Itte ein begivenhetsrik dag igår så inneholdt litt av kvart, fra bortkomne nøklar, tyggis i håret og mimring om egne rampastreker. Så toppa det seg egentlig igår kveld..

Me hadde endelig fått Flokken i seng, roen hadde senka seg øve huset og Kånå sko lada telefonen sin…

Det gjekk rett og slett ikkje heilt så det sko.. An ville rett og slett ikkje ta imot strøm, og lå bare på kjøkkenbenken og spant opp te 2% før an ga opp og slo seg av..

 

Kånå fikk abstinenser og begynte å gå inn i anafylaktisk sjokk, hu hadde ivertfall pusteproblemer, uregelmessig hjerterytme og følte verdens undergang va nær..

Eg sjekka symptomene på nettet og det stemte ganske bra..

Hu stod øve maskineriet sitt og klaga seg øve denna forbaskade driten.. Alt e det for Kånå når det ikkje virka sånn så hu vil, forbaskade drit…

 

Eg spurte om hu hadde gjort nåke uten om det vanliga med an den dagen, og fekk blikket… Clint Eastwood blikket..

Om eg ikkje trudde hu kunne behandla ein mobil telefon heller nå, liksom.. Tjera vena meg, hu hadde nå bare lest litt meldingar, oppdatert annonser på klessalget sitt og sjekka Facebook..

Men Han i Midten hadde forsåvidt stukket av med den tidligare på dagen, for å fanga Pokemon..

 

Eg tok av beskyttelses dekselet Kånå har på den og det va heilt vått bak om, Kånå gjekk endå lengre inn i sjokktilstanden hu va på vei inn i..

Hu blei ivertfall kortpusta, hes i stemmen og rød i toppen…

“Hu styrta opp trappå mens hu ropte hest på syndaren…

Det viste seg te slutt at Han i Midten hadde mista mobilen i ein sølepytt. Det e heilt ufatteligt nesten, for me har hatt strålande sol i ei veka nå og har ikkje hatt antydning te nedbør..

Alikavel klare den guten å mista telefonen i ein sølepytt… Sikkert den einaste pytten i mils omkrets..

 

Altså, nå e det forsåvidt bare ein telefon det e snakk om, kan nok mange tenka med seg sjøl her.. Men det e nok meir nyansert enn som så, mildt sagt.. Den telefonen e livbøyen te Kånå, hennas 6 sans..

Uten den trur eg hu hadde slitt med å komma seg gjennom hverdagen.

Sånn e det heilt sikkert for de fleste, meg inkludert. Det e egentlig litt merkelig kor sinnsykt avhengige man har blitt av denna duppedingsen.. Me kan liksom ikkje vær den foruten…

Man føle seg nærmast naken om man ikkje har kontakt med omverdenen..

 

Og Kånå e definitivt ikkje nåke unntak, det e ivertfall heilt sikkert. Der hu gjekk å sukka og klaga seg øve frykten for å mista kontakten med Facebook, internett og kontaktene sine…

Syndaren va ein angrande kar på 8 år, så har ei lang lista øve ting han har tatt knekken på.. I-paden sin så plutselig hadde knust skjerm av uforklarlige grunnar..

Den flotte fjernkontrollen med touch kontroll te tv,dvd og lignande så blei maltraktert av ei banan… Jepp, ei banan… Han fikk ikkje viljen sin og slengte ei banan ner i sofaen, rett på fjernkontrollen sin skjerm… Poff…

I-paden min så han mista i gulvet… Det e nesten så han har ein magnetisk evne te å havna i trøbbel med elektroniske duppedingser…

 

Jaja, sannheten kom fram og ei tåredryppande historie om at han sko kikka inne ei gravemaskin skuff, kor telefonen “hoppa” ut av lommå og ner i pytten ved siden av..

Han hadde febrilsk prøvd å tørka den, og turte ikkje å sei ifra siå han hadde naska den med seg uten lov…

Det blei dyrt og helligt lovt at detta aldri sko gjenta seg, og at han alltid sko sei ifra i framtiden om nåke lignande sko skje.. Så heilt klart, sannsynligvis ikkje e lenge te..

 

Kånå hadde saumfart internett på jakt itte måtar å redda mobilen på, og hadde nå pakka mobilen godt inn, oppe i ei skål fyllt opp med ris..

Og stod nå å kikka på prosessen, med kjøkkenbenken..

Eg nevnte nåke om at det gjerna kan ta “litt” tid, og at det heilt sikkert ikkje hjalp at hu stod å kikka på.. Men hu snudde seg med ett lynande rødt blikk og kikka morskt på meg…

Gudhjølpe meg, ikkje hadde eg tenkt å få vreden øve ein potensielt drukna mobil, snudd øve på meg.. Så eg lot hu vær i fred der hu stod..

Itte ei stund kom hu oppgitt og fortvila å sette seg i sofaen med meg, og så på filmen eg hadde satt på.. “Bloodsport” med Van Damme 

 

Eg hugsa den filmen fra barndommen, som rett og slett sinnsykt bra.. Nåke av det besta man kunne finna på Vhs, den gangen.. Og Van Damme va jo verdens beste skuespillar, i sin sjanger..

Øhh.. Eg vett ikkje heilt om eg e enige med meg sjøl, fra 25-26 år siå.. Eg må vel innrømma at Bloodsport og Van Damme, gjerna ikkje heilt har tålt tidens tann…

Men Kånå livna nå te der hu satt i sofaen og smugkikka øve laptopen sin, når Van Damme kasta treningsjakkå i filmen, og slåss videre i bar overkropp..

Hu fekk det der fårete blikket, liksom.. Jaja, alt va bedre enn surskap for ein muligt vraka mobil..

 

Så når filmen va slutt slukka me lys å rydda av stuebordet. Eg gjekk på badet og heiv meg igang med arm-hevingar, Kånå gjekk på kjøkken og kikka på skålå med ris og mobiltelefonen oppi..

Eg tenkte eg sko gjør som eg hadde pleid før, ta 3*25 med armhevingar..

Det gjekk jo som ein draum det, første serien datt eg i hopa itte 22.. Itte ein liten pause klarte eg 16 te .. Før det blei 8 stykk i siste serien, og armane nærmast kjentes ut som om nåken sko riva de av… Det va rett og slett lenge siden “før”, fant eg kortpusta ut…

Eg reiste meg å kikka i speilet.. Jaja… Det komme nok te å ta ei god stund, før det speilbilde vil bringa fram det “fårete blikket” te Kånå..

 

Eg rusla inn i på rommet våras, når eg skvatt te av ett jubelbrøl inne fra kjøkken…

“JIPPI .. An har begynt å lada… Kauka hu fra kjøkken..

Hu hadde tatt an ut av risbadet og sett an i ladaren.. Nå sprang hu skytteltrafikk mellom badet og kjøkken…

“Nå har an fått 3% …

Så for hu på badet og pussa tennå, før hu jogga inn på kjøkken igjen..

“8% nå… Åhhh… Utbrøyt hu lykkeligt…

 

Så heldigvis blei det ein lykkelig ende på eventyret igår..

Eventyr fra ein massebarns familie kor alt kan skje, og kan det ikkje skje, så får med heilt sikkert te alikavel…

Her blir det aldri kjedelig…

Det e ivertfall heilt sikkert.    =D