Dagane går unna som olja lyn, her hos familien Vandrende Kaos.. Hverdagen har slått inn for fulle mugger, itte ein sumar med et nåke meir bedagelig tempo i heimen, enn nå.. For når man endelig komme heim itte ein travel arbeidsdag, og har et håp om ihvertfall ein kopp med kaffi, som blir drukket opp mens den e varm.. Så får man bare tru om igjen.. For nå har jaget itte å få gjort lekser, komma seg på trening av ett eller anna slag og andre aktiviteter som drar seg te, når skole og fritidsaktiviteter for Kidsa sette inn for fullt.. Og foruten alle faste utfordringar som man vett om, så dukke det alltid opp ein håndfull uforutsette utfordringar, ittekvart som dagen glir øve te kveld..

Alle dei hendelsane som på ett blunk har eksplodert, implodert eller eksponert, ett eller anna som bare kan skje her heima, hos familien Vandrende Kaos..

For all del, eg får jo med meg mange av dåkke staute leserar, som kjenne seg igjen i mange av mine betraktninger, og legge igjen herlige kommentarer.. Sånne kommentarer som gjerna begynne med, eller inneholde – Bare vent til, – Gled deg til og lignande fantastiske “oppmuntringar.. Sånne kommentarer som virkelig setter hjernen igang, i begge retningar, eller alle.. Så eg registrere jo at andre gjerna har trødd i våre fotspor tidligare, på ein måte.. Men, det blir jo uansett nåke eget når man oppleve det sjøl, det som man sko gleda seg te, eller gjerna har venta på.. Sjøl om andre andre har vært der før, så e det løye når man laga sine egne spor..

‘

Og om eg sko fått vær i øvekant ydmyk her eg sitte, å gjerna skryta litt av oss sjøl, så kan det ihvertfall ikkje væra feil.. Det å meina at spor, det kan me ihvertfall laga.. Her i familien Vandrende Kaos..

For spor hos kvarandre og gjerna til og med på kvarandre, det e det ingen som helst tvil om at finnes, her i heimen.. Den eina smilerynkå eg har i øvre høyre øyekrok, den e eg rimelig sikker på at dukka opp.. Når Mini’en i 1,5 års alderen, hang fast mellom sofaen og veggen, med hovudet ner og beinå te værs.. Itte ein mislykka ekspedisjon på sofaryggen.. Og eg måtte holda han i beinå å dra han opp, mens Kånå drog sofaen lenger ut fra veggen, eller va det omvendt, eg hugsar ikkje heilt.. Den smilerynkå og ett snes med grå hår på venstra sidå, som det forsåvidt ikkje har blitt mindre av, ittekvart som Mini’en har vokst seg større.. Det har ikkje blitt mindre av smilerynkene heller, teknisk sett..

E det nåke den guten kan, så e det å lura fram latteren hos oss foreldre, i tide og utide.. Nærmast fra fødselen og te nå..

Eg har skrevet mangt og mye om årsaken te at gjerna blei ein blogg av det, men uten Mini’en, så trur eg gjerna ikkje denna skrivekløå hadde tatt meg.. For den dagen han blei født, den skrive seg nok inn i historien som sjølvaste D-Dagen, i vår den gangen så smått harmoniske familieliv.. Den dagen som snudde alt på hovudet, og gjorde livet som me kjente det, om te ett regelrett Vandrende Kaos.. Bare den kjennsgjerningen at han blei levert nesten 2 månader for tidlig, av ein Stork som gjekk på ein smell, la føringen for kossen livet ville bli videre.. For me sko jo egentlig reist på Danmarksferie, morgenen itte han blei født..

” For all del, så va gjerna det ein dristig manøver, det å reisa på ferie i 7 månad.. Men, det gjekk jo strålande når Kånå va gravid med Litlajentå og me va på tur te Kristiansand..

Men, der Mini’en va ett sirkus fra ein anna verden, både før og itte han blei født.. Så va Litlajentå ei stillferdig litå jenta, som tålmodig venta te terminen va der.. Og ikkje gjorde all verden ut av seg, i sine første leveår.. Definitivt mye av grunnen te at beslutningen blei lettare å ta, om at Mini’en sko bærast fram, når sjokket øve at Kånå va blitt gravid for fjerde gang, hadde lagt seg.. Så ikkje meir enn 4-5 timar itte fjotten såg dagens lys, satte eg meg bak rattet å reiste på Danmarksferie med resten av Flokken.. Mens Kånå blei igjen på nyfødtpost, og tok seg av vårt nye tilskudd te familien..

Og derifra og ut, så e det mesta behørig dokumentert i bloggform, først på Blogg.no, så over på eget domene i 2016, kor bloggen ligge nå..

Og igår kveld, så oppsummerte Kånå meir eller mindre status akkurat nå, med nåken få setningar.. For når me satt ved kjøkkenbordet itte middagen, Flokken hadde flydd te alle kanter og me foreldre fikk 2 sjeldne minutt for oss sjøl, så seie Kånå.. – Hjølpe meg, Eldstemann e pirfull i hormoner, Han i Midten har fått hakk i platå ein gang i trassalderen, Litlajentå har blitt ei skikkelig rampejenta og Mini’en tar seg nær av kvar minste ting, for tiå.. Det e vel ikkje anna å sei enn at me e på god vei inn i ein ny epoke, som ett fullasta løpsk godstog.. Med ett bein godt planta i småbarnsverdenen, mens det andra har begynt å trø inn i ungdomstiå..

” Nok ein øvegang har meldt seg, å det vel bare å spenna fast sikkerhetsselen, stålsetta seg så godt man kan og ta imot det som komme med rak rygg..

Tidå komme og går e det mange som seie, før den har vært her og forlatt oss igjen.. Tiden ligge foran oss, seie kineserne, fordi den ligge foran oss..

Det som ihvertfall e sikkert som banken..

Det e at tiden e ein virvel, ett dragsug man aldri kommer ut av.. Ei lenka av øyeblikk, eller hendelsar som flyr forbi oss.. Og før man vett ordet av det.. Så har det man sko gleda seg te, eller bare måtte venta på..

Det har passert uten at man nærmast fikk det med seg..

Det e då det gjerna blir kjekt, å setta seg ner å lesa dei her betraktningane, som Fatter’n skreiv i øyeblikk av mild desperasjon, oppgitthet eller håplaus frustrasjon..

Vil eg tru.. Eller ihvertfall håpa på.. På ein måte..

😃😃😃