Me tok oss ein tur i akebakken idag siden det va kommen såpassa snø, at det faktisk gjekk ann å aka litt.. Flokken ville igår, men då va det såvidt det va snø på bakken..

Sjølsagt va eg klar så ett egg te denna aktiviteten, itte å ha måka gården for snø..

Ein pasifist tvungen i skyttergravene, kunne ikkje vært meir klar enn eg va.. Hverken meir eller mindre.. Men, Kånå brukte den stemmen man ikkje diskutere med, og det e jo tross alt laurdag.. Man har jo alltids ett håp te kvelds, kanskje vara julå heilt te påske..

 

Kånå og Litlajentå stakk i forveien, eg og Mini’en kom luskande i baktroppen.. Eg må jo innrømma at Mini’en sin overstrømande glede, smitta litt over..

Og når me tippa ein liten bakketopp, og sette utfor på veien bort te bakken.. Så kom gamle minner fra ein fordums barndom tebake, kor me tok heilt av i den “store” bakken foran Farmors hus..

Ein gang, itte eg hadde forlatt min barndoms verden og som voksen kjørte forbi bakken.. Så va an forsåvidt blitt nåke mindre..

Men, fortsatt huska eg dei “laaange” skihoppene me presterte der.. Med lika vakre nedslag så Olav Hansson..

Det va tider det..

 

Men me suste utfor bakken og fekk ein skikkelig god fart, Mini’en ulte av fryd.. Eg kan ha ytra nåken gledeshyl sjøl og, det va ivertfall gøy..

Mens me gjekk videre opp mot akebakken, sa eg te meg sjøl at det gjerna va best å ikkje gjenta tabben fra ifjor..

Når eg slapp Mini’en aleina nerøve ein bakke, men knekken i øvegangen te flatå va i øvekant krapp.. Og Mini’en stupte øve rattet på brettet, og buklande i laus snøen så ei sky av nysnø stod te værs..

Kånå kom løpande te, og eg fekk “E du ikkje rektige i hovudet” blikket..

Heldigvis gjekk det bra, itte me spadde Mini’en fram igjen..

 

Så eg la nå det bak i minne, mens me tusla den siste biten opp på toppen av bakken.. Kånå og Litlajentå va i full gang, men itte første turen sin.. Kor hu blei slengt av akebrettet, fordi hu svinga litt brått på flaten..

Så nekta Litlajentå å renna meir.. Men Mini’en va klar, det va det absolutt ingen tvil om..

Me sette utfor og fikk ein heidundrande fart, Mini’en formeligt rista av fryd.. Og når me skeinte te sides i bunnen av bakken, va han heilt i ekstase..

” Jiiippiii.. Det va sempegøy, pappa.. Kauka han…

” Me kjørte bånn gass…

 

Sånn fortsatte det ei god stund, eg fekk til og med Litlajentå igang igjen med å visa hu ein litt mindre bakke, likaved.. Mini’en styrte og på der litt, heilt aleina..

Før han bestemt sko utfor den store bakken, uten meg sittande på..

Eg kikka på Kånå og det virka ikkje som om hu hadde nåke imot det, så eg slapp Mini’en utfor.. Det begynte bra kor han svingte unna Han i Midten, så va på vei opp igjen..

Men så…

Så, gjekk det lukst te skogs, bokstaveligt talt.. Mini’en holdt ikkje i rattet, men i tauet..

 

Mini’en bare fortsatte te venstre itte å ha svingt unna Han i Midten, og styrte nå strake veien mot skogkanten.. Kånå sette i ett lite hyl..

Eg stod som paralysert..

Mini’en va for langt nere i bakken, te at eg hadde rukket å innhenta han.. Så eg stod egentlig bare der, og håpa på det besta men planla allerede for det versta…

Kånå kom garantert ikkje te å ta lett på detta, siå hu forsåvidt hadde nevnt episoden fra ifjor før me gjekk..

Eg kjente Bodluktå som sneik seg sidelengs inn i neseborå..

 

Men… Som ved ett under bomma Mini’en på ett tre med minimal margin, og dundra inn i skogen.. Akkurat der det va ei litå lomma, uten så mange trær..

Eg vakna fra paralysen, og sprang fra Bodluktå..

Mini’en hadde ikkje rukket å begynna å grina ennå når eg kom fram, så eg oppfatta kjapt at her va det håp.. Eg tok ein sjangs og sett igang med å gi han komplimenter..

” Hjølpe meg da mann, du e jo steine galen du…

” Kjørte jo kanonfort du jo, Maxi også rett te skogs da.. Sa eg te han, med øvedreven iver..

 

Mini’en va sterkt usikker på om detta va rett reaksjon, fra Fatter’n.. Men heldigvis, stogga det gråten.. Då har han ivertfall ikkje slått seg, tenkte eg for meg sjøl.. Mini’en e ein tøffing så når han har skada seg, e det som regel ingen tvil..

Man høyre det kjapt på hans gråt, når det har gjort vondt..

Eg fekk nappa han opp, for han hadde forsåvidt tatt ett svalestup øve rattet, denna gangen og.. Men igjen hatt flaks og landa der snøen har blåst seg te ett lite fonn..

Eg slapp ein liten nervøs latter, mens eg kikka opp mot Kånå.. Mini’en svara kontant…

” Detta va isje løye, altså.. Seie han bestemt..

 

Kånå har akkurat den samme reaksjonen innabords, men hu står med ei så jobba i barnehagen.. Så hu nøye seg med “Isblikket”.. Bodluktå kom snikande tebake, og ryggraden frøys te is..

Eg spør Mini’en om ikkje me ska kjøra ilag ner denna turen, han nikka å seie seg enige..

Her e det nok best å rømma åstedet, før eg klara å gjera meir ugagn.. Å planlegge ein liten motivasjonstale te Mini’en, om ikkje me ska heim nå.. Når me komme ner..

 

Sjølsagt måtte det gå så det gjekk…

 

Mini’en ville styra sjøl, så eg hadde ikkje nåke å holda meg fast i.. Og det e faktisk ein ganske bra akebakke detta, kor me får rimelig bra fart..

Mini’en e igjen i sitt ess, og svinga som Alberto Tomba der me suse nerover.. Først te høyre, så te venstre..

Eg har min fulle hyre med å henga med.. Puhh, me e nesten nere nå ser eg.. Når Mini’en tar ein kraftig kontrasving te venstre, lika itte ein krapp høyre..

Eg kjenne eg letta fra brettet og fyke ut i luftå te høyre..

Mini’en fortsett ca ein halv meter te, før han igjen tar ett svalastup øve rattet.. Foten min har hekta seg opp i tauet te akebrettet..

 

Gudhjølpe meg…

 

Nå va det ivertfall ingen problem å motivera Mini’en te å gå heim.. Der han illsint kjefta på det dumma akebrettet, så tydligvis i hans auger e skyld i detta..

Eg prøve å få han oppå igjen, så eg kan dra han heim..

Men ikkje kul om han ska sitta på akebrettet meir.. Ikkje når eg prøva å legga kortå på bordet, og forsåvidt sei det va Fatter’n si skyld.. Så vil han ikkje oppå igjen..

 

Så me gjekk heim, nåke betutta begge to.. Det kom seg når me kom heim, og eg fant litt chips og brus og satte på RiveRolf.. Så e hans nye favoritt film..

Mens eg satt i sofaen og stålsatte meg te Kånå kom heim, og tordentalen eg heilt klart kom te å få..

Men heldigvis, så blei hu fra barnehagen med heim te oss på kaffi.. Så akkurat der og då slapp eg unna.. Bodå e fortsatt tom, og eg sitte inne i varmen..

 

Men det e fortsatt ei stund te leggetid..

Så eg har planlagt for det versta, men håpe jo forsåvidt på det besta..

Man vett aldri med småsinte, iltre men stort sett snille Kåner..

 

Ha ein fortsatt fantastisk lørdagskveld, Folkens..

Og takk for idag.. =D =D