At Litlajentå e nåke kvikk i replikken, det har me erfart både titt og ofta her i heimen.. Som si mor så e hu sjelden rådlaus, når det komme te verbale løysninger i ei vanskelig ordveksling.. Og det har blitt nåken små gullkorn av nåken innlegg av det.. Hu har, te oss andre i familien store underholdning, gått rett i strupen på mor si, opp te fleire ganger..

Når hu ikkje va heilt enige om leggetiå her i heimen, og fant ut at hu sko flytta ut.. Men ikkje fikk gehør for sin krav..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Eller når hu slapp ein snikande sidevind i sofaen, når me satt og kosa oss med ein film.. Og når me formante at sånt nåke ikkje va fint å gjør, så svara hu bare at  – Jesus feis og.. For å rettferdiggjør luktå som nærmast hadde limt seg fast i luftå.. Eg har skrevet det før og kan ikkje gjenta det nok, hu har blitt altfor lik mor si.. Sånn med tanke på den kvikke kjeften altså, ikkje fisingå..

 

” Og her i helgå så slo hu te igjen, sterkt inspirert av si kjære mor, vil eg tru..

For Mini’en hadde jaggu meg vært ein håndfull på søndags ittemiddag.. Der han nåke øvetrøtt raste rundt i heimen, og gneldra som ei småsulten garabikkja.. Itte operasjonen med mandlene så fikk han ein sånn skikkelig tegneserie stemme, og spesielt når han klaga seg øve et eller anna.. Nåke som hadde vært ein gjengangar, nærmast heile søndags ittemiddag..

Nåke som toppa seg kraftigt under middagen, når han blei nekta å sitte med Ipad’en med middagsbordet.. Ein tirade av ein klagasang ploppa ut av kjeften hans.. Maten va heller ikkje god nok..

Eg og Kånå har nærmast blitt herda nå, sjøl om stemmen hans har kommen seg litt.. Men, han har vært litt forkjøla i det sista, og denna ittemiddagen så va han sur som ei skål med nypressa sitroner.. Så itte 3-4 minutt med konstant pipeklaging med kraftig helium klang, trur eg ikkje Litlajentå takla meir.. Og med ei ikkje så reint litå streng mina kikka hu på Mini’en, oppretta øyekontakt og slengte ut ein skarpladd kommentar..

– Herreguuuud, Max.. Nå må du lukka brødboksen altså, så eg får matro… Forstått.. Mens hu holdt blikket hans, fast som stål..

Mini’en kikka perplekst øve på meg.. Men eg kikka kjapt rett i tallerkenen av frykt for å brasa ut i krampelatter.. Han prøvde Kånå, men hu hadde gjemt andletet i hendå sine, mens skuldrene begynte å rista.. Han kikka på Litlajentå igjen, som satt lika fast i blikket og kikka stramt på ham.. Det va heilt klart at Mini’en nå satt mellom barken og veden..

Det e ikkje ofta han blir irettesatt på den måten fra Litlajentå.. Og lika sjelden e det at hu får nok av han..

De e stort sett som erteris dei to rabbagastene, kor hu finne på fantastreker og han utføre de.. Han e hennas lille håndtlangar som utføre Litlajentå sin ramp, med stor iver og ekstrem forsiktighet.. Ein gang må eg bare få filma han, når han liksom trur at me ikkje ser han, og liste seg øve gulvet.. Nett som ein teaterfigur som øvedrive kraftigt, for å illustrera at man snike seg fremover..

 

” Det e høge kneløft med krumbøyd rygg og ett merkelig uttrykk i andletet.. Det e eit nærmast ubetalelig syn..

Men, nå satt han og visste ikkje heilt ka han sko foreta seg.. Litljentå hadde vendt oppmerksomheten mot maten sin igjen, Kånå satt fortsatt og rista mens eg betrakta Mini’en i augakanten.. Lippå va dukka opp, men han visste ikkje heilt om han sko tørra å grina.. Av frykt for endå ein irettesettelse fra Litlajentå.. Augene va svære og hadde ett trist drag øve seg, itte å ha fått kjeft fra “Sjefå”..

Men te slutt så gjekk luftå ut av han, skuldrene sank sammen og han begynte å spisa maten, som han ikkje ville ha, alikavel..

Ipad’en fikk ligga ifred på stuebordet og ro og orden va igjen oppretta med middagsbordet.. Eg løfta blikket og kikka på Kånå, hu hadde endelig stabilisert ristingå og kikka tebake.. Og då va det gjort.. Eg sprakk ut i krampelatter te tårene rant, Kånå likaså.. Kidsa forstod ingenting.. Og den roen Litlajentå hadde oppretta, med sin skarpe kommentar og blikk av stål..

Den va nå ødelaggt av 2 foreldre på vei langt ut ein euforisk krampelatter av episke dimensjonar.. Gudhjølpe meg…

Litlajentå kikka bare irritert på oss.. Mini’en forstod ingenting, men slengte seg på latterkulå i rein sympati.. Før “Sjefå” fikk nok, tok maten sin og marsjerte ner på rommet sitt..

– Herreguuuud, for ein familie eg har.. Kauka hu te, før hu runda svingen i trappå..

Og Kånå som nettopp hadde samla seg bittelitt, blei dradd ut i ei ny bølga av elleville latterhikst.. Som sjølsagt smitta over på meg og Mini’en.. Men, hu har vel litt rett, Litlajentå..

Tjera vena meg, for ein familie me e…

=D