Så va helgå ringt inn, igjen.. Klokkå e 09.24 når eg begynte å skriva detta innlegget, Flokken e oppe på loftet å leka..
Eg har parkert i sofaeen den siste halvtimen, og det gjekk nettopp opp for meg at eg satt der aleina å kikka på Spacedogs 2, den nye favorittfilmen i heimen..
Me har sikkert sett an 6-7 ganger denna ukå, eller ivertfall brøkdeler av an..
For det e sånn det e med oss foreldre trur eg, me ser aldri heile barnafilmer. Når Kånå hadde kjøpt den der “Hjem” filmen, med “Bøffene” så overtok jorden..
Trur eg det gjekk ett par månader før eg fekk med meg kossen an slutta..
For det e alltids ett eller aent så må gjerast, henta saft te Mini’en, mekla mellom to kranglefanter, laga frokost og all slags andre hverdagslige gjøremål..
Så eg fant fram radioen og sette den på, mens eg laga meg ein kopp kaffi, idag .. “Don’t Give Up” med Peter Gabriel og Kate Bush smaug seg fløyelsmykt rundt i kjøkkenet..
“Og eg fekk minner fra ein fordums tid på netthinnå
Kanskje fra når man satt klistra foran radioen, i barndommen og sko høyra på Topp 40.. Eller andre stunder..
Kassetten låg klar i kassettholdaren, “Play” og “Rec” va trykka ner, og alt man nå måtte gjør va å slippa “Pause” når ein sang man ville ta opp dukka opp ..
Egil Houeland starta showet og man satt superspent å lurte på om den sangen man hadde høyrt tidligare i ukå, va kommen inn på listå.. Så man endelig kunne få ta an opp..
Man tok gjerna kassetten ut i ein sang man absolutt ikkje ville ha, for å sjekka at alt va klar. Man hadde skrudd Scotch kassetten dei obligatoriske 3-4 rundane fram, så man ikkje mista litt av sangen…
“Det va nemlig alltid blank tape dei første sekundane på ein kassett..
“Say you, say me” med Lionel Richie trilla seg ut av høytalerane og inn i hovudet .. Hadde den fra før så “pause” knappen va fortsatt i stand by posisjon..
Den hadde jo vært på listå i lange tider, og lå nå faretruande nær å detta ut..
Det va som oftast i første del av listå dei sangane man nettopp hadde blitt kjent med lå..
Nykommerane.. For man hadde ikkje peiling på kossen listå så ut den gangen, på forhånd ..
“Internett va endå ett tiår unna, midt på 80′ tallet…
Man hadde fortsatt ett lite fnugg av spenning i seg, når man satt og lurte på om sangen man venta på, hadde kommen seg inn på listå..
“Papa don’t preach” sette igang, pause knappen røyk og første sang va i boks .. Madonna va allerede stor og denna va fengande..
Houeland så va i sin spede oppstart som radiovert hadde gått varm, og øste ut med sin kunnskap om musikk mellom sangane..
Mannen va og e jo ett vandrande leksikon innen musikk historie, og man fekk ofta lange fortellingar om artister, sanger og lignande..
Stort sett gjekk det greit og man satt igjen med endå litt meir kunnskap i hjernebarken, når Topp 40 va over..
“Men herreguuud…Nåken ganger kunne han irritera på seg ein stein..
F.eks. når James Brown og “Living in America” endelig kom.. Man satt med peikefingen på pauseknappen og venta på at Houeland sko bli ferdig med introduksjonen..
Endelig blei det stille, og kun sangen rocka fra radioen.. Pauseknappen blei deaktivert og opptaket va igang..
Men sjølsagt så bryte Houeland inn, 10 sekund seinare..
“Og denna sangen e filmmusikk fra den nye Rocky filmen, så nå går på Edda kino… Kos dåkke folkens..
Tjera vena meg…
Opptaket va ødelagt og man trykka irritert på stopp, spolte kassetten tebake og gjorde den igjen klar for neste sang.
Man ville jo ikkje ha snakking på MixTapen…
Ellår når endelig sangen man har venta på komme, “My Hometown” med Bruce Springsteen.. Og Houeland har fortalt ein lang forhistorie om Springsteen… Altfor lang..
For ikkje meir enn 2 minutt ut i sangen, så bryte Houeland inn igjen..
“Og det va alt me rakk av Springsteen.. Nå Rolf Helge Tveit med nyhetene… Så fortsette me med dei 20 siste på listå ittepå..
Helsikke og … Man kunne kaldkvelt karen vettu…
Det va ikkje få ganger man hadde denna opplevelsen, ofta kunne det gå 2-3 lørdager før man fekk det opptaket man ville ha..
Også hadde man dei gangene når man ikkje hadde ny kassett, og måtte ta valgets kvaler med hvilken tidligare MixTape man sko ta over…
Den gamlaste hadde som oftast blitt brukt opp te fleire ganger, så kvaliteten kunne bli så som så.. “Rock Me Amadeus” med Falco skar igjennom alle nye opptak så ein kniv i sumarvarmt smør…
Dei nyaste va fortsatt høyaktuelle og kunne sjølsagt ikkje bli tatt over.. Løysningen blei ofta ein liten tur inn på søster mi sitt rom, hvis hu ikkje va heima..
Og man knabba ein av hu.. Hu hadde forsåvidt blitt smartare itte fleire raid fra sin kjære bror, og som oftast knekt av den biten på kassetten, så man ikkje kunne ta opp på ny…
Men litt teip fiksa den biten.. Også hadde man gjerna nåken klistremerker te overs, så man kunne klistra over søster mi si skrift…
Blei ramaskrik når eg tok over ein heile Wham kassett hu hadde kopiert av ei venninna ein gang… Gjorde ikkje det fleire ganger itte den tabben, kan du sei…
Så kom man inn på topp 10, kor dei fleste godsangane va.. Og kassetten fekk skikkelig kjørt seg..
“Den eina perlå itte den andra blei tatt opp..
“Take my breath away” med Berlin… “True Colors” og Cyndi Lauper... “Livin on a Prayer” med Bon Jovi… “The final Countdown” og Europe... Starship med “We built this city”
Eg minnast ein sang eg fekk tatt opp i all sin prakt ved førsta forsøk.. “Don’t Give Up” med Peter Gabriel og Kate Bush.. Til og med Houeland meinte den sangen måtte spelast uten avbrudd…
Sangen så fikk meg igang med detta innlegget..
Det e jaggu meg løye ka musikk kan gjør med oss, ka det betyr for oss og ka minner man får fram fra musikk.
Heldigvis e det ikkje så at musikk forsvinne…
Den kan man alltids finna fram igjen fra glemselens mørke huler.. Og sammen med musikken, komme som oftast all slags merkelige minner…
Ein ferietur… Det førsta kysset.. Eller rett og slett bare ein traurig stund i barndommen… Kor Peter Gabriel og Kate Bush motiverte ei trist sjel te å ikkje gi opp…
Det va jo fleire fisk i sjøen, liksom…
;D