Me har vært og spist søndagsmiddag hos mine foreldre idag, og skikkelig kosa oss.. Og som mor mi sa, så må eg alltid kikka litt i gamle bilder når eg e heima.. Og idag, så tok eg ett lite minne med meg heim, siå dei her nymotens mobilane nærmast gjør bildet bedre enn orginalen.. Når man tar ett bilde av fotografiet, og lar det gå gjennom ein liten rehablitering inne i mobilhjernen..

Eg ska ikkje sei eg huska når detta bildet blei tatt.. Men eg huska den jakkå, for den va eg rimelig glad i.. Skikkelig rallyjakka..

Det e nå litt skoi og syns eg, det å sitta å kikka på gamle bilder fra ei fordums tid.. Den gangen når man ikkje visste bæret av ka som lå foran seg, på livets uransaklige sti.. Og våkna kvar dag med store ambisjonar om kun ein ting, og det va og ha det så kjekt som mulig.. Gjerna finna på nåken rampastreker, klatra i trær man ikkje hadde lov te og muligens lura seg ner te sjøen litt..

 

” Fiska litt stinter, snusa litt rundt i naustet te Bessen og gjerna jakta litt på ein Mink man hadde høyrt rykter om, men ikkje heilt visste ka va..

 

Den gangen når dei største bekymringane gjerna va, om nåken av fantastrekene blei oppdaga.. Eller om det va fisk te middag.. Eller når det va ett skikkelig tordenvær og man lå og skalv unna dynå, og lurte på når huset blei truffen.. Og jogga lukst inn i loppekasså te sine skaperar, for å vær sikker på at man va trygg.. For ingen plass va tryggare enn akkurat der, når uværet raste som verst..

Og når kalenderen begynte og nærma seg vinter, og man gjekk å venta på snøen..

Temperaturen krøyp gjerna unna null, akebrett og ski blei røska fram og lagt klar i garasjen.. Og kvar morgen når man stod opp, så sprang man inn i stuå og speida bort mot Lammanuten, for å sjekka om det va kommen snø på den.. For når det la seg oppå den, då va det ikkje lenge igjen.. Og man kunne endelig skyndta seg ner te Farmor om morgenen, med akebrettet på slep..

 

” Gjerna snika seg te ein lappe med smør og syltetøy, før man kava seg opp bakken foran huset hennas, og sette utfor..

 

Den bakken som va så svær og lang, når man va små.. Men som ser latterlig liten ut, når man ser den idag.. Men, alt e mindre nå.. Nå som man har blitt voksen og lagt sin egen barndoms verden bak seg.. Då e det godt å mimra litt i ny og ne, gjerna legga alle bekymringar man har nå te dags te sides, og tenka litt på gamle dagar..

Den gangen man ikkje hadde større forventningar te dagen, enn det man visste man kunne finna på sjøl..

Når man trødde på seg langrennski og laga løyper på jordet te Farmor, løyper lika lange som dei Oddvar Brå suste igjennom, på tv.. Den gangen man gjerna satt blodspent og venta foran skjermen, på kim som kom først ut av skogen.. Oddvar Brå eller ein russer.. Fordi man ikkje visste bedre.. De hadde gjerna bare 3-4 kameraer rundt om i løypå..

 

” Og kom Oddvar først ut av skogen og gjekk klassisk som ein gud, og suverent inn te første plass.. Ja då va man ikkje sein om å spenna på seg skiene, og gjenta bragden nere på jordet..

 

Eller om sumaren, når man gjerna gjekk å venta på at Fatter’n sko komma heim fra sjøen.. Og plutselig ein morgen, når man luska seg inn på rommet deiras.. Så lå han der på plassen sin.. Og man jumpa hoppande glad opp i loppekasså, og dansa ein jubeldans uten like.. Sikkert lika tidlig som Mini’en komme inn te oss, nå for tiå..

Endelig, så sko eg og Fatter’n ut å fiska igjen, gjerna setta garn og dra nåken teiner..

Kanskje sko me te skogs å fella nåken trær å hogga litt ved.. Eller grava ett eller aent, ein eller anna plass på tomtå te foreldrene mine.. Og ka i all verden hadde Fatter’n kjøpt med seg heim denna gangen, som regel fant me ihvertfall littegranna snop.. Ein gang fikk eg ein landslags drakt når han jobba i Brasil, sjølsagt ein gul Brasil drakt.. Med Zico skrevet på ryggen, eller va det Sokrates..

 

” Muligens så stod det ingenting, det e bare mine fordums barndoms minner som spille meg ett lite puss..

 

Ein ting huska eg ihvertfall godt, eller ihvertfall sånn nåkenlunde.. Den gangen søster mi nesten blei dratt unna isen, av eit skrubbsultent beist av ein torsk.. Ein torsk så svær at den heilt sikkert kunne spist meg i ett jafs.. Det e sånn eg huska det.. At far min stod og tviholdt i beinå te søster mi, mens torsken unna isen drog na ner i ishullet, med hovudet først..

Sjølsagt va det jo ikkje så dramatisk.. Den største dramatikken va vel at de ikkje fikk torsken opp, for hullet i isen va for lite..

Men, man laga sine egne historiar den gangen, kanskje fordi man høyrte Fatter’n sitta å fortella om hendelsen te andre.. Og sjølsagt la litt te.. Eller trakk litt i fra.. Alt itte ka det gjaldt.. Men, akkurat den torsken som søster mi fikk på stangå, når me va med Fatter’n på isfiske.. Den va jaggu meg svær den..

 

 

Eg har ihvertfall aldri fått ein så svær fisk på snøret.. Hverken før eller seinare.. Jaja, eg har jo forsåvidt hanka inn Kånå da, og endt opp med  Flokken våras..

Man kan gjerna sei at det e min største fangst her i livet, på ein merksnodig måte..

Det e nå heilt klart litt av ein premiefangst ihvertfall, hverken meir eller mindre.. Og e det nåke eg ikkje hadde trudd den gangen, når livet nærmast va fritt for bekymringar og dagane gikk te å driva dank (eller fantastreker) ..

Så va det at eg sko enda opp med ein Flokk med ungar, og ei småhissige, ilter men stort sett snill Kåna… Heilt klart…

=D =D =D

 

” Følg Bloggen på Snapchat med brukernavn : Gikkbareiboden