Så va det mandag igjen, og jobb.. Eller ferie.. Alt itte kossen man ser det.. Livet som småbarnspappa, blogger og arbeidskar begynne å dra seg te..

Det e det ingen tvil om.. Dagane fyke forbi som ett løpsk godstog på vei inn i evigheten..

Det står alltid ett eller anna og venta rundt kvar ein sving..

Det e som om man e ein svær gråkval som må opp for å pusta innimellom..

Fra hverdagens strabaser i ein hektisk småbarnsfamilie.. Alt og alle ska ha ein bit av både det eina og det andra, men man har aldri nok tid te alt, på ein gang..

Derfor prioritere man og velge ut itte beste forstand, mens man sige seigt og sakte fremover i småbarnslivets lumske atlanterhav..

Med skumle havstrømmar i alle retningar.. Det blir stadigt lengre mellom kvar gang man rekke opp te overflaten for å pusta..

 

Men det e vel sånt det ska vær, trur eg.. Koffår sko eg ha det annerledes enn andre..?

 

Mini’en f.eks.. Han har itte ein kraftfull kamp, som me begynte å lura på om me nåken gang kom te å komma seirande ut av..

Nemlig kampen om tutten.. Te slutt så va det bare ein tutt igjen, ein tutt som han verna om som om det va verdens siste tutt..

Nåke det forsåvidt for han, sjølsagt va..

Men te slutt så måtte han modig men trøstesløst gi tapt, når Kånå ikkje kunne finna den, ein kveld..

Han virra rundt i heimen som ein villfaren zombie den siste kvelden me leita itte tutten, med ett desperat blikk i augene..

Han leita på alle sine sedvanlige hjemmesteder, som kunne tenkast at oppbevarte den siste gral av tuttar.. Men te ingen nytte..

Tiden med tutten va ett fortapt kapittel, i ein liten kar sin ferd på vei mot voksenverdenen..

 

Han la seg med ett sorgfullt blikk den kvelden, men ønska seg inderlig ein ny te bursdagen sin..

 

Både eg og Kånå visste sjølsagt at hadde han leita i søppelbøttå unda vasken, kunne fort kvelden blitt annerledes..

Alikavel, det va på tide å slippa taket nå, me hadde på ein måte bestemt oss for han.. Men det va faktisk med tungt hjarta man forlot rommet hans, den kvelden..

Når poden satte ett valpeblikk i deg, og med brist i røstå sorgmodig proklamerte..

– Ed e store gutt nå, for tutten e borte vekk.. Finna an ikkje.. Så ed sova uten.. Store gutt eg..

Eg trur han trudde lika mye på det, som me følte oss som snille og gode foreldre den kvelden.. Men, ein gang må man jo slutta..

Uansett kor trist det e..

Det va nesten verre for oss voksne enn det va for den fjotten.. For skyldfølelsen øve å ha tatt fra han nåke han hadde så kjært, den va jaggu meg ikkje lett å bæra..

Mens han sovna lika snart som ellers..

Satt me oppe i stuå med to kulerunde supertriste valpeauger, brent fast på netthinnå..

Men.. Det e ein øvegang, som far min alltid seie.. Heilt klart..

 

Sakte, men sikkkert..

Så begynne eg å ana konturane av meiningå, bak far min sine ord.. “Det e ein øvegang” ..

For drar man proppen ut av ett eller anna om det e ett badekar, kjøkkenvasken eller gjerna ett svært badebasseng..

Så e det som regel nåke som vil komma ut, ivertfall om det har vært nåke oppi..

Og at det tydligvis har vært mye som har venta på å få komma ut hos Mini’en..

Det e ivertfall heilt sikkert..

For Mini’en har blomstra opp som ett muntrasjonsråd uten sidestykke..

Til og med Litlajentå må nesten gi tapt for denna nyvunnet trangen Mini’en har funnet, te å uttrykka seg muntlig.. Det e ikkje måte på kor mye denna little karen har på hjarta..

Ting som sikkert har brusa under overflaten, men tidligare har blitt holdt igjen av smokken..

 

Det e ikkje stopp på ka han har å fortella, vil spør om eller klaga seg på.. Fra morgen te kvelds..

 

Der han før gjerna har sittet på siå av meg i sofaen, med kosebamsen i fanget og tutten i munnen og nøte livet..

Mens han kosa seg med ett Paw Patrol maraton av astronomiske proporsjonar..

Så går kjeften nå for tiå, som klappringå te halen av ein trua klapperslange..

Filmen som han gjerna ser på komme nå i andre rekka..

Det e viktigare å plaga Fatter’n med alskens spørsmål han ikkje kan svara på, men som eg sikkert burde kunna.. Bare for å stogga kjeften te Mini’en i minst ett par minutt, ivertfall..

Men om eg svara eg vett ikkje, så hjelpe ikkje det heller, for då ska jo han jo vita koffår eg ikkje vett.. Fatter’n liksom, han så ska vita alt.. Tjera vena meg..

 

Eller om morgenen, før me andre dødelige pleie å stå opp.. Kor han før lå med tutten i munnen og holdt kjeft, der i midten av sengå våras..

Kor han nå komme inn te oss og spinne litt rundt i midten, før maset begynna igjen..

“Kan eg få I-paden ?, Ska me snart gå opp ?, Kan eg gå inn te Tiril ?, Kan eg få nåke å spisa ? ..

Du skjønne tegningen, ikkje sant..

Og svara man Nei fordi klokkå e 05:30, så komme nærmast oppfølgingsspørsmålet før man e ferdig å svara..

“Koffår ikkje det da ?.. ”

Det e derfor man seie at nåke av det vanskeligaste man komme ut for, som foreldre..

Det e å få ungane våras te å forstå at NEI e ein fullstendig setning.. At nåken foreldre blir nødt te å ta seg ein ferie, aleina..

For å få avlastning fra spinnville, rampete og vitebegjærlige snakkesalige unger..

Det har eg ingen problem med å forstå.. Det burde nærmast vært obligatorisk, at foreldre hadde minst ei uka aleina ferie.. Minst ein gang i året..

 

Men… Det e ein øvegang.. Plutselig så sige man te overflaten, får tatt 2-3 innpust.. Før det e på an igjen..

Det e derfor eg seie at det mandag igjen..

Og jobb.. Eller ferie…

Alt itte kossen man ser det…