Kånå va heima fra jobb igår, siden formen ennå ikkje va heilt på topp, men idag så kom hu luskande opp på terminalen.. Det hadde tydeligvis vært litt utfordringer oppe på fjellet i natt, for det stod nesten ikkje varer på sonen vår, når eg kom opp idag morgens.. Paller va det derimot ein del av, men det va mange paller te dei samme kundene, så det blei ikkje så mange leveringer ut av det.. Eg sendte ei melding te Kånå om at hu trengte ikkje stressa seg opp, men heller venta te eg sendte melding igjen, før hu kom opp på jobb.. Det va jo tross alt ingenting å gjera der oppe, når eg hadde lasta alle pallene på lastebilen, allikavel..

Eg burde gjerna ha lukta luntå når Kånå bare svarte “Ok”, og ikkje brukte ein einaste smiley, for å liksom understreka humøret sitt.. Bare ett heilt enkelt “Ok”.. Som sjølsagt kan tolkast i aller retninger om man vil, og eg valgte “nøytral”..

Altså, eg tenkte ikkje nåke meir øve det, enn at Kånå bare svarte kjapt og enkelt, og la ikkje meir tid i å øvetolka svaret hennas.. Som eg sjølsagt gjerna burde gjort.. Men, tjera vena meg.. Altså, eg skjønne jaggu meg jysla godt eg, at mannfolk rundt omkring i Norges langstrakte land, gjerna går på smellar i hytt og pine.. Bare fordi me trur at det som blir sagt, skrevet eller fortalt te oss, det e akkurat sånn som det blir sagt, skrevet eller fortalt.. Skrive nåken “Ok” på ett spørsmål eller ein beskjed, så betyr det “Ok”, og ingenting anna.. For all del, når man gjerna høyre ett “Ok” som blir respondert tebake, kan man fort tolka kor ordtrykket ligger, om det betyr “Ok” eller ikkje  “Ok”.. Og så, handla derifra..

 

” Alle mannfolk med ein skokk med ungar på rullebladet, og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå i heimen.. Dei lære seg innen rimelighetens tid, Kånå sine kunster med ordtrykk og lignande, og om det positiv eller negativ respons..

 

Jaja, alle utenom meg, gjerna.. For eg glemme meg ut øve ein lav sko, sånn innimellom, når larm og leven gjerna når nye topper, i heimen.. Og det e sannsynligvis sikkert lika godt, for betydning av respons og om det e negativ eller positiv lada, når Kåner melde sin svarmåte.. Det kan skifta lika raskt som været her på Vestlandet.. Det man av erfaring lærte seg at betydde ein ting, den eina ukå, det betyr plutselig ikkje det samma, et par uker seinare.. For man må jaggu meg ta med i betraktningen, dei omgivelsane man har rundt seg når man gjerna spør, og får svar..

F.eks, om man spurte Kånå nede på badet, om man kan gå ut med gutta ein gang, og fikk ett syngande “Ok” krydra med ett smil..

Så betyr ikkje det, at når man får akkurat samme respons når man e i familieselskap og spør om det samma, nåken uker seinare.. At man bare kan hoppa i dusjen når man komme heim, slenga på seg finstasen og dynka seg i godlukt før man jogga staut ut dørene.. Ånei du.. Då har Kånå sannsynligvis bare svara syngande “Ok” med ett påfølgande blodfalskt Colgate smil, fordi hu ikkje vil tapa andletet offentlig.. Gjør man det eg skreiv foran her, uten å ta ett oppklarande sjekk spørsmål når man komme heim, om det virkelig va greit at man kunne gå ut med guttane.. Ja, då kan man fort enda opp som ett maltraktert “roadkill” og bli kasta lukst i Bodå..

 

” Kåner og kvinner e nåken lunefulle skapninger, som man aldri bør undervurdera, feiltolka eller ta for gitt.. Men, uansett kor mye man trur man har forstått, så ende man opp med å føla seg som ein fasit full av feil, allikavel..

 

Akkurat som meg idag, når Kånå svara “Ok” på den enkle beskjeden om at hu ikkje trengte stressa seg opp, og venta te eg ga beskjed før hu kom opp på jobb.. For, når Kånå kom luskande på jobb idag, så gikk hu nå rundt på sonen, og såg alt anna enn lynande fornøyd ut.. For det stod jo fortsatt absolutt ingenting der ennå, sjøl om terminalarbeiderane jobba på som fanden sjøl va i hælane på de, inne i semitrallen fullstappa med gods.. Det va ikkje vanskelig å sjå, at Kånå hadde gjort stikk motsatt av det eg hadde sagt, når eg ga hu beskjed om å ikkje stressa.. For hu hadde heilt klart kava seg opp, øve dei udugelige sjåførane, som ikkje klarte å komma seg te Haugesund i tide..

Og når dei på gulvet ikkje hadde fått så mye som ein konvolutt, bort på sonen vår, så trur eg jaggu meg ikkje de stod i så høg kurs, dei heller..

Og sjøl om eg gjerna burde ha oppdaga og følt dei her signalene, som formelig oste ut av Kånå, når hu spankulerte rundt på terminalen, så gjorde eg jo sjølsagt ikkje det.. Eg gjorde det jo på sedvanlig vis ittepå, når det på ein måte allerede va for seint.. Fordi når varene begynte å ramla inn på sonen vår, så satte me igang med å sortera det som kom, og fordelte rutå oss imellom.. Men, når eg slengte nåken esker bort te Kånå, som eg i beste meining meinte passa best te hennas bil, så gjekk sikringen, ventilen slo ut og ein tirade av sjeldent kaliber eksploderte min vei.. Ikkje tale om at hu kjørte inn på den veien på glattisen idag, sko hu liksom kjøra så langt og liksom ha så lite med seg, utover Tysvær sine grisgrendte strøk..

 

” Når eg allerede sko både samme vei, og gjerna lengre avgårde, på denna rutå våras som me har sammen.. Nei, det va ikkje måte på kor mye som ikkje passa Kånå, akkurat idag..

 

Når eg hadde gitt Kånå beskjed om å ikkje stressa seg opp, men heller roa labben litt, og komma opp når ting va klart.. Hu høyrtes nesten ut som hu va på randen av hysteri, der hu stod å trampa i bakken og sendte meg ett blikk, som nærmast fikk nakkahårå te å reisa seg og blodet i årene te å krympa seg.. Det va då det begynte å slå meg, at eg gjerna burde ha sett signalene, når hu kom luskande inn på terminalen.. Då, når det sjølsagt va for seint, og vredens ypperste presterinne, hadde blitt vekka fra dvalen.. Eg pleie å klamra meg te alt som gjerna gjør meg unik, og akkurat denna evnen te å få Kånå opp i full damp, den kan eg neppe tru, at nåken andre klara bedre enn meg..

Ydmykt dyrka man som Fatter’n og livspartner håpet om ei meining med tilværelsen, men det kan vel umulig vær min misjon her i verden, det å alltid fyra Kånå opp te bristepunktet.. Eller..!??

Eg hadde ennå ikkje kommen langt nok i tankerekkå mi då, så eg svara jo Kånå med samme mynt om hu trudde det va bedre, at eg kjørte innover den veien med ein lastebil som va 8-9 tonn tyngre, enn bilen hennas.. Av og te, så e det som om hjernebarken min, går fra null te hundre på ein generasjon.. Før eller seinare, så får eg den igang, bare stort sett så altfor seint.. Å svara med samme mynt, det va sjølsagt ein gedigen taktisk katastrofe og det nesta som skjedde.. Det skjedde så fort at når det heila va over, då stod eg nærmast der med sjelå mi i handå, og lurte på ka i himmelens navn som nettopp hadde skjedd..

 

” For, Kånå stod bare å kikka på meg og sa ingenting, men somme ganger så e stillhet og ett lite blikk, ufattelig mye meir skremmande, enn all verdens atomvåpen.. Tro meg..

 

Og stillheten va effektiv, eg høyrte fortsatt etterklangen av mine egne hysteriske ord, før den taktiske katastrofen blei ett faktum.. Tannhjulene i hjernebarken hadde endelig funnet kvarandre igjen, og treiv igang denna tungtrødde mekanismen av ein hjerne.. Min hjerne.. Det hadde endt opp som ein spiss morgen, som nærmast hadde klort augene ut av ein stakkars Fatter’n, og ikkje ein sånn mjuk morgen som høflig tok deg inn i dagen.. Ein mjuk morgen, som eg gjerna hadde trudd det sko bli, når eg ga Kånå beskjed om at hu ikkje måtte stressa seg opp.. Og eg fikk et “Ok” tebake.. Ett “Ok” som aller høyeste grad ihvertfall ikkje va nøytralt..

I beste fall, så hadde det vært ett mildt surt “Ok”.. Men, kim i all verden kunne vita det, uansett kor mye erfaring man har i livet, som livspartner og Fatter’n..

Eg trakk meg tebake inn i lastebilen, fant frem kaffikoppen min og tenkte at nå.. Nå va det gjerna best å holda lav profil ei litå stund.. Kånå e sjelden langsint.. Ihvertfall ikkje så lenge eg har vett og forstand te å holda kjeft, nåke som eg absolutt ikkje ska påstå eg e skremmande flink te.. Men, eg kjeme meg.. Å gjemma seg litt inne i lastebilen, det e gjerna hverken nobelt eller særlig mandig, men allikavel ein naturlig refleks, og ikkje minst høyst nødvendig.. Akkurat i detta tilfellet.. Livet e vanskelig nok som det e, om eg ikkje med vilje og viten, må gjør det endå verre..

 

” Itte ei stund, så lurte eg meg forbi Kånå som fortsatt stod å sorterte med ein sjølsikkerhet og ett blikk som ein småsulten Kvithai.. Eg gjorde meg lika liten som ei spissmus når eg passerte hu, når gjerna ein elefant strengt tatt hadde vært tryggare..

 

Istedet for å irritera meg øve varene som ikkje va kommen på sonen, bestemte eg meg heller for å hjelpa dei på gulvet å sortera.. Då va eg både på trygg avstand fra Kånå, men gjorde ihvertfall nåke fornuftig.. Te slutt så fikk me lasta bilane våras ferdig, og suste avgårde te kvar vår kant.. Og eg satt nå der i lastebilen å funderte litt øve denna morgenen, og ka som gjerna hadde gått skeis..

Når ein tanke plutselig slo meg som lyn fra klar himmel, og ett regnestykke begynte å rulla på høygang, oppe i hjernebarken..

Ein fing føyk i været, to fingrar, før den tredje og fjerde fant veien te værs.. Nå, så va det snart fira uker siden Kånå sist hadde den berømta vekå, den vekå som alle oss mannfolk, enten meir eller mindre frykta.. Og ikkje så mangen dagane før denna ukå e ett faktum, då e det lettare å fyra opp Kånå, enn knusktørr rekved dunka med tennvæska..

 

Og alt stod klart foran meg, som om eg nettopp hadde løyst verdens vanskeligaste ligning, på kun kort tid.. Koffor “Ok” ikkje va heilt “Ok”, og årsaken te at Kånå sprakk som ein halvgammal sprø ballong, som såvidt va begynt å blåsast opp..

Herreguuuud.. Kvar forbaska gang, så klara eg å gå på denna smellen, før Kånå si berømta uka..

Sjøl om eg lova meg sjøl dyrt å hellig å “henga ei bjella på katten” te neste månad, så eg ikkje går på samme smellen igjen.. Men, itte ett par uker så har alt blitt glemt og eg dura umiskjennelig mot den samme sedvanlige katastrofen, igjen.. Det e jaggu meg merkverdig egentlig, kossen man somme ganger blir fatalt blind, for nåke som gjerna e godt synlig.. Strengt tatt..

Heldigvis, så hadde de favorittsjokoladen te Kånå på butikken idag, eg har rydda kjøkkenet og tatt ut og inn av oppvaskmaskinen.. Mens Kvithaien har ålet seg rundt omkring her i heimen, med ett djervt og olmt blikk, når den har oppdaga meg..

 

Forhåpentligvis, om eg klara å spilla kortene rett, resten av kvelden, så slippe eg å finna liggeunderlaget og soveposen nede i gangen, når det e leggetid..

Men, strengt tatt, så ser det mildt sagt skummelt ut.. Det e skremmande lenge siden, luktå av Bodå har sneket seg så nærme..

Heilt klart..  😉