut på Aibel sitt SildaJazz arrangement..

Men då har me stort sett hatt barnavakt i heimen, så me har jo hatt kidsa rundt oss, på ein måte.. Det e litt som ett innlegg eg skreiv tidligare, “Kaos e mitt Dop” .. Man blir avhengig av å ha litt sjau og baluba rundt seg og når det forsvinne, sitte man tafatt i kvar sin krok og stirra meiningslaust ut i luftå..

Te slutt så sa Kånå at me kunne nå ivertfall stikka te byen, å bytta den Tv-Dekoderen og modemet som ikkje funka skikkelig.. Så fikk me ta resten der i fra..

Som sagt så gjort.. Og ittepå så kjørte me ner te sentrum, parkerte bilen og vandra tilsynelatande uten mål og meining gjennom gågatå..  – Me ska ikkje bare gå på kafe da.. Seie Kånå te slutt.. – Jojo, det kan me jo sjølsagt gjør .. Svara eg.. Og va sjeleglad for at Kånå hadde tatt ett initiativ.. Me gjekk inn på første og beste kafe me traff på, midt i gågatå og bestilte kvar vår kaffe.. Eg ein svart, Kånå ein Mocca.. Og sette oss med vinduet..

Tiå går seie nåken, før den har vært der og forlatt oss igjen.. Tiå komme seie kineserene, for den ligge foran oss..

Men eg syns rett og slett at tiå sto stille, som ett gråsvart tjern midt inne i ein tett og skummel granskog.. Kor overflaten va dekka av eit uhyggelig slør av tåka.. Hverken eg eller Kånå har vært på tomanns hånd i denna settingen, på mangfoldige år.. Me e rett og slett vant med totalt kaos rundt bordet, gjerna på ein McDonalds eller Pizza restaurant.. Nåke finare tør me ikkje gå på.. Ivertfall ikkje itte at bloggen har tatt sånn av.. Det kunne jo vær me blei gjenkjent..

Det va som om me kikka inn i den bunnløse fortvilelsen hos kvarandre, som om begge ikkje hadde den reinaste fanaring øve ka me sko foreta oss.. På ett sånt kafe besøk.. Aleina.. Uten Flokken..

Te slutt så fikk me nå praten igang, og snakka både om det eina og det andra.. Mens me kikka litt småforelska og løye på kvarandre, igjen.. Som to mennesker som nettopp hadde truffet kvarandre, og følte seg litt fram om ka den andre likte å snakka om.. Eller interesserte seg for.. Det va jaggu meg ein merksnodig opplevelse, at man går i samme settingen år itte år.. Det eina tar det andra og te slutt har man glemt dei små magiske øyeblikkene, når man får lov te å bare vær kjærester igjen..

Om så bare for ei stakket litå stund.. På ein kafe, midt i gågatå..

Det e som om man tumle seg gjennom livet i småbarnstiå, og kava seg mot leggetid før man ende på sofaen som ett slakt.. Og tar man seg ikkje nåken sånne stunder, som me plutselig fikk idag, innimellom.. Så enda man vel opp som oss idag.. 2 mildt sagt småforvirra foreldre uten Flokken sin, aleina på kafe og totalt uvitande om kossen me sko klara å nyta det.. Me fant ut av det te slutt.. Såvidt..

Og om man sko henta litt lærdom ut av opplevelsen idag.. Så må det vel vær, at her har me heilt klart ett stort forbedringspotensial..

I akkurat det å ta oss nåken friminutt fra småbarnstidens umiskjennelige kvern.. Som langsomt men energisk tar oss inn i alderdommens rekker..

Eg trur ikkje det blir så steikje lenge te neste friminutt..

Nå som me har fått smaken på det gode liv, omsider.. Det e ivertfall heilt sikkert..

=D